Når man setter fast buksa i en rulletrapp…

…midt i London, midt i rushtiden bør man holde hodet kaldt og buksa på. Det kan jeg opplyse om at ikke er bare bare.

rulletrapp tegning For å begynne et sted. Jeg var i London på jentetur med mamma og lillesøster. Hadde litt lange bukser på, det er en av de uheldige sideeffektene ved å være kort.

Jeg var på vei opp en rulletrapp, sto som vanlig i min egen verden. Nådde toppen på rulletrappa trygt (skulle bare mangle, tenker du vel). Det var da jeg skulle gå av rulletrappa problemet begynte. Rulletrappa ville ikke ha noe av at jeg skulle gå av. Noen holdt igjen buksa mi. Rettere sagt, noe holdt igjen: rulletrappa…

“Mamma, je sitt fast!!” hylte jeg. Mamma var noen meter foran meg, hun snudde seg og så på meg med det snodigste blikket jeg noen gang har blitt sett på med. Jeg er litt usikker på hva slags tanker som for gjennom hodet hennes, men hun ble iallfall stående musestille mens hun så på meg og rulletrappa som prøvde å spise meg opp.

Det var stappfullt av folk over alt, og jeg blokkerte jo for alle som skulle av trappa. To heroiske, kjekke, muskuløse unge gutter kom til unnsetning – de reiv og sleit i beinet mitt mens jeg prøvde febrilsk å holde buksa fast rundt hoftene mine, så den ikke skulle stikke av og inn i den grådige rulletrappa. Gutta halte og dro, spurte om det gikk bra, og jeg fikk stortret fram “rip it off!”. Selv om jeg selvfølgelig mente “rip it out!”.

Mamma fomlet seg fram til den røde stoppknappen, slik at rulletrappa i det minste sluttet å glefse, men buksa satt like fordømt fast. Guttene reiv og sleit enda hardere (var nok rip it off-setningen som gjorde suset), og med et lite spjæl, hadde jeg plutselig fått lekker splitt i buksebeinet. Fra ankelen og opp til kneet. Men buksa var i det minste løs. Og den befant seg fortsatt på meg. Jeg var ikke naken midt i undergrunnen i London.

Jeg subbet med meg bukserestene og mitt sprutrøde tryne bort fra de kjekke guttene som skulle rive av meg buksa, prøvde å forsvinne inn i folkemengden, men ti minutter etterpå kom det fremdeles folk bort til meg på Oxford Street og lurte på om det gikk bra med meg, mens de fniste.

løfter jeg opp hva enn jeg har på meg fra livet og ned når jeg går opp rulletrapper. Alternativet er veldig skummelt.

Liknende poster:

    Ingen funnet

66 Comments

  1. opplevd verre: S

    Var i tyskland oppe i sjuende etasje.. da jeg saag et nydeli armband i gull..
    da hadde jeg et skjort paa meg da… aa da jeg gikk bort maatte selfolgeli rulletrappa ta tak i meg! rett foran meg va de et tynt lite glass som holdt meg igjenn for aa dette ned 7\8 etasjer ned.. jeg skreik og hylte mens en tysk mann komm og holdt meg igjenn…
    han kjefta og prata til ei dame som stod paa siden av han og etter 15 min kansje saa tok hun till vett aa stoppe den rulletrappa!
    Mamma horte noen hyl , og hun kjente dem igjenn saa hun komm springendes bort til meg… hun takka han mannen utroli mye for aa ha redda live mitt… jeg var ca bare. 9 \ 10 aar da.. saa de er 4 til 5 aar siden.. de der er en ekkel opplevelse som sitter i for livet… klarer ikke aa tenke paa de sjokke jeg fikk der…

  2. Haha, morsom historie! Jeg er av den sorten som ler mye av seg selv, tror jeg hadde fått latterkrampe i samme situasjon..lol! ;) Fikk du takket “heltene” dine da?

  3. Anette
    Hehe, besvime faktisk. Det tror jeg ikke at jeg hadde klart om jeg hadde villet en gang.:p

    Lol
    Du er litt heldigere enn meg altså.:) Har ingen anelse om hva slags rulletrapper som er i London jeg…:p

    Malene
    Hehe, jeg velger å takke for komplimentet jeg. Det var kjipt, men ålreit at man kan underholde folk med det.:p

    malene
    Det hørtes da ikke særlig bra ut nei… Kjipe opplevelser sitter i, men det er viktig å prøve å gi slipp på dem også. Bra at du klarer å prate om det.:)

    Maiyah
    Takk takk! Hehe, jeg har en følelse av at du ikke ville ledd akkurat der og da, men kanskje etterpå?! ;)
    Fikk ikke takket dem. Hadde håpet de kan norsk og leser bloggen min, men det er ekstremt lite sannsynlig gitt.:p

  4. Hmm… Jeg synes veldig synd på deg, men hele historien virker litt lite troverdig når det er snakk om kjekke britiske gutter =P *dukke*

  5. Jeg satte et langt skjørt fast i rulletrappa på Jernbanetorgets T-banestasjon. Ble så redd at jeg begynte å kle av meg skjørtet midt i trappa (gjett om mannfolkene i rulletrappa vis a vis, glante!). Like før vi var helt nede, fikk en jeg var sammen med rykket skjørtet (som jeg hadde delvis på meg) opp fra rulletrappa. Rykket var så kraftig at veska mi (der jeg hadde to flasker vin; vi var på vei til fest) deiset borti kanten og den ene vinflaska der knuste. Mobilen min som lå i veska, ble full og umulig å slå av. Men jeg var mest glad for at jeg kom meg løs i siste øyeblikk.
    Jeg løfter opp alle lange klær etter dette.

  6. Langemyh
    Du kan få spørre min lillesøster. Dessuten finnes det kjekke britiske gutter. Det er få av dem, men de eksisterer. Hirr, hirr. ;)

    Sigrun_
    Kremt, jeg kan ikke annet enn le litt for meg selv – ser det for meg… Som jeg tvitret til deg – det føles godt å ikke være alene med den opplevelsen…:p Hehehe, du skriver veldig morsomt!

  7. Hihi – fin denne! :D Og fra nå av løfter jeg også buksene – jeg er også nemlig lav med altfor lange bukser.. Trodde egentlig det bare var en skummel myte at de kunne sette seg fast før nå jeg!
    .-= martine sin siste, kule, flotte blog ..Visdomstenner til besvær.. =-.

  8. Pingback: Woop, woop |

Leave a Comment.

CommentLuv badge