Følelsen av å ikke strekke til

I dag begynte jeg å gråte på kontoret. Jeg fikk ikke puste og tårene fylte øynene mine – jeg var veldig sliten.

I morgen skal jeg ha mine første utviklingssamtaler, fjorten skoledager etter skolestart. Jeg har gjennomført og rettet kartleggingsprøver, to i norsk og en i matte. Jeg har hatt glosetester og rettet lekser. Jeg har organisert og satt meg inn i tidligere utviklingsplaner og rapporter. Jeg har hatt elevsamtaler og undervisning som vanlig, samt skrevet fagplaner/årsplaner i 7 fag. Jeg har observert elevene i lek og arbeid. Jeg er både nyansatt og nyutdannet, så jeg har satt meg inn i planer for skolen, planer for gruppa og planer for de enkelte elevene. tidJeg er heldig, fordi jeg har flotte elever og en god tone med alle foreldrene så langt.

Allikevel ser det ikke nok. Jeg har blitt satt opp til å lage en språkdag for 1.-4 trinn om noen uker, et opplegg for en hel dag i midten av september. Opplegget skal leveres på fredag, og jeg har ikke begynt. Jeg burde gått på personalrommet for å spise og være sosial med kollegene mine i pausa, men jeg rekker det ikke – jeg må ofre pausa for å få unna litt jobb, for å slippe å sitte enda lenger på kvelden. Jeg må huske at det er min tur til å lage ukeplan og ukebrev for kommende uke. Jeg prøver å se alle elevene hver dag, huske alle beskjeder som må gis, lære elevene det de skal og ta vare på det sosiale miljøet i klassen. Jeg må skrive noen årsplaner til, og jeg må forberede meg til mestringsgrupper som starter rett etter høstferien.

Jeg gjør en god jobb, men det er ikke nok. Jeg arbeider gjerne 10-12 timer alle hverdager og minst 4 timer på lørdag/søndag for å komme ajour. Når jeg tror jeg har satt meg inn i alt, innser jeg at det er rapporter jeg burde lest, prøver/lekser jeg burde rettet, beskjeder jeg har glemt å gi, kolleger jeg ikke har hilst på hele dagen og elever jeg burde fulgt tettere opp.

Jeg ble ikke forberedt på denne jobben da jeg gikk på lærerhøgskolen. Lærerhøgskolen forberedte meg faglig på jobben, men ikke didaktisk eller pedagogisk. Jeg fikk god karakter i faget pedagogikk, men det er i teorien. I følge kolleger har jeg teft og er en dyktig lærer, men det lærte jeg heller ikke på lærerhøgskolen. Der lærte jeg store ord og fagre mål, samt fikk jeg en grei faglig ballast. Ingen fortalte meg at jeg kom til å jobbe rundt 60 timer i uka og allikevel ikke bli ferdig med alt jeg burde gjort.

Dette er egentlig bare et lite hjertesukk fra en ung lærer. Jeg skulle ønske at lærerhøgskolen forbredte meg på den jobben jeg har valgt. Jeg skulle ønske jeg kunne fått tid til å gjøre det jeg trenger å gjøre for å være en god lærer. Jobben er nemlig for viktig til å ignoreres, og dyktige lærere bør ikke være så slitne at de begynner å gråte av frustrasjon etter allerede 13 dager.

 

Liknende poster:

    Ingen funnet

35 Comments

  1. Første jobb etter studiet? Av erfaring vil jeg tro at en del av stresset du beskriver vil forsvinne med rutine, kanskje alt, kanskje bare litt..

    Ellers er jeg ikke uenig i at lærere fortjener lang ferie. Jeg blir sliten av å levere barna i barnehagen, og jeg er der sjelden mer enn ti minutter..

  2. Halleluja!!
    Jeg er ikke lærer, men de tre årene på høgskolen forberedte meg ikke det døyt på denne følelsen av å aldri strekke til. Vær bare sjeleglad for at du ikke har barn. Så slipper du å ikke strekke til overfor han også :-P

  3. Huff.
    Får jeg spørre hvor mange unger du har ansvar for?
    Jeg er enig med Knut Thomas, mye av stresset vil (forhåpentligvis) forsvinne med rutine. Det går seg til til slutt. :-)

    Og lang sommerferie, det fortjener (gode) lærere!
    Stå på! :-D

  4. *klappe på skuldra* Du fortjener all ferien du får, kan skjønne det blir godt etter all jobbingen. Og jeg tror nok alltid (ofte) det er et sjokk over hvor mye som skal gjøres når man kommer i jobb etter endt utdanning. Merkelig at man ikke får inn folk som jobber med dette eller folk som bare har jobbet i noen år på høyskolene for å snakke om hvordan overgangen virkelig er.

    Jeg håper det går seg til, og jeg misunner ikke min kjære som skal ut i samme jobb neste høst. Selv om jobben jeg går til er stressende, er sikkert lærerjobben litt ekstra stressende.

  5. Mange klemmer til deg, Plosiv! Læreryrket er sammensatt og travelt. Viktig at du tvinger deg selv til å stoppe opp og bare være deg innimellom (selv om det føles som om du ikke har tid!).

    Svært mange som opplever lærerskolen som mangefull mht hvordan skolerealiteten virkelig er. Det ER ofte langt mellom teori og praksis, og derfor burde en større andel av studiet være forbeholdt praksis!

    Så! Stopp opp og pust. Ingen er tjent med at du sliter deg ut, aller minst du selv. Det blir bedre og mer overkommelig!

  6. Jeg føler med deg. Det er nok mange yrker dette gjelder for. Man får seg en utdanning, og stiller med god faglig ballast og ikke så rent lite pågangsmot, bare for å oppleve at virkeligheten og hverdagen fortoner seg annerledes. Mye annerledes. Jeg tror jeg skjønner litt av hvordan du har det. Følelsen av å ikke strekke til men ville så gjerne, er ikke god. Den sliter og tærer på en, og kan bli en belastning etter hvert.
    Tror det er viktig at du finner deg en ‘couch’ blant de litt mere erfarne lærerne, noen du kan sparre litt med, dele erfaringer og få veiledning.

    Jeg har vært leder i mange år nå, og det innebærer at man rett så ofte kastes ut på dypt vann, og krav til resultater stiger hele tiden.
    Jeg har en personlig couch, og har jevnlig oppfølgingssamtaler. Det hjelper meg mye.

  7. Jeg kjenner den følelsen ja, ikke som lærer men som pedagogisk leder i barenhage i 15 år, til jeg møtte veggen…(ikke for å skremme deg).
    Det er mye vi ikke lærer på lærerskoler/førskolelærerskoler som vi tydeligvis skal være født til, som det å ha mange baller i lufta på en gang, alltid forberedt, alltid i forkant, alltid imøtekommende, holde seg ajour osv osv, men uka har ikke nok timer. Så prøv å prioriter og la deg få pustepuaser, det MÅ du ha, ellers “løper du i veggen” snarere enn du aner.

    Jeg har lært å se på livet som en kopp. Koppen har kanskje sprekker som det lekker av, det er viktig å finne hva man har av lekkasjer, noen kan du kanksje fjerne (tette), andre må du ha der som tapper deg, gjør at “koppen” lekker. Men da må du ha noe som fyller den opp, og det er viktig å prioritere! Ellers vil koppen tømmes. Det kan være å Være sammen med venner, lese en god bok, se en film, trene, ta et glass vin osv. Det som fyller deg opp, det må du prioritere, det har hjulpet meg veldig når jeg innså det! Det var mitt innspill til deg!
    Og du er sikkert en god lærer når du får til alt det du har rukket på disse dagene, det er bare ekstra overveldende med en gang.
    Trekk pusten ned i magen, senk skuldrene og smil! :) Hvis du kan!
    Sender deg noen gode tanker, og ønsker deg masse lykke til i den viktige jobben!!!
    Men husk å ta vare på deg selv!!!

  8. Jeg har en kjepphest: “Supermennesket finnes ikke”. Det er ikke noen som alltid kjenner seg på høyde, nyutdannet eller erfaren. Ingen klarer alt. Noen er flinke til å late som eller gjør de tingene som synes. Men alle må la noe ligge. Noen ting kan man kanskje ikke engang få gjort noe med. Dette mener jeg gjelder i alle jobber, men kanskje særlig i jobber der andre mennesker er involvert. Jeg synes du har fått utrolig flotte kommentarer/råd og er glad for at du tok dette opp. Tror dette kan være godt å lese for mange. Vi er av og til for flinke til å framstå som vi takler alt like bra til enhver tid.

  9. Føler med deg! Jeg tror lærerutdanningen hadde godt av å ha en mye større praksisdel der man får ta del i hele skoledagen og ikke bare undervisningen.

    Uansett, det blir bedre etterhvert. Tro det eller ei, du blir mer rutinert, i tillegg lærer du deg at du ikke kan klare alt, slik vil du prioritere og effektivisere. Men det er selvsagt ingen ønskesituasjon.

    Vi kan jo bare håpe at neste steg for politikerene er å fjerne noen gjøremål fra skolen. Slik det har vært de siste årene er det bare mer og mer som skal inn, men det er aldri noe som skal ut. Som lærere må vi bare sjonglere gjøremålene som best vi kan. Og så må vi prioritere det aller viktigste – elevene!

    Lykke til!

  10. Jeg husker at da jeg gikk grunnskolen, så hadde jeg lærere som tok i mot lærerstudenter som deltok i undervisningen, og da tenkte jeg mange ganger at dette var bra, tenk så forberedt de må være til jobben de møter om noen år (ja, jeg tenkte faktisk det, rare, veslevoksne jenta). Men i ettertid har jeg jo forstått at det er så alt for lite praksis på lærerhøyskolen, og enda mindre på lap ettersom jeg har forstått. Og det er jo helt hårreisende, dette er menneskene som skal ta vare på våre små, og så har vi ikke utdannet dem nok/på riktig måte. Hvordan er det for en på 10 år å se læreren sin brenne seg ut? Hvordan reagerer en åtte-åring på at skolestilen ikke ble rettet i tide, eller på kaffeflekken på skjemaet til kontakttimen?
    Som flere her over sier, supermennesket finnes ikke, vi må kunne ta det med ro. Stole på at jobben vi gjør er god nok, og ha troa på at vi rekker alt vi skal, bare vi får organisert oss. Men det er ikke så lett å tenke sånn, eller gjennomføre det når man har lille Kari i bakhodet. Men for Karis beste, er det nok lurt å ta to timer fri på søndag, og heller be om hjelp/omstrukturere hverdagen. Lykke til, uansett hvordan du løser det.
    Glad jeg har fem år igjen, kjenner jeg. :)

  11. Å, nå fikk jeg så utrolig dejavu. Du skriver det så fint, alt det jeg har opplevd de siste årene. Det er SUPERTØFT å være lærer. INGEN kan si noe annet. De som klager på at lærerne har altfor lang ferie er uvitende om hvilken enorm jobb som ligger i læreryrket. Vi jobber rett & slett RÆVA av oss og det er ikke altfor mange klapp på skuldra.
    Føler utrolig med deg, og sender deg en god klem.
    Vi har alle vært der om det er en mager trøst.
    Nå jobber jeg i mitt 3 år som kontaktlærer. Jeg har senket skuldrene 20 hakk og har konkuldert med at jeg ikke rekker alt. Jeg glemmer beskjeder innimellom. Jeg rekker ikke å rette alle leksene jeg burde. Jeg tar noen dager time for time og noen ting tar jeg på sparket. Det klarte jeg ikke det første året mitt. Jeg var så utrolig redd for å ikke være 100% forberedt, for å ikke gjøre alle foreldrene fornøyde, for at elevene ikke skulle like meg.
    Nå sier jeg til foreldrene at jeg er litt glemsk innimellom. Med den hverdagen vi har, så er det ikke mulig å huske alt. Og foreldrene forstår, HELDIGVIS.
    Nå ikveld har jeg sittet & rettet del 1 av matte-kartleggingen. Det tok meg 4 timer. Så jeg vet hvordan du har det.

    MEN, ikke gi opp. Dur for viktig til å slutte. Det er barn der ute som trenger DEG!!

  12. Jeg har bare tid til å skrive en kort kommentar – jeg vil takke for alle disse flotte tingene dere skriver. Det er flere av kollegene mine som har sagt til meg at i elev- og utviklingssamtaletiden, må man nedprioritere undervisningen. Man har ikke tid til å planlegge den, og man må velge løsninger der det blir minst mulig rettearbeid. Jeg skal ta det til etteretning.:)

    Tusen, tusen takk for deres flotte refleksjoner, råd og ærlighet – jeg har lest alle kommentarene flere ganger, og jeg kjenner at det dere forteller meg er noe jeg trengte å høre. Takk flotte medmennesker.

  13. En kan lure på hvem der er som har lurt seg inn i administrasjonen og tuklet med arbeidsoppgaver og stillingsbeskrivelse uten å tenke på at ting tar tid.

  14. Jeg ser jo utfordringene en lærer må ha i dag (eller kan jo prøve å se dem). Jeg vil tro at det å være lærer er veldig givende, samtidig som man jobber mot et byråkrati og en struktur som ikke fungerer (sikkert mmaannngge som er uenig i det. Menmen..).
    Foreldre skal oppdra sine barn, lære dem disiplin, respekt for andre og legge grunnlaget for evnen til å ta til seg kunnskap. I denne prosessen er en lærer en bidragsyter. Mitt inntrykk er at mange foreldre (helt sjukt, men JEG tror at mange er sånn..) mener at skolen og lærerne skal få skikk på barna deres. Enten fordi hverdagen (i følge dem selv) er for hektisk eller presset er for stort til at de klarer å fylle den rollen de inntar når de blir foreldre.
    Jeg har selv to barn, og nesten hver eneste dag ser jeg foreldre som tar sine egne barn i forsvar for handlinger eller hendelser som har skjedd. “Å nei, MITT barn er ikke sånn”… Jeg får inntrykket av at mange “voksne” glemmer at de selv har vært barn. Jeg var ikke noen gullunge selv og jeg prøver å ikke glemme hvordan jeg selv snek meg unna ting, skyldte på andre, løy osv. JEG er fullstendig klar over at mine barn også gjør feil, og jeg legger ALDRI skylden på noen andre FØR jeg har pratet med mine egne barn og fått en klarhet i hva som har skjedd. Uavhenig av hvor glad jeg er i barna mine, så KAN det faktisk hende at det var MINE barn som hadde skyld. Jeg er ikke en perfekt far og jeg vet at jeg gjør mange feil og mye riktig.
    Den dagen foreldre klarer å lære sine barn en grunnleggende respekt for andre, det er den dagen lærere kan begynne å være lærere og fokusere på å gi våre barn kunnskap, ikke alt annet ved siden av.

    Nei, jeg sier ikke at alle foreldre eller alle barn er sånn, men kanskje FOR mange????

    Jeg har inntrykket av at du (PLOSIV) har god selvinnsikt og er reflektert (utrolig viktige egenskaper i pedagogiske sammenheng mener jeg). Jeg tror du blir mer rutinert på sikt og er og blir en flott og flottere lærer. :o)

    PS: Jeg jobber innen IT og jobber alt fra 8 til 16 timer hver dag samt x antall timer i helgene fordi jeg føler at jeg må gjøre det for å nå de målene jeg har satt meg (og fordi jeg liker jobben min). Ingen krever det av meg bortsett fra meg selv. Jeg har 5 uker ferie og syntes det er helt greit. :o)

  15. Mammaen min er lærer på barneskolen, og så lenge æ kan huske så har ho ofte vært på jobb på en eller flere i kvelda i uka, i tillegg til evnt å være på jobb i noen tima på søndagen. Det er bare å beundre alle som faktisk vil bli lærera.

    (Og æ unna alle læran all den ferien de får.)

  16. Gode ord!

    Det er heldigvis/dessverre slik en skolehverdag er…. For å holde seg oppdatert og å ikke gå ut på dato blir det MYE arbeid som lærer, og dessverre er det ALT for få mennesker som ser denne jobben!

    Etter det jeg ser her er du en TOPP lærer, hold frem slik! Norsk skole trenger lærere som bryr seg, som tar jobben seriøst og ikke bare “drar nytte” av de lange feriene… Tror nok det er litt for mange eldre lærere som har gjort det, at skolejobben blir som en rutine, og at de ikke gir seg selv utfordringer og da heller ikke klarer å utfordre elevene….

    Lykke til videre, etter noen år vil du føle at du kan “gi f” i noen ting, samt legge listen for deg selv litt lavere. Du vil innse at det ikke er vits i å “bry seg om” så mange andre enn de lærerne som er med deg, og selvfølgelig de fantastiske små barna vi er med på å forme! De er GULL VERDT! små søte nydelige sjeler, som bare er opptatt av å innhente kunnskap og inspirasjon.

    Elsker jobben som lærer, men det kan til tider være FRYKTELIG slitsomt! Heldigvis får man komme a jour i høst – jule – vinter og påskeferie! og om sommeren kan man komme a jour med hus og hjem!

    klem fra en lærer til en annen!

    – håper forresten snart at lærerutdanningen blir slik at man faktisk forstår hva man går til når man får seg jobb!

  17. Først må jeg si at jeg synes det virker som om skolen du jobber ved er litt ustrukturert. Utviklingssamtaler etter to uker?! Hvordan i heia skal man ha noe å snakke om da?

    Men jeg kjenner meg igjen i frustrasjonen du beskriver. Jeg husker så inderlig godt mitt første år i jobb. Jeg virret rundt som en hodeløs høne og jobbet og jobbet og jobbet og jobbet og jobbet, men nådde aldri til bunn i bunken likevel. Følelsen av utilstrekkelighet var massiv! Men det går seg til. Etterhvert blir en del ting rutine, og ikke alt er så overveldende og nytt. Men du trenger hjelp til det, du trenger at ledelsen gir deg veiledning og støtte.

    Hva lærerskolen angår, så er praksisbiten der en vits! Det burde vært et femteår med 60% jobb og 40% veiledning. DET hadde fjernet “praksis-sjokket”, tror jeg.

    Lykke til, Plosiv. Du gjør en strålende jobb!

  18. Jeg kjenner igjen det negative stresset du beskriver, men kan trøste deg med at det blir lettere å håndtere etter hvert. Med en sunn rektor og et positivt kollegie kommer du nok i rytme ganske snart. Og så trenger du noen stødige venner som kan fortelle deg når du jobber for mye. Det har du sikkert noen av her på bloggen, og noen irl. Ingen er supermennesker, sto det lengre her oppe. Finn enklere løsninger når døgnet har for få timer. Du kan ikke gjøre mer enn ditt beste, og det er garantert godt nok.

    Klem-

  19. Hei,
    Jeg er selv lærer og kjenner meg igjen i det du skriver. Jeg reagerer også på at utviklingssamtalen kommer to uker etter oppstart når du er ny (du har jo ikke tid til å danne deg et inntrykk av alle). At du også settes til å planlegge en hel språkdag alene mitt i “innkjøringsfasen” syns jeg er helt hårreisende! Alle slike fagdager/aktivitetsdager hos oss er det minst to lærere som samarbeider om, i tillegg til at jeg mitt første år slapp å tenke på de hvis jeg ikke ville selv. Jeg skulle også gjerne visst hvor mange elever du har og hvilket klassetrinn.

    I bunn og grunn vil jeg si at du er rett og slett nødt til å prioritere. Du kommer aldri til å rekke over alt du “burde” og det hører jeg også lærere som snart er pensjonister sier.. Lykke til i din lærergjerning!

  20. Skulle selvfølgelig stå “midt i innkjøringsfasen” og ikke “mitt i”. Går litt fort innimellom..

  21. Håkon
    Ja, man kan saktens lure. Når det er sagt, lurer jeg fælt på hva man eventuelt skal fjerne fra lærerrollen, for å gi mer tid til undervisning.

    John
    Du har helt rett i at det er en veldig givende jobb, og jeg er veldig glad i den mesteparten av tiden. Jeg er enig i at foreldrene skal oppdra sine barn, men samtidig mener jeg at foreldrene har et stort ansvar når de omtaler skolen og lærerene ved middagsbordet. Dersom mamma og pappa sier negative ting om læreren, tror jeg veien til respekt blir lengre.
    Takk for lang og interessant kommentar, og for de gode ordene som varmet godt. Flott at du står på for deg og dine. :)

    ikkeborg
    :) Heldigvis gir det en mye også, om man kan å omgås elevene sine. Flink mamma du har!

    ingaplinga
    Det er sant at det er sånn skolehverdagen er, og egentlig er den ikke riktig så frustrerende som jeg følte det her.
    Men tusen, tusen takk for gode ord, de varmer godt. Jeg tar til meg rådene dine – skriver dem bak øret og husker dem til en strevsom dag. Forøvrig er jeg veldig enig i det du sier om lærerutdanningen. Ja til mer praksis!! Klem tilbake:)

    Hege
    Tusen takk for flott kommentar.
    Jeg er den eneste nyansatte og nyutdannede på 1-4 trinn, så for de andre går det helt fint å ha utviklingssamtaler etter to uker, da de kjenner elevene. For meg handlet det mye om å bli kjent med foreldrene, samt fortelle om kartleggingsprøvene vi har gjennomført. Så handler det om utvikling videre, og jeg hadde lagt ett individuelt mål til alle elevene, ut fra elevsamtalen. :) Skolen er faktisk en demonstrasjonsskole, og vi har ofte skolebesøk, så noe må fungere…?!
    Jeg er veldig enig i det du sier om lærerhøgskolen og praksissjokk. Mer praksis = gull verdt.

    Theri
    Ja, det kan du trygt si at det har vært. ;)

    Nissemann
    Takk for oppmuntrende kommentar. Jeg tenker du har rett – det vil bli lettere etter hvert. Dessuten har det jo vært veldig givende å få hilse på foreldrene så tidlig i løpet.:) Kjenner at du har helt rett i det du sier om å ha noen som kan si stopp når det er nok, og det er jeg heldig nok til å ha. Tusen takk for gode råd og gode tanker.:)
    Klem

    Espen
    Det er litt feil å si det, men det føles godt at flere kjenner seg igjen. Man er ikke alene, og jobben kan være overveldende. Skjønner godt at du reagerer på disse tingene – det er du ikke alene om. Jeg er ikke mon alene med språkdagen – det er et samarbeid mellom noen på 1.-4. trinn, noen på 5.-7. trinn og noen på 8.-10. trinn, så jobben er kanskje litt mindre enn jeg gav uttrykk for i frustrasjonens hete.
    Tusen takk for gode råd og gode tanker. De hjelper godt.:) Og skrivefeilen så jeg faktisk ikke før du sa det, til tross for at jeg er litt pedant. ;)

  22. Ja, det er et sted å begynne. Det tror jeg er bra både for elevene og for læreren. Jeg er heldig – jobber på en skole hvor vi har mestringsgrupper i norsk og matte mesteparten av skoleåret. Det vil si 4 lærere fordelt på 63 elever på mitt trinn. Vi skal begynne med det etter høstferien, så jeg er veldig spent på hvordan det fungerer i praksis.

    Når det er sagt, synes jeg det er vanskelig å si hva man skal fjerne, for alt det jeg gjør føles relevant. Rapportene som skal skrives, bør jo skrives av en som har fulgt eleven. Undervisningen bør planlegges av den som skal gjennomføre den, samme med elev- og utviklingssamtaler. Skulle dog gjerne hatt en sekretær til å kopiere alt som må kopieres og huske alt som må huskes.;)

  23. Fantastisk velformulert innlegg som virkelig beskriver hvordan det føles å være nyutdannet lærer i dagens skole. Jeg følte det på akkurat samme måte da jeg ble kastet ut i det, og føler fortsatt noe av det samme nå som jeg snart har jobbet to år. Det er deilig å se at det ikke bare er jeg som har det slik, og at flere er enige i at noe må gjøres.
    .-= Petrine sin siste, kule, flotte blog ..Vakre Amsterdam =-.

  24. Åe, det var en kommentar som varmet godt, tusen takk. Innimellom føles det som om jeg er tilbake her – denne dagen hvor jeg ikke strakk til. Det er litt godt å vite at jeg ikke er, eller har vært, alene med denne følelsen. Det er synd, men da føler man iallfall at man ikke er alene.

    Tusen takk for utrolig fin kommentar, Petrine.

  25. Hei!

    Flott post! Og jeg tror du beskriver en virkelighet som veldig få er klar over, samtidig som “alle” mener at lærere ikke gjør en god nok jobb og kun har masse ferie.. Er det ok hvis jeg “kopierer” posten din? Er selv leder for en skole, og ønsker å lese opp innlegget ditt i enkelte sammenhenger (hvis jeg får lov).

    Lykke til videre som lærer og med jobbsøknader! :-)

Leave a Comment.

CommentLuv badge