Du tror ikke på et liv etter døden

Du tror ikke på liv etter døden, pappa. Du tror det blir svart og stille. Ingenting. Allikevel er du ikke redd for å dø. Vi kan prate om det som om det er det naturligste i verden. Det er det vel kanskje også. Men det forundrer meg at du ikke er redd.

Jeg tror at det er noe etter døden. Jeg tror ikke jeg blir gjenfødt, men heller at kroppen, skallet blir borte og at den udefinerbare sjelen lever videre. Hvor og hvordan den lever videre tror jeg ingenting om. Tror bare at den lever videre.

Men tenk om det er det vi tror om hva som skjer etter døden, mens vi lever, som bestemmer hva som faktisk skjer etter vi dør? Hvis du tror du kommer til å bli reinkarnert, så kommer du til å bli reinkarnert. Hvis du tror det er ingenting etterpå, så blir det ingenting. Og hvis det er tilfellet, blir du borte for alltid, pappa.

Da kommer jeg aldri til å møte igjen pappaen som er dypere enn man ville trodd ved første, andre og tredje øyekast. Da kommer jeg aldri til å få høre de kverulerende uttrykkene dine igjen. Aldri mer få teste tålmodighetsgrensen din (som forøvrig går ved skvising av litt majones i håret ditt). Aldri mer bli trøstet på den rare, fine pappamåten. Aldri mer høre deg si “virrum”. Aldri mer få tullelære deg at man skal spørre før man låner noe (du har forresten blitt veldig flink til det!). Aldri mer få høre om hotell Gjennomtrekk.

Aldri mer få oppleve de handlingene du gjør for å vise at du er glad i meg. Du sier ikke ordene “jeg er glad i deg” mer enn høyst nødvendig, men det trenger du ikke heller. Jeg vet det allikevel. Jeg vet det fordi du f.eks. ble med meg på sykehuset når jeg skulle operere ut en visdomstann. Jeg vet det fordi du husker å sende melding for å ønske lykke til og si at jeg klarer det lett som bare det når jeg har eksamen. Jeg vet det fordi du viser det.

Aldri mer få møte den godeste pappaen jeg valgte meg en gang før jeg ble født. Jeg valgte riktig også kjenner jeg, selv om vi har hatt våre disputter. Du vet nemlig hvor du setter grensene dine, du. Du vet hvordan du vil ha ting. Jeg vet også hva jeg vil, hvor jeg setter grensene (meget mulig det er mye din skyld). Det er ganske enkelt å forholde seg til deg på den måten, siden du er så tydelig og klar. Og det er godt. Trygt.

Du er tydelig og klar på hva du tror skjer etter at livet ditt er slutt også, allikevel kommer jeg nok ikke til å gi meg med å prøve å overbevise deg om at det er noe, et eller annet, etterpå… Kanskje du ikke er redd for å dø, men jeg er redd for å miste deg.

Liknende poster:

    Ingen funnet

9 Comments

  1. Sukk… Pappaene som er så viktige, men som vi vet livet vil trylle bort før det er på tide. Det er aldri på tide. Uten at jeg vet hvorfor og hvordan sender jeg en god tanke.

  2. Bare tanken på å miste en av mine foreldre er så vond at jeg ikke kan sette meg inn i det engang. Du skriver vakkert om noe som er fryktelig sårt og vanskelig. Klem.

  3. Herregud, Ingvild! Så nydelig skrevet. Så nært, så kjært og så vakkert. Pappaer skal ikke dø, sånn er det bare. Men det skjer, dessverre, og da er det fint å tenke på at de lever videre på en slags måte, så jeg skjønner godt at du vil fortsette å overbevise ham om at det er noe etter døden. <3

  4. Jeg mistet pappaen min i fjor vår, men jeg er godt voksen og han var mett av dage, som de sier.. Vi fikk ikke snakket om disse tingene fordi han var dement de siste årene, men det jeg har lyst til å dele, er opplevelsen av å være til stede da han sovnet inn. Jeg holdt han i hånda, og da den og han ble helt stille, visste jeg at han var med meg videre likevel, inni meg. Om det kalles sjel eller noe annet vet jeg ikke, men alle årene med opplevd kjærlighet har jeg med meg som ressurs i mitt liv, han er ikke borte. Det kan være godt å vite.

  5. Hei Ingvild, og takk for sist for lenge siden :-)

    Jeg ville bare si at dette innlegget likte jeg godt, og mens jeg leser det kjenner jeg på hvor glad jeg er for at jeg har en veldig sterk overbevisning om at det ER noe mer etter dette livet. Jeg er ikke glad for denne overbevisningen fordi noe annet ville skremt meg – men fordi jeg virkelig kjenner hvor sterkt jeg faktisk tror på dette.

    Det er egentlig helt klart for meg at det naturligvis er slik. Jeg tror ikke bare dét – men jeg tror faktisk at familier kan være sammen i det vi ofte kaller evigheten, altså i det livet som fortsetter etter det livet vi nå kjenner. Noe annet ville være mer rart for meg enn at det faktisk er slik :-)

    Veldig fin blogg du har fått deg forresten! Stå på!

Leave a Comment.

CommentLuv badge