Alle mennesker har en scene i hodet. På bakrommet står artister og venter på tur. Borti et hjørne står Prince og nynner på “Purple rain”, før han brått snur seg mot en scenearbeider og spør snurt om når han skal på. -Fredrik har ikke våknet enda, vi planlegger vekking om en halvtime, og Bo Kaspers Orkester skal på først, sier scenearbeideren kontant tilbake. På bakrommet sitter DDE og drikker DDE Cognac og synger “Det går likar no”. Scenearbeideren kommer stresset inn og roper høyt for at de skal høre han; -Gutter, dere skal på et halvminutt før Fredrik går på jobb! På scenen står Bo Kasper og klimprer en Bossanova svakt så ingen hører han. Han venter. Trommisen røyker. Blåserekken lener seg mot veggen og små-slumrer. Bassissten pusser ståbassen med en flik av cord-fløyels jakken sin.

Plutselig høres en sterk pipelyd. PIIIP PIIIP PIIIIP!

Alle i bandet gjør seg raskt klare og står nervøst parat. I den virkelige verden slår jeg såvidt øynene opp og ser med slørete blikk på klokken – 0700. Jeg smatter lett og kjenner sandpapirfølelsen i munn, og idet samme øyblikk blir det kaos på scenen i mitt hodet. For der kommer Bjarne Brøndboe & Co løpenes inn på scenen og dytter kompromisstløst Bo kasper til side, tar tak i mikrofonen og roper til trønder-drønnene rytmer – “Æ VÅKNA HER I MORRES MED SANDPAPIR I MUINNN!!

I det virkelige liv slår jeg hodet mot veggen, løper mot steroen og trykker desperat “play”. DDE løper av scenen. Bo Kasper, børster arrogant trønderstøvet av dressjakka med hånden, går taktfullt frem til mikrofonen og synger åndfullt:

Vi är en natt med en tyst minut
En turkisk film med lyckligt slut
Vi är en båt som slipper kryss
En punkt på din hals jag aldrig kysst
Du och jag
Är vi ett annat slag
Är vi ett undantag
Du och jag

Jeg fyller en liten kopp kaffe, smiler skjevt, går ut døren og på jobb. På veien tenker jeg: Alle har en scene i hodet.

Gjesteblogget av Mannen

Liknende poster: