På kanten

Posted by plosiv in Personlig | 1 comment

Apr 28, 12

Står på kanten nå, ser nedover, gjør meg klar til å hoppe. Hjertet slår raskt, hendene er klamme og stemmen skjelver, men usikkerheten får ikke tak i meg. Jeg har bestemt meg. Vind i håret og solstråler mot naken hud er med på å bekrefte det – det kan jo hende jeg kan hoppe langt.

Jeg har vært ved dette veiskillet tidligere.

Står på kanten nå, ser bakover, før jeg hopper. Ser på alt jeg har bak meg med deg, alt vi har vært gjennom. Alle de fantastiske stundene hvor vi har smilt, ledd og levd. Alle de triste stundene hvor vi har vært der for hverandre. Jeg vet at du ville stått der nede og tatt meg imot om du fikk muligheten. Men du kan ikke – ikke denne gangen. Nå må jeg få lande på mine egne to føtter. De føttene som skal bære meg resten av livet – de må forbli sterke så jeg kan stå støtt. Jeg må få hoppe selv. Du må få hoppe selv du også.

Står på kanten nå, ser framover. Utover, før jeg gjør meg klar til å hoppe. Du er der også. Der ligger uante muligheter, spennende mennesker og annerledes opplevelser. Der ligger sorg og gleder, opplevelser og erfaringer, problemer og løsninger. Der ute ligger livet mitt.

Om jeg aldri tar sats og hopper, vil jeg aldri få svar. Svar må jeg ha. Jeg vil heller kræsje, enn å aldri hoppe i frykt for å falle hardt. Kanskje lander jeg som katten - med beina først. Kanskje blir det skikkelig mageplask. Uansett hvordan jeg lander, lærer jeg noe, utvikler jeg meg. Uansett hvordan jeg lander, har jeg mine egne, sterke føtter å stå på. Det er bare når jeg har mine egne føtter å stå på jeg står ordentlig støtt.

Kanskje jeg kan hoppe langt…

.

Denne teksten skrev jeg i 2007, og det viser seg at jeg kunne hoppe langt, men at jeg måtte hoppe mange ganger.

Ved veiskille

Posted by plosiv in Personlig | 0 comments

Apr 19, 12

Hadde akkurat gått tur med ei fantastisk jente, god venninne, men vi skiltes ved Utrusplassen. Hun skulle hjem til sin trygghet, jeg skulle hjem til min. For å komme meg hjem, måtte jeg gå gjennom den lille skogen som hadde blitt halvmørk i skumringen.

Selv om jeg kjente skogen som min egen lomme, hadde gått gjennom den tusen ganger før, ble jeg usikker. La merke til en forlokkende avstikker jeg aldri hade sett tidligere. En avstikker som gikk sin egen retning bort fra den kjente stien.

Jeg kunne gå den vante, trygge veien hjem. Den veien jeg alltid går, den stien jeg velger helt automatisk: Over noen røtter, et par grantrær på begge sider av stien før jeg når asfalten, gatelysene og ser det kjente huset. Den veien som er kjent, trygg, sikker, men samtidig kanskje for trygg. Status quo.

Jeg kunne velge den andre veien. Den som kanskje ikke fører meg hjem til det hjemmet jeg kjenner. Den som tilbyr frihet, nye sjanser. Og usikkerhet og omstilling. Mye jobb, men også muligheter jeg aldri har hatt før. Lidenskap.

Jeg stod en stund og betraktet den ukjente stien som snodde seg innover skogen i halvmørket. Overveide mulighetene og farene som kunne vente på meg der. Så den andre, der jeg kunne skimte gatelysene gjennom grantrærne. Der jeg visste hva som ventet på meg.

Denne gangen valgte jeg å gå den trygge, vante veien hjem. Hjem til varmen av det kjente. Hjem til en klem og en varm kopp te. Da jeg kom hjem fikk jeg en melding av den omsorgsfulle, varme venninna jeg hadde gått tur med. Hun lurte på om jeg var trygt hjemme. Det var jeg. Denne gangen.

Det man velger, bør man gjøre helhjertet.

.

Denne teksten skrev jeg i 2007, og noen måneder senere valgte jeg den andre veien. Det kommer en bloggpost om det i slutten av april; På kanten.

Mørket tok opp mer plass en det burde

Posted by plosiv in Personlig | 3 comments

Apr 11, 12

Det var en sånn ettermiddag der mørket tok opp mer plass enn det burde. Regnet sildret ned utenfor mens mørket la seg stille, helt urørlig i kriker og kroker av rommet. I kriker og kroker av meg var mørket også rådende. Jeg kjente at det tok opp mer plass enn det burde. Mer og mer plass dess mer jeg kjente på det. Selv Eva Cassidys myke stemme kunne ikke lette stemningen. You’ll remember me when the west wind moves. Among the fields of barley…

Det føltes som dagene sneglet seg av sted inne på rommet. Dager og dager med gråt, pust, smerte. Død. Dager med tungt mørke. Det var ikke dager, det var timer. Tolv timer. Ingenting føltes virkelig lenger. Timer føltes som dager. Smil kjentes som gråt. Dag føltes som natt. Lys føltes som mørke. Mørke var lys.

Jeg visste det ikke da. Visste ikke at mørket passet på deg, svøpte deg mens du kjempet. Visste ikke at det som føltes som mørke egentlig var lys. Lys som tok opp mer og mer av deg. Det var vanskelig å se, men du viste det på slutten. Du viste det mens du pustet tungt. Før en enslig tåre trillet sakte nedover kinnet ditt og du så oss for siste gang…

 .

Opprinnelig skrevet i 2007.

Follow the heartlines in your hands

Posted by plosiv in Personlig | 6 comments

Apr 02, 12

På tuben på vei til Florence and the Machine-konsert sang jeg høyt, vi hadde en propp i ett øre hver, mens vi drakk kald hvitvin fra sportsflaske. Jeg har en trang til å synge høyt offentlig transport – jeg klarer ikke la være. De som satt rundt oss smilte, og det luktet vår og den ubestemmelige lukta av Londons underground.

Det er en egen følelse, å reise på konsert i fremmede land. The Fray, Ellie Goulding og Florence+the Machine – alle i London. John Mayer i København. Bo på shabby hotell, fly billigste fly og drikke vin fra halvliterskopper.

Just keep following the heartlines on your hands
Cause I am.

.

Jeg prøver å sette sammen en setning for å beskrive hvor fantastisk konserten og opplevelsen var, men jeg tror gnagsårene på fire tær og to hæler, svettelukten i jakka mi og det forferdelig bustete håret mitt sa mer enn ord kan. På vei hjem bygde vi et tårn av burgerbokser, og da hodet mitt traff puta, klarte jeg ikke annet enn å smile.

Never let me go, never let me go, never let me go, never let me go
I’m not giving up, I’m just giving in.

Det er januar…

Posted by plosiv in Personlig | 17 comments

Det er januar, og jeg setter opp trådløs router på egenhånd. Jeg klarer det ikke først, så jeg blir forbanna og går på trening. Svetter ut frustrasjonen over SSID og DHCP og IP og TKIP og AES og pre-shared key på 64 bokstaver/tall. Kommer hjem etter trening, klikker litt her, skriver litt der – og voila. Det funker!

Det er januar, så jeg går på tweetup og Girl geek dinner og snakker med mange kjente og noen ukjente, det klemmes og skåles, og latteren sitter løst.

Det er januar, og jeg drar til Gjøvik for å feire mammas bursdag. På vei hjem skal jeg innom ei venninne på en kort visitt. Klokka blir tre på natta før jeg får dratt derfra. Når jeg kjører hjem til Oslo på tomme veier midt på natta med høy musikk på, er jeg lykkelig.

Det er januar, og jeg drikker øl og vin og vann og te med folk jeg ikke kjenner, som jeg kjenner likevel.

Det er januar og jeg leser Ida Jacksons bloggpost Hva ingen fortalte meg om voksenlivet, og tenker at å rydde 5 minutter er bedre enn å ikke rydde i det hele tatt, så jeg rydder og tar oppvasken. Jeg grubler litt på dette voksenlivet, mens jeg tenker at folk velger de riktige tingene for seg selv, ut fra sin situasjon og sine forutsetninger, det er noe man må respektere. Og at kvinneguiden forum har svar på det aller meste.

Det er januar og jeg bor på Grünerløkka.

Det er januar, og vi får en anerkjennelse større enn vi kunne håpet på. Vi kommer også til å få en mulighet som kaster oss i rakettfart fram i tid, hvis vi velger riktig. Den muligheten skal jeg fortelle om senere, den kommer i februar.

Det er januar, og jeg går lange turer i Oslos gater. Finner roen med klassisk musikk på øret, kommer hjem med iskalde lår.

Det er januar, og det føles ut som om det er for mange store beslutninger som skal tas. Når man blir matt av de enorme beslutningene, er det enklere å fokusere på de små tingene. Trådløse routere, trening, oppvasken og kalde lår.

Det er januar, og jeg har lyst på en klem.

Det er januar og jeg har lært meg til å rette meg opp i ryggen når jeg går.

Det finnes ikke perfekte år, men dette skal jeg huske

Posted by plosiv in Personlig, Populære | 8 comments

Dec 30, 11

Vet du at ingen år er perfekte? Jeg leser mange blogger, og nå på slutten av året skal man oppsummere året. Høsten har kanskje vært tung og tøff. For meg er høsten ofte tung, rett og slett fordi den er så mørk, ikke nødvendigvis fordi jeg er nedfor. Alt mørket ute kan fort gjøre det litt mørkt inne også.

Så sitter man der, med de negative minnene øverst i bunken med alt som har skjedd. Det er friskt i minnet ditt at det du hadde bygd opp gikk åt skogen, at snøen kom seint, at det var slaps, han gutten som sa noe teit og hun venninna di som på et punkt sluttet å høre etter. All dritten ligger der på toppen og er så lett å huske.

Har du glemt det første badet i år (som var i en fontene 1. oktober)? Har du glemt hvordan is smaker på våren, kanskje på 17. mai, når du ikke har spist is på flere måneder, den kalde isen smelter mot den varme tunga. Husker du ikke det kysset du fikk av han som elsket deg utenfor Rema da du ikke hadde sminke på? Husker du turen til London eller Amsterdam eller København eller Snertingdal? Husker du den nye vennen du fikk i april, men som du mistet kontakten med i juni? Husker du da du fikk den gaven, ikke fordi det var bursdagen din eller jul, men fordi hun hadde tenkt på deg da hun var på galleriet?

Husker du blikket fra han fyren på trikken – blikket som gjorde at du visste at han likte deg, selv om du ikke ante hvem han var, og da du gikk av trikken, visste du at du aldri kom til å se han igjen? Husker du da du danset og danset til Rihanna og Flo Rida og da du hadde moves like jagger? Eller da du hørte på Britney Spears i smug på treningssenteret og løp lengre og fortere enn du noen sinne har gjort tidligere?

Husker du da du var trist og venninnen din holdt rundt deg i timesvis, og du fikk grått ferdig, og hun sa ingenting. Husker du følelsen etterpå? Husker du stempelet fra utestedet som du ikke ville at skulle vaskes bort fordi det var et minne fra en kveld med akkurat passe mye øl og akkurat de riktige menneskene? Husker du invitasjonen til julegløgg og risengrynsgraut? Kvelden da du satt helt alene i en tom leilighet og så Luksusfellen og spiste Click Mix, roen ved å være alene? Eller…

Jeg har iallfall bestemt meg for å huske dette. Og de menneskene som har gitt meg noe i året som har gått. Det finnes ikke perfekte år. Det finnes år som er bedre enn andre, år som er dårligere enn andre, men det finnes ikke perfekte år. Og i år har vært et godt år, når alt er oppsummert og jeg har valgt hva jeg skal huske på.

Hvis jeg kan være halvparten…

Posted by plosiv in Personlig, Populære | 2 comments

Disclaimer: Dette er ikke en bloggpost om min perfekte familie, men om det jeg har valgt ut å fokusere på, nemlig hvilke sterke sider de har. Jeg har ikke besteforeldre lengre, de er borte, men jeg har den nærmeste familien og de setter jeg høyt. Noen av grunnene til at jeg setter dem høyt, kan du lese om her.

Av en eller annen grunn får jeg alltid behov for å skrive etter at jeg har pratet med mamma. Hun er reflektert, min mor. Hun tenker mye, hun mener mye og hun er flink til å dele det hun tenker med meg. Nå i jula har vi flere hatt sene kvelder sammen, alle andre har lagt seg etter kilosvis med ribbe og lefsebusser – så sitter vi der, hun stryker meg på ryggen og forteller meg ting om livet. Ting om mormor jeg ikke visste, ting om livet jeg trenger påminnelser på. Hun vet akkurat hva jeg trenger å høre. Mamma er reflektert, modig og klok. Hun har en varme jeg ønsker at jeg kan kopiere, og hvis jeg kan ha halvparten av varmen og omsorgen mamma har, så er jeg fornøyd.

Av en eller annen grunn får jeg alltid behov for å være i fysisk aktivitet etter at jeg har vært sammen med pappa. Gå på en fjelltopp, gå en tur eller sykle kanskje. Man kan ikke ligge på sofaen og dra seg hele dagen, og det trenger jeg påminnelser på. Akkurat i det jeg var i ferd med å sove middag her om dagen tok han initiativ til å gå tur. En 25-åring som sov til kl. 10, daffer hele dagen og så vil sove middag går ikke an. Særlig siden hun hadde spist enorme mengder julemat og sjokolade og drukket hjemmebrygd juleøl hele dagen. Man trenger å komme seg opp og ut. Jeg tror ikke pappa vet hva dørstokkmila er, og jeg elsker han for det. Pappa er omsorgsfull, han er direkte og han er ikke redd noe i hele verden. Hvis jeg kan være halvparten så tøff som han er, så er jeg fornøyd.

Av en eller annen grunn får jeg alltid lyst til å gi andre komplimenter etter at jeg har vært sammen med lillesøster. Å fortelle en fremmed hvor fin hun er på håret eller noen jeg kjenner hvor mye jeg setter pris på dem. Lillesøster er utrolig god på å gi andre ros, på å se hva folk er god på. Før lillesøster kom til verden og ble småvoksen (10 år kanskje) tror jeg nesten ingen i min familie hadde sagt “jeg er glad i deg” til hverandre. Klemming var heller ikke helt vanlig. Men lillesøster innførte både klemmer og glad-i-deg-er. Lillesøster tar vare på folk, hun ser hva andre er gode på og hun er ikke redd for å si det. Hvis jeg kan vise halvparten så mye kjærlighet som lillesøster gjør, så er jeg fornøyd.

Av en eller annen grunn får jeg alltid lyst til å ta opp en ny hobby etter at jeg har vært sammen med den yngste storebroren min. Han utforsker og prøver stadig nye ting, radiostyrte bensinbiler, fisking, kjøre-Audi-dritfort-på-skogsbilveier, fart og spenning, han er alltid med på det som er gøy og han tar utfordringer på strak arm. Han er den som aldri sier nei til å være med å spille spill istedenfor å se tv, og han er morsom å være sammen med. Broren min er initiativrik, behagelig og morsom. Hvis jeg kan være halvparten så utforskende som den yngste storebroren min, så er jeg fornøyd.

Av en eller annen grunn får jeg alltid lyst til å lære noe nytt etter at jeg har vært sammen med den eldste storebroren min. Han kan så utrolig mye rart, og han finner opp så mye rart. Han skal helst bygge en gadget som kan fjernstyre gardinene, han er utrolig smart og lur, og han finner på utrolig mye rart. Vi har tidligere jobbet sammen, og jeg har ikke tall på hvor mange latterkramper jeg har fått av hans gode ideer. Broren min er oppfinnsom, smart og kreativ. Hvis jeg kan være halvparten så lur som den eldste storebroren min, så er jeg fornøyd.

Jeg håper de vet hvor fine de er, denne familien som jeg setter så stor pris på.