Frk. Plosiv

Vet du at ingen år er perfekte? Jeg leser mange blogger, og nå på slutten av året skal man oppsummere året. Høsten har kanskje vært tung og tøff. For meg er høsten ofte tung, rett og slett fordi den er så mørk, ikke nødvendigvis fordi jeg er nedfor. Alt mørket ute kan fort gjøre det litt mørkt inne også.

Så sitter man der, med de negative minnene øverst i bunken med alt som har skjedd. Det er friskt i minnet ditt at det du hadde bygd opp gikk åt skogen, at snøen kom seint, at det var slaps, han gutten som sa noe teit og hun venninna di som på et punkt sluttet å høre etter. All dritten ligger der på toppen og er så lett å huske.

Har du glemt det første badet i år (som var i en fontene 1. oktober)? Har du glemt hvordan is smaker på våren, kanskje på 17. mai, når du ikke har spist is på flere måneder, den kalde isen smelter mot den varme tunga. Husker du ikke det kysset du fikk av han som elsket deg utenfor Rema da du ikke hadde sminke på? Husker du turen til London eller Amsterdam eller København eller Snertingdal? Husker du den nye vennen du fikk i april, men som du mistet kontakten med i juni? Husker du da du fikk den gaven, ikke fordi det var bursdagen din eller jul, men fordi hun hadde tenkt på deg da hun var på galleriet?

Husker du blikket fra han fyren på trikken – blikket som gjorde at du visste at han likte deg, selv om du ikke ante hvem han var, og da du gikk av trikken, visste du at du aldri kom til å se han igjen? Husker du da du danset og danset til Rihanna og Flo Rida og da du hadde moves like jagger? Eller da du hørte på Britney Spears i smug på treningssenteret og løp lengre og fortere enn du noen sinne har gjort tidligere?

Husker du da du var trist og venninnen din holdt rundt deg i timesvis, og du fikk grått ferdig, og hun sa ingenting. Husker du følelsen etterpå? Husker du stempelet fra utestedet som du ikke ville at skulle vaskes bort fordi det var et minne fra en kveld med akkurat passe mye øl og akkurat de riktige menneskene? Husker du invitasjonen til julegløgg og risengrynsgraut? Kvelden da du satt helt alene i en tom leilighet og så Luksusfellen og spiste Click Mix, roen ved å være alene? Eller…

Jeg har iallfall bestemt meg for å huske dette. Og de menneskene som har gitt meg noe i året som har gått. Det finnes ikke perfekte år. Det finnes år som er bedre enn andre, år som er dårligere enn andre, men det finnes ikke perfekte år. Og i år har vært et godt år, når alt er oppsummert og jeg har valgt hva jeg skal huske på.

Disclaimer: Dette er ikke en bloggpost om min perfekte familie, men om det jeg har valgt ut å fokusere på, nemlig hvilke sterke sider de har. Jeg har ikke besteforeldre lengre, de er borte, men jeg har den nærmeste familien og de setter jeg høyt. Noen av grunnene til at jeg setter dem høyt, kan du lese om her.

Av en eller annen grunn får jeg alltid behov for å skrive etter at jeg har pratet med mamma. Hun er reflektert, min mor. Hun tenker mye, hun mener mye og hun er flink til å dele det hun tenker med meg. Nå i jula har vi flere hatt sene kvelder sammen, alle andre har lagt seg etter kilosvis med ribbe og lefsebusser – så sitter vi der, hun stryker meg på ryggen og forteller meg ting om livet. Ting om mormor jeg ikke visste, ting om livet jeg trenger påminnelser på. Hun vet akkurat hva jeg trenger å høre. Mamma er reflektert, modig og klok. Hun har en varme jeg ønsker at jeg kan kopiere, og hvis jeg kan ha halvparten av varmen og omsorgen mamma har, så er jeg fornøyd.

Av en eller annen grunn får jeg alltid behov for å være i fysisk aktivitet etter at jeg har vært sammen med pappa. Gå på en fjelltopp, gå en tur eller sykle kanskje. Man kan ikke ligge på sofaen og dra seg hele dagen, og det trenger jeg påminnelser på. Akkurat i det jeg var i ferd med å sove middag her om dagen tok han initiativ til å gå tur. En 25-åring som sov til kl. 10, daffer hele dagen og så vil sove middag går ikke an. Særlig siden hun hadde spist enorme mengder julemat og sjokolade og drukket hjemmebrygd juleøl hele dagen. Man trenger å komme seg opp og ut. Jeg tror ikke pappa vet hva dørstokkmila er, og jeg elsker han for det. Pappa er omsorgsfull, han er direkte og han er ikke redd noe i hele verden. Hvis jeg kan være halvparten så tøff som han er, så er jeg fornøyd.

Av en eller annen grunn får jeg alltid lyst til å gi andre komplimenter etter at jeg har vært sammen med lillesøster. Å fortelle en fremmed hvor fin hun er på håret eller noen jeg kjenner hvor mye jeg setter pris på dem. Lillesøster er utrolig god på å gi andre ros, på å se hva folk er god på. Før lillesøster kom til verden og ble småvoksen (10 år kanskje) tror jeg nesten ingen i min familie hadde sagt “jeg er glad i deg” til hverandre. Klemming var heller ikke helt vanlig. Men lillesøster innførte både klemmer og glad-i-deg-er. Lillesøster tar vare på folk, hun ser hva andre er gode på og hun er ikke redd for å si det. Hvis jeg kan vise halvparten så mye kjærlighet som lillesøster gjør, så er jeg fornøyd.

Av en eller annen grunn får jeg alltid lyst til å ta opp en ny hobby etter at jeg har vært sammen med den yngste storebroren min. Han utforsker og prøver stadig nye ting, radiostyrte bensinbiler, fisking, kjøre-Audi-dritfort-på-skogsbilveier, fart og spenning, han er alltid med på det som er gøy og han tar utfordringer på strak arm. Han er den som aldri sier nei til å være med å spille spill istedenfor å se tv, og han er morsom å være sammen med. Broren min er initiativrik, behagelig og morsom. Hvis jeg kan være halvparten så utforskende som den yngste storebroren min, så er jeg fornøyd.

Av en eller annen grunn får jeg alltid lyst til å lære noe nytt etter at jeg har vært sammen med den eldste storebroren min. Han kan så utrolig mye rart, og han finner opp så mye rart. Han skal helst bygge en gadget som kan fjernstyre gardinene, han er utrolig smart og lur, og han finner på utrolig mye rart. Vi har tidligere jobbet sammen, og jeg har ikke tall på hvor mange latterkramper jeg har fått av hans gode ideer. Broren min er oppfinnsom, smart og kreativ. Hvis jeg kan være halvparten så lur som den eldste storebroren min, så er jeg fornøyd.

Jeg håper de vet hvor fine de er, denne familien som jeg setter så stor pris på.

Livet er litt komplisert og jeg har vansker med å skrive det ut. Det er det jeg pleier – å skrive har vært terapi for meg så lenge jeg kan huske. Dagbok, brev, notatbøker med små tegninger i margen, ord etter ord løser alt seg.

Livet er ikke glatt og polert, det ønsker jeg heller ikke at det skal være. Jeg er ikke god på høst og mørke og kulde, men jeg prøver å bli bedre.

For første gang på lenge kan jeg ikke skrive det ut. Det føles rart, men jeg må jo finne en ventil, og ventilen er i det siste blitt musikk. Jeg lager spillelister, flere slags spillelister, jeg setter meg i bilen, plugger jack-kabelen inn i telefonen, setter på Spotify og kjører. Gatelysene forsvinner i bakgrunnen, veien ligger foran meg og jeg kan puste. Synge med, le, gråte og puste, så føles alt bra.

.

Jeg elsker denne sangen. Denne jenta er 16 år og er rett og slett fantastisk.

Alt løser seg alltid.

Jeg leste Frøken Makeløs’ gode bloggpost om Fasader (ja, med stor F), og jeg ble inspirert. Jeg har skrevet litt om det å gi faen før, og det kan være fint å minne seg på nå i førjulstida.

Så.

Jeg er hun dama som du ser på treningstimer som du irriterer deg over, hun som ikke får til stegene. Hun som virkelig ikke henger med. Altså…sånn…hun i hvitt – det er nesten som å se meg:

(fant denne hos Majapiraja - hun er visstnok også sånn.)

Det at jeg generelt sett danser i utakt gjør ikke at jeg slutter å danse av den grunn. Neida, jeg fortsetter å gå på step-timer (men LatinoMix måtte jeg rett og slett gi opp da instruktøren nesten ba meg om å slutte), og jeg håper at jeg kanskje, kanskje skal bli flinkere en vakker dag.

Alle plantene jeg har dør (hvis noen av vennene mine leser dette: slutt å kjøpe planter til meg er dere snille). Selv de gangene jeg prøver hardt å holde plantene i live så dør de.

Jeg er ikke tynn. Jeg er ikke tjukk heller – men jeg orker ikke bli fanatisk opptatt av lavkarbo/pulverkurer/pillebonanza, eller å gi opp snop (er dere klar over hvor mye lykke man kan finne i en pose smågodt?). Jeg trener to-tre ganger i uka og jeg spiser fornuftig, og jeg liker å ha kvinnelige former. Men jeg er ikke tynn, og jeg kunne fint vært tynnere. Kanskje jeg til og med burde vært tynnere.

Klesvasken fra onsdag henger fremdeles framme.

Å være sin egen sjef er fint det, men det innebærer at jeg må jobbe i tide og utide. Som i helga, da gode venner fra videregående var i Oslo og vi var på Latter, Fridays og Skybaren på SAS-hotellet. Desember er en veldig travel måned, særlig på grunn av denne mannen, og når det er lørdag kveld og noe skjer på Facebooksidene til en av kundene våre, så lar vi det ikke ligge. Vi kan ikke la det ligge, det er tross alt det vi lever av. Og da blir det fort slik:

To venninner (til venstre) og meg. I går kveld, måtte jobbe litt.

Jeg burde bruke briller innimellom, men jeg aner ikke hvor de er.

Jeg har ingen julestjerne i vinduet, kommer ikke til å bake julekaker, jeg har egentlig lyst til å lage knekkebrød men kommer aldri så langt, jeg har kjøpt to julegaver. Klokka er 13.45 på en søndag, og jeg har på mascara fra i går og surrer rundt i en kosebukse med malingsflekker og jeg har glemt å spise frokost. Det er ting som skjer i livet mitt som jeg ikke vil fortelle alle om, vanskelige ting som gjør hverdagen litt mer komplisert. Ja, og oppussingen av kjøkkenet har tatt to måneder mer enn det burde (dels fordi forferdelig-irriterende-Sigdal brukte 1 måned ekstra på å levere benkeplata og dels fordi man ikke har tid og det blir nedprioritert).

Så nei, livet er ikke polert, ikke uten irritasjon. Men jeg er heldig fordi jeg har mennesker i livet mitt som ikke bryr seg om benkeplata, om plantene som dør, om dansing i utakt (og synging som er enda verre) og som forstår at jeg må jobbe i tide og utide. Livet er ikke perfekt, men det er godt.

Å jobbe med sosiale medier vil ikke si å sitte på Facebook, Twitter og blogg hele dagen, selv om ganske mye tid går med til nettopp det. I fjor jobbet vi med et prosjekt med en av kundene våre. Denne mannen, Vims, skulle samle inn gavene til adventskalenderen på Strømmen Storsenter, men han vimser det til og gavene havner i feil butikker over hele senteret – et nytt produkt ble forlagt hver dag.

Vi brukte Facebook og YouTube for å henvende oss til publikum for å få deres hjelp til å rydde opp i Vimsens rot. Den personen som fant dagens bortkomne produkt fikk det. Publikum fikk hint og tips til hvor de burde lete på Facebook og på ulike butikker på senteret (F.eks. en diamantring verdt 71.000,- hint: Bilde av Prinsesse Ragnhild og en ert. Hvor lå ringen? Jo, under en madrass på Bohus. Prinsessen på erten).

.

I år har Vims fått en ny sjanse…

.

Et av målene var å knytte Facebook, YouTube og senteret tett sammen, og i år skal vi også bruke shoppingblogg.no og Julemagasinet til storsenteret i miksen. Så jeg tilbringer mye tid (direkte og indirekte) med Vimsen om dagen, og det er slettes ingen dårlig måte å tilbringe førjulstida på.

Jeg kjenner mennesker som gir meg energi. De som forstår at hverdagen er travel, men som jeg likevel kan ringe når som helst. Venner som kan ringe meg når som helst, venner som ringer når som helst.

Du kjenner kanskje noen?

Mennesker som opplever vanskelige ting, men som ikke lar det knekke dem. Mennesker som man kan leke med, virkelig leke – som om man var 17 år igjen. Mennesker man kan bade i fontener med. Mennesker man kan møte på kafé, og det føles som om det har gått ett minutt, men det har virkelig gått to timer, og man må gå hvert til sitt. Mennesker man kan være stille med.

Mennesker som tvinger en til å se dokumentarer, ikke bare filmer med hvitt cover. Mennesker som forstår når man sovner på sofaen deres, og som brer over et teppe og lar en sove. Mennesker som kan sende en melding med bare ett ord, ett ord som sier mer enn 200 ord noen sinne kunne gjort. Mennesker som deler musikk, tips, anekdoter, livet. Mennesker som elsker, og som mener det. Mennesker som man skal ta én øl med, men så blir én øl til to, og to øl blir etter hvert til noen øl og etter hvert nachspiel og nachspiel blir til skravling og latter til sola nesten står opp.

Tålmodige mennesker. Mennesker som lar meg synge høyt til rar/god musikk selv om jeg ikke synger pent. Mennesker som sender melding midt på natta og spør om man er ute. Mennesker man venter på fordi de er verdt det. Mennesker som gir en frihet til å leve sitt eget liv. Mennesker som inviterer på fest selv om de vet at man er opptatt, de inviterer bare fordi de er fine folk som vil at man skal føle meg inkludert.

Mennesker man blir glad av å tenke på og være med.

Det er slike mennesker jeg vil være med, de inspirerer meg og motiverer meg til å bli et bedre menneske, til å fortelle bedre historier ved å leve litt mer, ikke bare jobbe. Det er mennesker som viser sin styrke, som overrasker meg ved sin styrke, som gjør at jeg blir flau når jeg tenker på de små tingene jeg klager over. Det er mennesker som deler, som man lever og puster med. Små opplevelser med store mennesker gir gode minner man husker.

Det er slike mennesker som gjør meg takknemlig. I dag er jeg takknemlig. Jeg skal bli flinkere til å ta vare på dere.

Jeg hører mye på musikk om dagen. Musikk for tiden.

Jeg har ikke sluttet å skrive (selv om jeg ikke har skrevet her siden august), jeg vet bare ikke hvor jeg skal poste hva, eller hva jeg skal skrive om hvor.

Jeg går på standup og ser broren til Eddie Murphy, han var ikke så morsom som jeg trodde han skulle være. Heldigvis fikk jeg gratis billett. Vitser om dop forstår jeg lite av, det sterkeste jeg vil ha i meg er alkohol. Oppvarmeren var morsommere enn the main act (han snakket om pupper).

Vi gir fra oss Aira og jeg våkner ikke lengre av en hund som vil kose på morgenkvisten. Det er trist.

Jeg går edru på Veronica Maggio-konsert med venninner og synger med på sangene, jag vet hur du ser ut i inga kläder, og jeg prøver å hoppe så høyt at jeg kan se over skuldrene på mannen som står foran meg, sånn at jeg kan se Veronica. Gulvet gynger, jag följer med dig hem ikväll. Veronica er fin, men jeg ser henne nesten ikke. Jeg er 160 centimeter høy og foran meg står en mann på minst to meter.

.

Jeg maler flisene på kjøkkenet og venter på benkeplate.

Jeg blir kjent med nye mennesker, mennesker fra Twitter, mennesker på fester, mennesker på trikken. Mennesker jeg bader i fontener med, mennesker jeg drar på nachspiel med, lager hoppekonkurranser med, mennesker jeg vandrer rundt med i byen midt på natta uten å ha et sted å gå, mennesker jeg sitter på trikken med, uten mål og mening, helt til trikken slutter å gå på natta. Mennesker som skal lære meg curling. Mennesker som sender meldinger og mennesker som er altfor stille. Mennesker som har det vanskelig, men er ufattelig sterke og mennesker som har det lett og synes de har det vanskelig. Mennesker jeg respekterer og beundrer.

Jeg er på Island med jobben og spiser middag med folk jeg ikke kjenner. Jeg sitter ved siden av et godt voksent ektepar og ender opp med å få sjokoladekakene fra alle som satt ved bordet over på min tallerken. Det er lykke i sjokoladekake, iallfall i seks sjokoladekaker. Det er lykke i å sitte ved siden av et ektepar som er lykkelig gift etter 28 år sammen.

Mange rundt meg er i endring, noen gifter seg, mange skal ha barn, noen finner ut at de forelsker seg i jenter istedenfor gutter, noen reiser jorda rundt, noen bytter jobb og flytter til et annet land.

Jeg er på Google+, Twitter, Facebook, firmablogg, denne bloggen og ørten andre steder. Kan man gå tom for ting å dele?

Frisøren farger håret mitt og jeg liker forandringen.

Jeg har vondt i magen. Ikke magevondt-vondt, men en merkelig følelse av at noe er i emninga. Den har vært der noen uker, og den tar vekk matlysten min. Jeg lurer på hvor jeg er om to år, om to måneder. Om to dager er jeg i Amsterdam, det vet jeg. Og om to uker (og en dag) er jeg i London. Men om to måneder er det desember, og om to år er det 2013.

Jeg liker ikke høsten, men tror denne høsten skal bli fin.

Jeg har ikke sluttet å skrive, men det jeg skriver gir ingen mening. Dagene går og nå er det høst.

For lenge siden ble jeg utfordret til å fortelle tre ting om både det ene og det andre. Jeg husker ikke hvor og når, men denne har ligget i kladdene mine en stund:

Tre ting du husker som om det var i går:
♥ Lyden av grus mot asfalt når snøen nettopp har smeltet. Den fineste lyden i verden. Vår.
♥ Lukten av pannekaker hjemme hos mamma og pappa. Ingenting slår mammas pannekaker.
♥ Første dagen på ungdomsskolen. I den lille bygda der jeg kommer fra var det to barneskoler og en ungdomsskole, så da vi skulle begynne på ungdomsskolen ble vi blandet med elever fra den andre barneskolen. Skummelt.

Tre ting du misliker i livet:
♥ At tiden ikke strekker helt til, at det er rimelig hektisk. Hva skal man prioritere?
♥ Alt ansvaret som følger med å være sin egen sjef (selv om det er den beste jobben i verden så er det mye jobb og mye ansvar).
♥ At jeg ikke blir fruPlosiv på en stund.

Tre ting du liker godt i livet:
♥ At jeg har en fleksibel jobb som gjør at jeg kan reise mye. Så langt i år har jeg vært i utlandet hver eneste måned, og det skal fortsette iallfall til og med september.
♥ At jeg har snakket med så ufattelig mange bra mennesker i sommer. Alt fra barndomsvenner, ungdomsskolevenner til gamle brevvenninner til gamle venner, nye venner, bekjente og ukjente. Jeg har kun vært med fine folk i sommer. Takk for at dere finnes!
♥ At jeg har funnet noen rutiner som fungerer i forhold til blant annet trening og kosthold.

Tre sanger du hører på for tiden:
♥ Gode minner: Dixie Chicks – Easy Silence

♥ Selvstendighet: Sara Bareilles – King Of Anything

♥ Clever tekst: Ellie Goulding – I’ll hold my breath (Breathe air you’re not used to og Force quit, on your losing streak, blant annet. Clever.)

(Ellers hører jeg på denne spillelista)

Tre blogger du besøker daglig:
♥ Jeg bruker bare RSS og følger med på veldig mange blogger.

Tre tv-program du følger med på:
♥ White Collar
♥ Dexter
♥ Big Bang Theory

Tre steder du skal til i overskuelig framtid:
♥ Rhodos
♥ Island
♥ USA (?)

Tre mennesker du ser opp til:
♥ Foreldrene mine (ja, de er to, men teller som én). Uansett hva som skjer kan jeg alltid komme hjem, den tryggheten er fantastisk.
♥ En av foreleserne jeg hadde på lærerhøgskolen. Maken til engasjement, fagkunnskap og omsorg skal man lete lenge etter. Hvis jeg var halvparten så god lærer som denne foreleseren var, sier jeg meg fornøyd.
♥ Alle vennene mine, men ei spesiell. Hun er veldig sosial, den beste lytteren som finnes og fantastisk å feste med.

Tre mål du har i livet:
♥ Å finne balanse.
♥ Å danse oftere.
♥ Å være fornøyd.

Tre blogger du skulle ønske blogget oftere:
♥ Mirakel
♥ Løkkaliv liksom
♥ Idaho

Tre ting du vil fortelle noen:
♥ Jeg liker deg bedre enn du tror.
♥ Hold kjeft!
♥ Unnskyld.
(tre forskjellige personer, altså.)

Hvem jeg tagger?
DEG!
Kopier og fyll inn dine svar!

Prosjekt Rydde-unna-rot-før-vintern-tar-meg er nå i gang, og første stopp er en merkelig løsning som har vært i leiligheten siden tidenes morgen, nemlig det som nok er et skap uten dører. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre med dette skapet!

.

Skapet uten dører er litt vrient å forholde seg til. Se på bildet under. Til venstre der er det en vegg. Den kan ikke rives. Til venstre for veggen som ikke kan rives, er inngangsdøra. Så kommer denne skapløsningen, og til høyre for den er døra inn på badet. Sånn ser det ut når jeg har rydda litt:

Så går det litt tid…

…og litt til…

.

…og det siste bildet av rotet tør jeg ikke vise fram, da er det nemlig et salig kaos av bilnøkler, husnøkler, kiwiposer, sko, mascara, øreplugger, vesker, telefoner, hundekammer, jakker, solbriller, yoghurtbegere, sokker og alt mulig annet man kan finne i en gang. Hvor lang tid det tar fra ryddig til salig kaos? Ca. 2 dager. Man samler fort opp mye stæsj.

Så, hvordan kan jeg få dette til å bli pent/ryddig/finne en smart løsning? Må man ha skapdører? Finnes det noen bra IKEA/andre løsninger? Har noen et forslag eller to på hvordan man kan gjøre gangen penere og ryddigere?

.
Belønning: Verdens beste pannekaker (mammas oppskrift) – så mange pannekaker du vil ha.

Jeg blir eitrende sint på bilverkstedet som ikke har gjort jobben sin. De har ikke reparert bilen ordentlig, fremdeles går vindusviskerne helt fram til man stopper bilen og tar ut nøklene. Jeg vet at verkstedet fikk vite om feilen før jeg reiste bort for to uker siden, så det finnes ingen unnskyldning.

Jeg blir forbanna, men jeg kjefter ikke på dem fordi jeg vet at hvis jeg åpner munnen vil tårene også strømmet på. Jeg sier et kort Javel og setter meg inn i bilen, den må nemlig rettes opp et annet sted og jeg må kjøre den dit.

Jeg setter meg inn i bilen, den er glovarm, sola står høyt på himmelen. Jeg banner høyt og kjenner at tårene fyller øynene mine, jeg gråter og hulker høyt, er forbanna på at de har brukt to uker på bilen og fremdeles ikke har gjort jobben sin, og at jeg må kjøre rundt i Oslo for å levere den et annet sted.

Jeg gråter ikke på grunn av bilen, jeg er ikke sinna på grunn av verkstedet.

Jeg har ikke grått etter det som skjedde på fredag, jeg har distansert meg fra det, både fysisk og mentalt. Jeg har vært i utlandet så det har vært enkelt å distanserer seg. Jeg kom tilbake til Oslo i natt og nå er det ingen distanse, nå er det virkelig, det har skjedd. Byen er forandret, det er en annen puls her nå.

Det er enklere å takle å bli sint på mekanikere som ikke har gjort jobben sin enn det er å reagere på fredagens hendelser. Det et enklere å gråte av noe så simpelt og trivielt som bilen, men jeg ser at jeg egentlig var sint og gråt for ofrene og deres pårørende.

Sinnet slipper taket og tilbake er sorg.

Jeg leverer bilen og tar banen ned til Domkirken. Jeg står der med store solbriller på, jeg gråter så stille jeg kan på høylys dag bak brillene og en høy mann med store armer og blå skjorte gir meg en klem. Han sier ikke et ord. Jeg aner ikke hvem det er, men han holder rundt meg til jeg slutter å gråte før han fortsetter ferden sin mot Jernbanetorget.

Tilbake er ikke sinne, men en fellesskapsfølelse. Vi tar vare på hverandre, selv de vi ikke kjenner.

Jeg sender varme tanker til alle som trenger det, min dypeste medfølelse går til ofre, pårørende, skadde, familie og andre som trenger det. En klem koster så lite og varmer så mye, ta vare på hverandre.

Jeg er heldig, hjemme har jeg mange venner som tar vare på meg – jeg er aldri ensom. Jeg er aldri alene, og jeg kjenner ikke følelsen ensomhet så godt. Jeg elsker Fredrik/vennene mine/familien min/jobben min/nettverket mitt, alle som en. I sommer er jeg ute og reiser helt på egenhånd, flere uker i fremmede land uten å kjenne så mange er en veldig rar følelse for meg. En utfordrende følelse, hvordan skal man egentlig bli mindre ensom når man plutselig er i en situasjon der man ikke kjenner så mange?

Det føles merkelig. Litt vondt og litt godt – og jeg har nok godt av det. Jeg ser på det som en mulighet til å lære meg selv bedre å kjenne.

Jeg er redd for å bli passiv, så jeg prøver å komme meg over dørstokken og ut døra. Ellers ville jeg sikkert sittet i sofaen med laptopen og sett tv-serier hele dagen, da kunne jeg likegjerne vært hjemme. I går gikk jeg “hjemmefra” kl. 13, og gikk rundt i byen fram til kl. 19.30. Jeg gikk meg bort, satte meg på en kafé med en tom notatbok og en penn, fylte notatboka med ord, gikk videre og satte meg i en park med boka mi (Morgen i Jenin). Gikk til jeg fikk gnagsår (i joggesko, man kan tydeligvis få gnagsår av joggesko!). Snakket ikke med noen bortsett fra de jeg bestilte te eller mat fra. Merkelig følelse å ikke snakke med noen en hel dag.

Jeg er ikke vant med å være alene. Jeg er ikke vant med å ikke ha noen spesielle planer eller tidspunkter å forholde meg til, hjemme lever jeg et hektisk liv med mange mennesker, mange planer og mye jobb. Nå er det litt jobbing, få mennesker og mye tid. Rar følelse.

Jeg spurte ingen om de ville reise sammen med meg, jeg ville reise alene. Jeg vil lære meg selv å kjenne, finne ut hvordan jeg ville takle å være alene. I dag skal jeg gå på kino, jeg skal se Bad Teacher. Jeg skal spise popcorn for meg selv i mørket på formiddagen, for første gang.

Jeg tror man har godt av å være litt alene, selv om det føles rart.

Hint, hint:

Veronica Maggio – välkommen tilbake til Oslo!