Forbanna drittverksted!

Jeg blir eitrende sint på bilverkstedet som ikke har gjort jobben sin. De har ikke reparert bilen ordentlig, fremdeles går vindusviskerne helt fram til man stopper bilen og tar ut nøklene. Jeg vet at verkstedet fikk vite om feilen før jeg reiste bort for to uker siden, så det finnes ingen unnskyldning.

Jeg blir forbanna, men jeg kjefter ikke på dem fordi jeg vet at hvis jeg åpner munnen vil tårene også strømmet på. Jeg sier et kort Javel og setter meg inn i bilen, den må nemlig rettes opp et annet sted og jeg må kjøre den dit.

Jeg setter meg inn i bilen, den er glovarm, sola står høyt på himmelen. Jeg banner høyt og kjenner at tårene fyller øynene mine, jeg gråter og hulker høyt, er forbanna på at de har brukt to uker på bilen og fremdeles ikke har gjort jobben sin, og at jeg må kjøre rundt i Oslo for å levere den et annet sted.

Jeg gråter ikke på grunn av bilen, jeg er ikke sinna på grunn av verkstedet.

Jeg har ikke grått etter det som skjedde på fredag, jeg har distansert meg fra det, både fysisk og mentalt. Jeg har vært i utlandet så det har vært enkelt å distanserer seg. Jeg kom tilbake til Oslo i natt og nå er det ingen distanse, nå er det virkelig, det har skjedd. Byen er forandret, det er en annen puls her nå.

Det er enklere å takle å bli sint på mekanikere som ikke har gjort jobben sin enn det er å reagere på fredagens hendelser. Det et enklere å gråte av noe så simpelt og trivielt som bilen, men jeg ser at jeg egentlig var sint og gråt for ofrene og deres pårørende.

Sinnet slipper taket og tilbake er sorg.

Jeg leverer bilen og tar banen ned til Domkirken. Jeg står der med store solbriller på, jeg gråter så stille jeg kan på høylys dag bak brillene og en høy mann med store armer og blå skjorte gir meg en klem. Han sier ikke et ord. Jeg aner ikke hvem det er, men han holder rundt meg til jeg slutter å gråte før han fortsetter ferden sin mot Jernbanetorget.

Tilbake er ikke sinne, men en fellesskapsfølelse. Vi tar vare på hverandre, selv de vi ikke kjenner.

Jeg sender varme tanker til alle som trenger det, min dypeste medfølelse går til ofre, pårørende, skadde, familie og andre som trenger det. En klem koster så lite og varmer så mye, ta vare på hverandre.

Liknende poster:

    Ingen funnet

9 Comments

  1. Så fint du skriver. Så rørende. Så knusende trist. Og så utrolig vakkert. Jeg vil bare gi deg en kjempeklem. <3

  2. Det er mange måter å takle slike ting på, og jeg skjønner godt at du reagerte som du gjorde! For en tid siden var en god venn av meg i en alvorlig trafikkulykke, og jeg ville bare sette meg ned å gråte, men jeg fikk det ikke til. Tårene ville ikke kommme, men når en annen venn kom inn til meg og spurte hvordan det gikk med meg og gav meg en klem, ja da ble det fossefall!

    Håper forøvrig tufsene på verkstedet får ordnet bilen nå. Slett jobb av de å ha bilen så lenge uten å få reparert den ordentlig!

  3. Reaksjonene kommer, kanskje i uventede situasjoner. Det får bare ta den tiden det trenger, og heldigvis tror jeg folk klarer å skjønne dette og være der for hverandre nå.

Leave a Comment.

CommentLuv badge