Ved veiskille

Hadde akkurat gått tur med ei fantastisk jente, god venninne, men vi skiltes ved Utrusplassen. Hun skulle hjem til sin trygghet, jeg skulle hjem til min. For å komme meg hjem, måtte jeg gå gjennom den lille skogen som hadde blitt halvmørk i skumringen.

Selv om jeg kjente skogen som min egen lomme, hadde gått gjennom den tusen ganger før, ble jeg usikker. La merke til en forlokkende avstikker jeg aldri hade sett tidligere. En avstikker som gikk sin egen retning bort fra den kjente stien.

Jeg kunne gå den vante, trygge veien hjem. Den veien jeg alltid går, den stien jeg velger helt automatisk: Over noen røtter, et par grantrær på begge sider av stien før jeg når asfalten, gatelysene og ser det kjente huset. Den veien som er kjent, trygg, sikker, men samtidig kanskje for trygg. Status quo.

Jeg kunne velge den andre veien. Den som kanskje ikke fører meg hjem til det hjemmet jeg kjenner. Den som tilbyr frihet, nye sjanser. Og usikkerhet og omstilling. Mye jobb, men også muligheter jeg aldri har hatt før. Lidenskap.

Jeg stod en stund og betraktet den ukjente stien som snodde seg innover skogen i halvmørket. Overveide mulighetene og farene som kunne vente på meg der. Så den andre, der jeg kunne skimte gatelysene gjennom grantrærne. Der jeg visste hva som ventet på meg.

Denne gangen valgte jeg å gå den trygge, vante veien hjem. Hjem til varmen av det kjente. Hjem til en klem og en varm kopp te. Da jeg kom hjem fikk jeg en melding av den omsorgsfulle, varme venninna jeg hadde gått tur med. Hun lurte på om jeg var trygt hjemme. Det var jeg. Denne gangen.

Det man velger, bør man gjøre helhjertet.

.

Denne teksten skrev jeg i 2007, og noen måneder senere valgte jeg den andre veien. Det kommer en bloggpost om det i slutten av april; På kanten.

Liknende poster:

    Ingen funnet

Leave a Comment.

CommentLuv badge