Mørket tok opp mer plass en det burde

Det var en sånn ettermiddag der mørket tok opp mer plass enn det burde. Regnet sildret ned utenfor mens mørket la seg stille, helt urørlig i kriker og kroker av rommet. I kriker og kroker av meg var mørket også rådende. Jeg kjente at det tok opp mer plass enn det burde. Mer og mer plass dess mer jeg kjente på det. Selv Eva Cassidys myke stemme kunne ikke lette stemningen. You’ll remember me when the west wind moves. Among the fields of barley…

Det føltes som dagene sneglet seg av sted inne på rommet. Dager og dager med gråt, pust, smerte. Død. Dager med tungt mørke. Det var ikke dager, det var timer. Tolv timer. Ingenting føltes virkelig lenger. Timer føltes som dager. Smil kjentes som gråt. Dag føltes som natt. Lys føltes som mørke. Mørke var lys.

Jeg visste det ikke da. Visste ikke at mørket passet på deg, svøpte deg mens du kjempet. Visste ikke at det som føltes som mørke egentlig var lys. Lys som tok opp mer og mer av deg. Det var vanskelig å se, men du viste det på slutten. Du viste det mens du pustet tungt. Før en enslig tåre trillet sakte nedover kinnet ditt og du så oss for siste gang…

 .

Opprinnelig skrevet i 2007.

Liknende poster:

    Ingen funnet

5 Comments

  1. Åh, vondt i hjertet. <3 Så vakkert beskrevet. Så sårt og vondt og vakkert og stappfullt av kjærlighet.

  2. Åh, jeg og kjente det i hjertet. Virkelig; kjempefint skrevet og veldig sårt… <3
    Amalie Ve sin siste, kule, flotte blog post ..999

  3. reminds me of the young woman who wondered where all the good looking well dressed sensitive well read young men were and she was told they were at home with their husbands

Leave a Comment.

CommentLuv badge