1965: Fjernsynskjøkkenet. 2014: Snapchat-kjøkkenet

Snapchat er gøy – å lage enkel mat er gøy – ergo bør å dokumentere laging av enkel mat via Snapchat må jo være gøy. Det var iallfall min tanke i dag tidlig, da jeg skulle sylte rødløk for første gang i mitt liv.

Dermed så Ingvilds Snapchat-kjøkken dagens lys.

Det bør nevnes at jeg ikke er spesielt begavet på kjøkkenet, og at jeg har forsøkt å lage Snapstories med et lite glimt i øyet (akkurat som da jeg Snapchattet store deler av charterferien med søsknene mine). Jeg liker Snapstories som forteller hele historier gjennom flere korte bilder (gjerne 2-5 sekunder per bilde) – det gir en annen dynamikk. Hvis du vil se hele sulamitten live, kan du legge til plosiv på Snapchat (da får du også kommende Snapstories jeg lager), ellers kan du se den her:

Kort om Snapchat og Snapstories
Snapchat har i hovedsak to måter du kan dele historier på: Direkte med en og en venn – eller felles til alle gjennom Snapstories. Når man bruker Snapstories-funksjonen får man se hvor mange (og hvem) som har sett din Snapstory, og hvor folk eventuelt mister interessen. Innen 3 timer har rundt 50 av mine ca. 100 Snapchat-venner sett storyen.

Snapkjøkken syltet rødløk

 

Snapstories og NRKp3nyheter
Personlig liker jeg best Snapstories som forteller en sammenhengende, kort historie. Siden jeg jobber med sosiale medier til daglig, har jeg fått teste ut en målgruppe på i overkant 25.000 mennesker med Snapchat-kontoen “paradisehoteltv” – tilhørende TV3-programmet Paradise Hotel. Der opplevde vi at mellom 80 og 90% av de som fulgte kontoen, så gjennom alle snappene innen 3 timer etter posting. Tallene snakker for seg selv. I tillegg er Snapchatbrukeren “NRKp3nyheter” (mer om NRKp3nyheter hos NRKbeta).

Keep snapping, folkens!

 

Vil du følge med på videre?
Snapchat, legg til: plosiv - 
Facebook – Twitter – Instagram – Google+ – Bloglovin

Det blåser varmt (av raushet) flere steder enn på toppen

sosiale medier raushet aftenposten

Det har vært en interessant helg og start på uka i sosiale medier, med både konstruktive og ikke fullt så konstruktive innlegg om raushet og sosiale medier. Selv om jeg ble intervjuet i saken i Aftenposten, har jeg til nå valgt å holde en litt lav profil fordi jeg fram til nå ikke har vært helt enig med meg selv. Nå er jeg det: Jeg tror ulike ting diskuteres om hverandre, så først nå tør jeg rope litt om noe av det.

Jeg kan forstå begge sider (se lenker til gode og interessante refleksjoner nederst i posten): for mye av det gode, inkludert ros og varme ordlag, kan fort slå feil ut. Mye kritikk slår også feil ut, mens evnen til kritisk tenkning er essensiell. Som tidligere lærer vet man hva positiv forsterkning innebærer og at ros kan være svært virkningsfullt, men også hvordan man raskt kan miste respekt dersom man roser alle og enhver i tide og utide. Alt handler om balanse, som min mor pleier å si. Sånn jeg kjenner både Krohn Traaseth, Nag og Nyhaug, både i virkeligheten og på nett, har de alle funnet sin stemme og sin balanse når det kommer til bruk av ros og smilefjes, og personlig ser jeg ingenting galt med noe av det. Blir det tidvis for mye og du trenger pause, kan jeg varmt anbefale en tur til hjembygda mi Snertingdal, hvor det knapt er tilgang til internett, men flust av akkurat passe rause folk. Det funker for meg.

Jeg har egentlig bare behov for å legge til noen helt konkrete eksempler på fenomenal og hverdagslig raushet i sosiale medier som verken har noe med makt eller status å gjøre, eller som noe man har begynt med i forbindelse med boka til enten Aspaas eller Krohn Traaseth. Det handler vel ikke egentlig om disse damene, selv om de er fascinerende. Det har skjedd enorme forandringer på kort tid – og det er det som fascinerer meg. Det handler om et brytningspunkt i måten vi kommuniserer på og hvor mange vi kan påvirke simultant, som potensielt endrer tankegang, væremåte og verdisyn. Som Joakim Jardenberg har uttalt: Utviklingen har aldri gått så fort som nå, men den vil heller aldri gå så sakte igjen.

Internett har gitt meg nytt yrke, nye venner, mulighet til å invitere turister til å bo på gjesterommet, nye perspektiver og kunnskap og en hel del gode historier. Disse historiene er bare tre av mange eksempler, alle tre er selvopplevd og har hovedsakelig startet på Twitter. Jeg kunne skrevet i timesvis om de 13.754 menneskene som følger meg, og hva de gjør for hverandre.

For tre år siden, kræsjet pc-en min. Jeg var en relativt liten og rimelig ubetydelig tvitrer på den tiden, men fikk massiv respons fra tweeps både fjernt og nært. @andershusa tipset om at jeg hadde krav på låne-pc, og to andre tvitrere (blant annet @thomasrost) og en blogger, mennesker jeg aldri hadde møtt før, lurte på om jeg ville låne maskiner de hadde liggende, men ikke brukte. Fullstendig uselvisk.

For to år siden, kjøpte jeg en hylle. Det var null stress å sette hylla sammen (tjuefire skruer, litt banning og en del mdf-plater), men jeg var på ingen måte sterk nok til å løfte den skulle være. Litt ublyg postet jeg en offentlig status på Facebook hvor sveklingarmene mine ble beskrevet, og en halvtime senere dukket det opp en hyggelig twitter-venn jeg tidligere aldri hadde møtt. Hylla kom på plass, og takke-øl ble spandert en uke senere.

Kvinners språk er muligens “varmere” i sin natur, men på slutten av dagen handler det om folket bak skjermen. Det sterkeste og viktigste eksempelet kommer nå.

For omtrent to måneder siden døde en venn jeg opprinnelig ble kjent med gjennom twitter, men som fort ble en IRL-venn, @VidarH73. En skikkelig kjernekar. Han hadde mange venner fra internett, og da det var gravøl for han kort tid etter hans bortgang, møtte folk opp og gråt, trøstet og tok vare på hverandre. Menn og kvinner i alle aldre og fra alle deler av hans liv, mange fra internett. Ikke var han toppsjef og ikke var han kvinne – men raushet og omsorg hadde han rikelig av, og nettverket han hadde tatt vare på både på nett og i det virkelige liv stilte opp.

Jada – det heies, det postes hjerter og smilefjes i fleng og ikke alle er komfortable med det. Positivitet smitter, og så lenge man er bevisst på sin digitale identitet og stemme og beholder evnen til å tenke kritisk, mener jeg man kan se litt til de mange eksemplene på at folk tar vare på hverandre overalt i sosiale medier – ikke bare det det er makt, og svært ofte helt uten agenda.

 

Synes godt om disse bloggposter, så vil anbefale deg å lese: Magnhild Antibloggeren, Astrid Valen-Utvik, Inger Merete, Fru Perez og Ine Thereze Gransæter.

Vil du følge med på videre? 
Facebook
 – Twitter – Instagram – Google+ – Bloglovin

En annerledes kjærlighetshistorie

- Hold kjeft! ropte det fra utsiden. I gata utenfor sto to. En mørk stemme som tilhørte en tettbygd mann sto ovenfor en vakker dame i rød kåpe, og kun lys fra lyktestolpene og gjenskinn fra snøen gjorde at jeg så hun frøs. Han så sliten ut, med hendene i lomma på den store jakka, smått sammensunket. Det var sent. Mørkt. Hun så ikke redd ut; mer sinna. Kanskje til og med forbanna, for hun ga plutselig mannen det som så ut som et skarpt blikk, slo ham hardt i fjeset og snudde på hælen og gikk bestemt derifra.

Mannen med den mørke stemmen og hendene i lomma ble stående noen sekunder i snøen før han kikket rundt seg og forsikret seg om at ingen så dem. Jeg vinket ikke akkurat der jeg sto i en bekmørk leilighet i andre etasje, og han så meg ikke. Tror jeg. Blikket hans sveipet over gata og blokka en siste gang før han småjogget etter henne gjennom snøen.

De tolv sekundene det tok for ham å hente henne inn, brukte jeg på å håpe at en kjærlighetshistorie – at en film med hvitt cover, skulle utspille seg i bakgården. Han som løp etter, skulle snakke med varm og myk stemme og hold rundt dama i rød kåpe, og dama skulle klemme ømt tilbake med tårer i øynene. Han skulle se at hun frøs, og lukke den store jakka si rundt den spede kroppen hennes før han leide henne hjem til et varmt hjem. Det tok tjuetre sekunder før jeg forsto at det ikke kom til å skje.

Hun stoppet opp foran ham og hun holdt kjeft, akkurat som hun hadde fått beskjed om. Hennes steinansikt røpet ingenting, mens hans eitrende sinne røpet alt. Han tok begge hendene opp av lommene, og i venstre hånd skimtet jeg en kniv i det duse lyset fra lyktene rundt dem. Hånda hans var stor, men kniven større. Hennes steinansikt røpet frykt i tre sekunder, før jeg så, godt gjemt i den lune leiligheten, at han løftet høyrearmen, hvorpå hun sperret opp øynene og segnet om på bakken. Øynene åpne. Den røde jakka fortsatte å være rød, og det var som om den smittet av på snøen rundt halsen hennes. Blodet piplet og blodpølen smeltet snøen og etterlot en rød slusj av kaos rundt henne, rundt oss, og jeg så febrilsk rundt meg for å se om flere hadde fått med seg hva som hadde skjedd. Det var helt stille.

Øredøvende stille.

.

.

 

Følg – om du vil:
Facebook – Twitter – Instagram – Google+ – Bloglovin

 

oslo krim

Akkurat nå

Vakre oslo foto plosiv ingvild moen

Her. Trenger ikke så mye mer enn jeg har akkurat nå, og jeg trenger at det varer. Jeg trenger at du varer – du som leser dette. At du tar vare på deg selv, at du vet at du skal vare lenge, at du finner ut hva som gjør deg fornøyd. Ikke lykkelig, for dette lykkejaget er slitsomt, men hva gjør deg fornøyd, hva gjør at du smiler litt mer enn du gjorde forrige uke? Du er fin når du smiler.

Tidligere. Denne uka gjorde Veronica Maggio og Bodøs solnedgang meg varm i hjertet i det jeg satt i taxien på vei til flyplassen etter klemmer og gode tilbakemeldinger fra torsdagens engasjerte kursdeltagere og bransjekolleger. Selv om jeg ikke fikk sagt alt jeg hadde lyst til å si, selv om jeg aldri rekker å si alt jeg har lyst til å si.

Nå. Her er jeg fornøyd. Jeg drikker for mye kaffe og for lite vann. Jeg spiser litt for mye junk og litt for lite grønt. Jeg sier for ofte ja. Jeg jobber for mye og skriver for lite. Jeg går mye og trener for lite. Jeg grubler for mye og gjør for lite. Fuck it. Akkurat her, ruslende gatelangs på morgenfriske Grønland, er jeg fornøyd likevel. Eller fordi.

Her. Med venner og familie som oppriktig bryr seg. En jobb som gir mest utfordringer og mestringsfølelse. Flest fine tanker, mest smil. Lærer stadig. Musikk som fargela dagens soloppgang. Fornøyd, og det skal du også være. Du er bra og du gjør det du kan og du leser fortsatt. Du er fin når du smiler.

 

 

Denne posten ble opprinnelig skrevet for facebook.com/plosiv – som du kan følge om du har lyst.

@plosiv på Instagram:

Vil du følge med på videre? 
Facebook
 – Twitter – Instagram – Google+ – Bloglovin

November tar snart over

grønland vakkert høstsol plosiv

 

Oktoberlufta biter ikke i nesa slik den pleier, men jeg har aldri vært begeistra for høsten. Mørket, kulden, vissheten om hvor lenge det skal vare.

Jeg sliter med å finne roen i høstmørket, det er som om jeg ikke klarer å puste dypt nok, som om ikke nok luft kommer ned i lungene mine. Jeg lager en spilleliste (lenke) som motgift, and the whole world is whistling, og jeg plystrer med når jeg tusler gatelangs. Det hjelper, visst søren hjelper det med munter musikk.

Smilende gatelangs i Oslo. Herslebsgate, Schous Plass, Thorvald Meyers gate, Sandakerveien. Med musikk på ørene legger jeg gate for gate bak meg, og uten at jeg har merket det, er det så dunkelt at gatelysene er på. Jeg lukker jakka.

Så kommer sang nummer fire, og du skjønner tegninga. Nummer fem snakker for seg selv, og enda høyere roper nummer seks. Så kommer nummer sju, og du kjenner at ingenting er tilfeldig. Du tenkte det kanskje tidligere, men nå kjenner du det dypt ned i magen – jeg kjenner det helt hit.

Det er på tide å snu og tusle nedover igjen. Hjem.

Det kan hende de andre sangene ikke henger på greip ennå, fordi det er jo muntert og melankolsk om hverandre og svømmer i følelser akkurat sånn oktober skal gjøre. Du lytter, men skjønner ikke så mye før du kommer til de to siste sangene. Kanskje du ikke får spilt av alle en gang. Jeg forstår heller ikke alle, men de maler oktober for meg. På de to siste smiler du fordi du vet jeg smiler. Du kjenner at det er greit at oktober straks er slutt og at november er i ferd med å ta over.

Du smiler og liker, og det gjør jeg også, så lukker jeg døra bak meg.

 

 

Erfaring med Airbnb – fremmedfolk på gjesterommet

- Hvordan er det å ha turister boende på gjesterommet?

Det er et spørsmål jeg får ganske ofte, jeg har nemlig lekt Bed and Breakfast-eier i litt over et år nå. Eller – egentlig Bed-eier, for jeg er jo ikke noe god på frokost.  For litt over et år siden fikk jeg leiligheten jeg bor i nå for meg selv, og for å kunne betjene huslånet mitt måtte velge mellom å ha en person boende på gjesterommet kontinuerlig, og å leie ut til turister og andre gjennom tjenesten Airbnb. Det var egentlig ikke så vanskelig å velge. Jeg setter alenetiden min ganske høyt, og jeg hadde lyst til å bli flinkere til å bli kjent med nye mennesker, noe som gjorde Airbnb til det riktige valget. Takket være Twitter og @hmwold, ble stedet hetende “Ingville”.

Så i juli 2012 la jeg ut leiligheten på Airbnb.

Mange var fryktelig skeptiske og bekymra da jeg fortalte hva jeg hadde gjort. Fremmede mennesker man har møtt på internett skal ha nøkkel til leiligheten din, og kunne komme og gå som de vil? Jeg måtte i hvert fall love å låse døra til soverommet mitt, mente noen.

Denne uka har jeg besøk av en amerikansk pensjonist. Han har vært med på strukturere og bygge opp USAs tilskuddsordning til fattige familier som ønsket at barna deres skulle få utdanning. På 70-tallet en gang, bodde han i Washington og sendte ut 10.000.000 tomme søknadsskjemaer i posten til ulike High Schools, og fikk 4 millioner søknader tilbake. Da jeg kom hjem fra Øyafestivalen sent fredag, viste han meg bilder fra hjemmet sitt i North Dakota mens jeg spiste nattmat – han hadde nemlig forstått at han kunne speile iPaden sin på TV-en min gjennom Apple TV.

Dette får jeg penger for å oppleve.

Jeg har hatt nesten 50 gjester boende, og 44 av de har skrevet anmeldelser av hvordan det var å bo hos meg. Jeg har ikke låst rommet mitt en eneste gang, har ikke hatt behov for det; alle gjestene har vært hyggelige og respektfulle. Jeg husker dem alle sammen, og har møtt flere igjen ved senere anledninger. Har blitt invitert til alle verdens hjørner, og tar alltid kontakt med dem igjen dersom jeg skal på tur dit de bor, noe som gjør at mine reiser ut av landet også har blitt mer opplevelsesrike. Har bodd gjennom Airbnb to steder (New York og Florida), og det var veldig givende. Og mye billigere enn hotell, noe lommeboka mi setter stor pris på.

airbnb plosiv ingvild moen leie ut gjesterom

En av gjestene mine (til venstre) og meg på kjøkkenet mitt. Ei veldig hyggelig dame fra England som jeg nok kommer til å treffe igjen.

 

Jeg har noen erfaringer jeg tenker kan være nyttige for andre, derav:

6 tips til Airbnb-verter

1. Når folk bor lengre enn en uke, blir de gjerne veldig komfortable. De roter mer, bråker mer, og tar seg generelt sett godt til rette. Jeg vil veldig gjerne at de skal føle seg hjemme (og basert på tilbakemeldinger har jeg stort sett fått til det), men jeg vil at de skal være gjester og ikke samboere. Så for min del har det fungert best å ha en maksgrense på 1 uke.

2. Det blir utrolig mye klesvask, og man tvinges til å holde leiligheten ren og pen, på godt og vondt. Sett av tid til det.

3. Det kan være greit å sette noen grenser for hvor mye kontakt du ønsker med gjestene dine. Noen ganger har man god kjemi og kan invitere dem med på ting – andre ganger er det ikke full klaff. Det er helt ok å ikke klaffe med folk så lenge du er hyggelig og høflig. I starten ble jeg sliten av å ha folk rundt meg hele tida, men jeg har tv på soverommet, og når jeg har hatt gjester og ikke har hatt energi til å være med dem, har jeg surret rundt på rommet mitt. De aller fleste har respektert dette.

4. Om du er sjenert, er dette en fantastisk måte å få bukt med sjenertheten på. Etter hvert kan man nesten prate med alle typer mennesker om det aller meste. I tillegg har jeg lært at det å dele stillhet med fremmede mennesker er utrolig fint. Jeg vet nesten ikke hva klein stillhet er lengre. Før tenkte jeg at man må prate hele tiden, men det er jo litt slitsomt. Pust ut, gjør dine egne greier. Stillhet er fantastisk.

5. Folk kommer nesten alltid senere enn de har sagt. Det er veldig lett å feilvurdere hvor lang tid det tar å komme seg fra flyplass, togstasjon eller ferjekai. Vennene mine har måtte lide for dette, fordi jeg har planlagt ting rett etter at gjester skulle ankomme. Det gjør jeg ikke lengre. Legg inn en buffer på minst en time, gjerne mer.

6. Vær bevisst på hvem du tillater å få booker rommet. Har du dårlig magefølelse, så sier du nei. Vil du kun ha gjester med anmeldelser? Er du dame og vil kun ha kvinnelige gjester? Kun folk med profilbilde? Skriv det i profilen din og vær kompromissløs. Det er ditt hjem, det er dine regler som gjelder. Du vil nok få snåle henvendelser, men da bare takker du nei, og/eller rapporterer.

 

Har du lyst til å enten reise med, eller leie ut et rom gjennom Airbnb? Bruk gjerne denne lenka når du registrerer deg. Det er en affiliate-lenke, som betyr at jeg får en kickback om du reiser/leier ut. For deg utgjør det forsåvidt ingen forskjell, utenom at du gjør meg veldig glad.

Hva synes du? Prøvd det, eller kunne tenkt deg å prøve?

 

Vil du følge med på videre? 
Facebook
 – Twitter – Instagram – Google+ – Bloglovin

Lærere og elever – venner på FB, følge på Instagram og lese hverandres blogger?

Vet ikke om du vet det, men jeg skal skrive bok. Det skal være en kort og konkret bok om sosiale medier og skolen, du veit, med ord etter ord på papir som man blar i, som har perm og innholdsfortegnelse og innhold som forhåpentligvis føles relevant for målgrupppa (altså lærere).

Kommuneforlaget ble tipset om at jeg både har vært lærer og har jobbet med sosiale medier, så da de kontaktet meg for å høre om jeg ville skrive bok, var svaret enkelt: Selvsagt vil jeg det! Sommeren brukes til å skrive de første kapitlene. Utfordrende og spennende prosess, lever litt etter Pippis “Det har jeg ikke prøvd før, så det kan jeg sikkert”.

 

Akkurat nå jobber jeg med en veldig interessant del, nemlig de etiske spørsmålene rundt lærere og elever som knytter kontakt i sosiale medier. Om jeg kan få spørre dere, så blir jeg veldig glad. Hva og hvor mye som blir med vet jeg foreløpig ikke, men kanskje dere til og med havner i boka (om dere vil, da. I så fall tar jeg kontakt):

- Synes du det er ok at lærere og elever er venner på Facebook?

- Er det ok at en lærer leser elevenes personlige blogger?

- Hva med Twitter-kontoer, Instagram, Google+ og andre plattformer, er det ok at en lærer følger elevene der? Er det ok at elevene følger læreren?

- Hva med foreldrene til elevene – er det ok at elevenes foreldre og læreren er venner på Facebook og knytter kontakter ellers?

- Er det greit at elevenes foreldre og elevene leser lærerens personlige blogg?

- Skiller Linkedin seg ut som et sted det er ok å være “connections” fordi det er et profesjonelt jobbnettverk?

- Spiller alder på elevene noen rolle for om man kan være venner/følge hverandre i sosiale medier (sett bort fra 13-årsgrensen på Facebook, Google+ og Instagram)?

- Hvis du er lærer: Hva gjør du, og hvordan forholder du deg til venneforespørsler og foreldre/elever som ønsker å knytte digital kontakt med deg?

- Andre ting du vil legge til eller har meninger om?

 

Tusen hjertelig takk for at du tar deg tid til å svare, det setter jeg enormt stor pris på. Jeg har lest Berit Skog v/lNTNUs spørreundersøkelse på forskning.no, hos Utdanningsforbundet (inkl. en interessant FB-tråd), lindso.no har flere gode bloggposter om temaet, ulike kommuners tilnærming og diverse nasjonale og internasjonale nettsider, men det gir et ekstra aspekt å få lærere og andre anno 2013 sine refleksjoner rundt temaet. Del gjerne bloggposten med andre dersom du har lyst!

 

Vil du følge med på Plosiv-ting videre? 
Facebook
 – Twitter – Instagram – Google+ – Bloglovin

Oppsummering av #pappa60år – da jeg la ut pappas mobilnummer på Twitter

Den 22. juni ble pappa 60 år, og da ville jeg gi han litt oppmerksomhet. Derfor, etter å ha spurt pent, la jeg ut pappas mobilnummer på Twitter, med teksten “Pappa er 60 år i dag! Luringen fjernet bursdagsdatoen på FB, derfor bør vi gratulere han på anna vis: Kan du sende bursdagssms til 93008657? :D”

Så, hva genererte noen Tweets og en Facebookpost av tekstmeldinger til min kjære far? Vi manglet 2 sms fra å nå 100 stk på en dag. Har skrevet en oppsummering om hva som skjedde og hvordan det spredde seg da jeg la ut pappas mobilnummer på Twitter på bursdagen hans på Resonate-bloggen, siden det handler om sosiale medier:

Klikk på bildet for å se hva som skjedde og hvem som var involvert i #pappa60år.

Klikk på bildet for å se hva som skjedde og hvem som var involvert i #pappa60år. Tusen takk til alle som var involvert, dere skal – om jeg har oppsummert riktig – finne dere selv her.

Vil du følge med på Plosiv-ting videre? 
Facebook
 – Twitter – Instagram – Google+ – Bloglovin

Vannmelon og engangsgrill

Jeg lytter til Daughter og går gjennom sommervarme gater for å komme til butikken. Vannmelon, en engangsgrill, pølser, man trenger ikke mer når man har et pledd, en park og gode venner rundt hjørnet. Jeg trykker ikke på knappen på gangfelt som har lyskryss når det ikke kommer biler, jeg synes det er unødvendig å stoppe trafikkflyten dersom jeg ikke trenger, så jeg kalkulerer. Hvor lenge er det til neste bil kommer, rekker jeg over? Kommer det så mange biler at jeg må stoppe flyten, eller rekker jeg å småløpe over gata mellom den Renaulten og Toyotaen jeg ser i det fjerne? Jeg liker flyt. Rytme, fart, tempo, flyt.

Josh Rouse, Tina Dico, The Lumineers og Daugher vekker meg om morningen, gir nok energi til at jeg smått morgengretten klarer å koke meg en kopp te og ta en dusj, før Alfred Hall, Alex Clare og Haim tar over og dagen er i gang. Jeg har aldri vært god på å stå opp, jeg tror jeg skal skylde det på mamma, hun kom nemlig gjerne innom rommet på morgenkvisten, og hvis jeg ikke sto opp med en gang, kom hun innom igjen og strøk meg på ryggen, og nå gjør musikken den samme nytten.

Å bli strøket på ryggen er det beste jeg vet.

Det, og vannmelon. Og flyt. Du kjenner til det, de tidspunktene i livet når man kjenner flyt, med engangsgrill, pølser og vannmelon i veska, på vei til en park hvor det er pledd og gode venner, da trenger man ikke så mye mer. Man kan være fornøyd. Endelig er sommeren her.

 

http://instagram.com/p/YVTtzJvDc3/
plosiv instagram majorstua bilde stakkarsoss

 

 

Vil du følge med på Plosiv-ting videre?
Facebook
TwitterInstagramGoogle+BloglovinNyhetsbrev

Å velge firmanavn – jeg starter for meg selv igjen!

Så. Rett før påske hadde jeg min siste arbeidsdag hos OMG, og siden da har jeg gått rundt med en god magefølelse. Å bli kjøpt opp av og være ansatt i OMG var utrolig lærerikt og interessant, og dagene gikk fort takket være dyktige kolleger og bra arbeidsoppgaver, men det ble etter hvert på tide å gå videre.

Så hva skjer? Jeg starter for meg selv igjen: www.facebook.com/resonatenor

Har nesten glemt hvor stor jobb oppstarten er, selv om jeg har gjort det en gang før. Jeg har fått positiv næringsfaglig vurdering, men avslag på etableringsstøtte (for en prosess det var…). Jeg har fått fantastisk god hjelp fra de jeg har spurt om råd/hjelp/tanker/etc, og en av mine største bekymringer har vært firmanavn.  - Snakk med en stemme, var et råd jeg fikk.

verdier resonate as firma sosiale medier

 

 

Den siste tiden har jeg tenkt mye, og snakket mye med noen utvalgte folk jeg stoler på. Valg av firmanavn er en stor, vrien oppgave. Vurderte en stund å bruke “Plosiv” fordi det allerede eksisterer: Plosiv Media? Plosiv Digital? Skrev til og med en pressemelding med den smått tabloide tittelen “Fra Twitterkonto til AS”. Men. Uansett om jeg bruker Plosiv eller noe annet, må jeg bygge opp en ny merkevare. Om Plosiv blir firma, må Twitterkonto, blogg/nettside, FB-side etc. være i tråd med firmaets verdier og dets retning, ergo måtte jeg funnet meg et nytt personlig navn. Alternativet var å finne et helt nytt firmanavn, og det har vært til hodebry. Valget falt altså på nytt firmanavn og beholde Plosiv til meg selv (plosiv betyr enkelt forklart eksplosive språklyder og kommer fra tiden da jeg studerte norsk ved HiHm).

Så, hva ble navnet? 

Nøkkelpunkter:
- Navnet må bety noe og si noe om verdiene i selskapet og hva jeg leverer
- Lett å skrive
- Ledig .no-domene
- Engelsk
- Ikke likne på Medialight

Takket være et knippe fantastiske mennesker som har latt meg plukke hjernen deres, har jeg landet på Resonate. Resonate AS.

Hvorfor Resonate?
Ordet gir meg utelukkende positive assosiasjoner, men kan ikke knytte det til noe mer konkret enn lyd. La meg forklare nærmere: Når noe “resonates”, for eksempel ved et ekko i en lang tunnell, så går lyden frem og tilbake sånn at lyden forlenges og noen ganger til og med blir sterkere innen enkelte toner. Dette matcher det jeg ønsker å bygge tjenestene mine på godt. Jeg ønsker å rådgi bedrifter innen digital markedsføring på en måte som gjør at budskapet forlenges og noen ganger til og med blir sterkere fordi man får kanaler til å spille på lag.

“It resonated with me” er når noe du har lest eller hørt gjenoppliver, forsterker eller får deg til å dvele og tenke ekstra på noe. Gjerne noe man kan relatere seg til. I tillegg tenker jeg på resonnement, noe som matcher godt med verdiene mine som handler om kunnskap, pedagogikk og innsikt.

Har du lyst til å følge med framover? Har nemlig lagd både en Facebookside og en Instagramkonto - og noen andre kontoer, men det blir litt mange lenker i en gang.

Har du noen meninger om navnevalget? Wish me luck… :) 

resonatenew4

 

resonate ingvild moen navnevalg

 

 

 

Vil du følge med på Plosiv-ting videre? 
Facebook
 – Twitter – Instagram – Google+ – Bloglovin – Nyhetsbrev

Tillit i det digitale liv

Denne teksten er opprinnelig skrevet for Kampanje Magasin, og var i februarutgaven av Kampanje. For mange er dette selvfølgeligheter, men det store spørsmålet er hvordan man skal utføre dette. Hvordan skal det gjøres i praksis, og hvem skal gjøre jobben? Dét synes jeg er spennende, og det skal jeg skrive mer om senere. Her er iallfall artikkelen jeg skrev i Kampanje.

Husker du da både du og internett var yngre, da man brukte mIRC og MSN for å chatte med kjente og ukjente? Jeg husker det som om det var i går. Jeg var nok 14-15 år og storebror hadde lært meg å lage hotmailadresse og hvordan bruke mIRC og MSN, og min omsorgsfulle mor sa at jeg fikk lov til å snakke med fremmede på internett, men at jeg ikke kunne treffe noen av dem jeg snakket med og ikke fikk fortelle dem navnet mitt. Vi brukte aldri våre ekte navn, selv ikke på sosiale plattformer hvor det kunne (og sannsynligvis burde) vært naturlig. Selv i 2006 ble jeg anbefalt å ikke bruke mitt ekte navn på internett.

I dag, ikke så mange år senere, har jeg fremmede mennesker jeg kjenner fra internett boende på gjesterommet mitt. Jeg leier ut gjesterommet gjennom tjenesten Airbnb. Airbnb er en sosial markedsplass som gir brukere mulighet til å leie ut eller booke overnattingsmuligheter over hele verden for kortere eller lengre perioder. Jeg har et tomt gjesterom, de reisende har behov for et sted å bo – og vi møtes på Airbnb. Før jeg godkjenner gjesten, leser jeg andres anmeldelser av vedkommende. Gjesten leser andres anmeldelser av meg og leiligheten før den bestemmer seg om den vil bo hos meg.

Airbnb er basert på gjensidig tillit. Sosiale medier handler om å bygge relasjoner, og en essensiell del av å bygge relasjoner handler om tillit. Undersøkelser Nielsen gjorde i Q3 2011 viste at betalt annonsering fungerer opp til 55 % bedre når man har sosial kontekst i annonsen. Sosial kontekst vil si at en bruker ser sine venners navn/bilde direkte i annonsen. Hvorfor fungerer det så mye bedre? Å vite at annonsøren er likt av venner bygger tillit. Nielsen har også gjort undersøkelser som viser at 92 % av forbrukere stoler på anbefalinger i fortjente medier, en solid økning siden 2007. Med Facebooks nyeste oppfinnelse Graph Search, er venners anbefalinger, likes og innsjekkinger enda mer tilgjengelige enn de har vært tidligere, og å skape godt, relevant, strategisk forankret innhold som brukerne er interessert i vil bli enda viktigere i tiden som kommer.

La oss bruke en bedrift som eksempel på hvordan dette kan fungere i praksis. HP er i vinden, jeg synes jeg ser dem over alt, med Anita Krohn Traaseth i spissen. Anita er relativt nytilsatt toppsjef i HP, og hun er ikke redd for å vise seg frem. Anita har en blogg hvor hun raust gir av seg selv. Hun har delt jobbsøknaden som ga henne toppsjefjobben i HP og hun utviser en solid posjon digital sosial intelligens. Anita er et strålende eksempel på at man kan være personlig uten å være privat.

Ikke alle toppsjefer har mulighet til å være som Anita, men alle bedrifter har mulighet til å bygge tillit. Tillit skapes blant annet gjennom åpenhet, relevans, gode produkter eller tjenester som blir godt kommunisert. Ikke tenk kun digitalt; tenk helhetlig, og tenk langsiktig. Sosiale medier er kun én del av markedsmiksen.

Vinnerne innen digital kommunikasjon i 2013 vil være de som bygger tillitsforhold; vinnerne vil være de som setter av tid, lytter, deler, er genuine og ønsker det beste for kundene sine. Ha mot til å prøve dere fram, ikke lag en for rigid strategi og se menneskene bak de digitale sporene.

 

Om det er stas å få tekster på trykk i papirmagasiner? Ja, det er sikkert og visst.

Om det er stas å få tekster på trykk i papirmagasiner? Ja, det er sikkert og visst!

 

Følg med videre:
Facebook
TwitterInstagramGoogle+RSSBloglovin


Å endre eller å ikke endre profilbilde på Twitter

Jeg mener at det ikke finnes en fasit til hvordan privatpersoner skal være på Twitter. Bedrifter bør følge retningslinjer, og da gjelder det å finne retningen som passer for bedriften. Til tross for at det ikke finnes noen fasit, bør man utøve digital sosial intelligens. Hvem vet bedre hva som er god etikette på Twitter enn tvitrerne selv? Jeg spurte dem hva de mener om endring av profilbilde på Twitter. De som valgte å svare på spørsmålet kan kanskje ikke kalles et representativt utvalg, men meningene som kom fram minner om ting jeg har lest både i artikler fra USA og andre diskusjoner tidligere.

endre profilbilde twitter

Bakgrunnen for spørsmålet, er at jeg er bidragsyter i en ebok rettet mot studenter og jobbsøk. Ble spurt om å skrive litt om Twitter, noe jeg selvsagt takket ja til. I 2009 skrev jeg en bloggpost om å være ny på Twitter, og en del stemmer fremdeles. Et av avsnittene der handler om profilbilde, og jeg har skrevet:

Last opp et bilde til profilen din, og fyll ut informasjonen om deg selv. Dette gjør du på https://twitter.com/settings/profile. Velg et profilbilde som representerer deg godt, og som du kan ha en stund. Profilbildet ditt blir vist i alle tweets du skriver. Da jeg skulle skrive om Twitter, spurte jeg følgerne mine hva de syntes om brukere som byttet profilbilde på Twitter ofte. Flere nevnte at de indentifiserer twitterbrukere først og fremst med profilbildet, og så med navnet, og at hyppige profilbildeendringer gjør at man mister gjenkjennelseseffekten. Det finnes ingen fasit her, men særlig som bedrift ville jeg valgt et godt profilbilde og beholdt det lenge.

Jeg fikk svar av mange bra folk på Twitter, og om du leter etter nye folk å følge, er dette aktive og ålreite folk med et bredt spekter av interesser:

@JoAse, @Grest, @Filosofaen@MariusHelgaa@Vinterjenta@AstorH, @Jenny_Sara, @TIBoine, @ainavero, @jungtweet, @niltingen, @tonyisme,  @TorillHRV, @evaamalie, @eikespen, @Marittotland, @krikkert, @EirikEsbensen, @hanspfo, @martinfinne, @KarinaN, @urke, @AdrianForbod, @christiankruse, @sjovang, @asbjornu.

En del mente at det er frustrerende med de som skifter profilbilde, fordi det tar litt tid før man kjenner igjen vedkommende. En nevnte at det handler om forventninger, og at noen brukere endrer det ofte, og da synes man det er greit, mens dersom noen har hatt samme profilbilde en evighet, er det best å beholde det man har (med mindre man har endret seg mye). Noen synes at det er opp til hver enkelt og ingenting å bry seg om, mens andre aldri skiftet profilbilde.

Hva mener du om endring av profilbilde på Twitter?

Hvis du vil se alle tweetsene ang. endring av profilbilde på Twitter, kan du klikke Les mer.
Continue reading