Det blåser varmt (av raushet) flere steder enn på toppen

Det har vært en interessant helg og start på uka i sosiale medier, med både konstruktive og ikke fullt så konstruktive innlegg om raushet og sosiale medier. Selv om jeg ble intervjuet i saken i Aftenposten, har jeg til nå valgt å holde en litt lav profil fordi jeg fram til nå ikke har vært helt enig med meg selv. Nå er jeg det: Jeg tror ulike ting diskuteres om hverandre, så først nå tør jeg rope litt om noe av det.

Jeg kan forstå begge sider (se lenker til gode og interessante refleksjoner nederst i posten): for mye av det gode, inkludert ros og varme ordlag, kan fort slå feil ut. Mye kritikk slår også feil ut, mens evnen til kritisk tenkning er essensiell. Som tidligere lærer vet man hva positiv forsterkning innebærer og at ros kan være svært virkningsfullt, men også hvordan man raskt kan miste respekt dersom man roser alle og enhver i tide og utide. Alt handler om balanse, som min mor pleier å si. Sånn jeg kjenner både Krohn Traaseth, Nag og Nyhaug, både i virkeligheten og på nett, har de alle funnet sin stemme og sin balanse når det kommer til bruk av ros og smilefjes, og personlig ser jeg ingenting galt med noe av det. Blir det tidvis for mye og du trenger pause, kan jeg varmt anbefale en tur til hjembygda mi Snertingdal, hvor det knapt er tilgang til internett, men flust av akkurat passe rause folk. Det funker for meg.

Jeg har egentlig bare behov for å legge til noen helt konkrete eksempler på fenomenal og hverdagslig raushet i sosiale medier som verken har noe med makt eller status å gjøre, eller som noe man har begynt med i forbindelse med boka til enten Aspaas eller Krohn Traaseth. Det handler vel ikke egentlig om disse damene, selv om de er fascinerende. Det har skjedd enorme forandringer på kort tid – og det er det som fascinerer meg. Det handler om et brytningspunkt i måten vi kommuniserer på og hvor mange vi kan påvirke simultant, som potensielt endrer tankegang, væremåte og verdisyn. Som Joakim Jardenberg har uttalt: Utviklingen har aldri gått så fort som nå, men den vil heller aldri gå så sakte igjen.

Internett har gitt meg nytt yrke, nye venner, mulighet til å invitere turister til å bo på gjesterommet, nye perspektiver og kunnskap og en hel del gode historier. Disse historiene er bare tre av mange eksempler, alle tre er selvopplevd og har hovedsakelig startet på Twitter. Jeg kunne skrevet i timesvis om de 13.754 menneskene som følger meg, og hva de gjør for hverandre.

For tre år siden, kræsjet pc-en min. Jeg var en relativt liten og rimelig ubetydelig tvitrer på den tiden, men fikk massiv respons fra tweeps både fjernt og nært. @andershusa tipset om at jeg hadde krav på låne-pc, og to andre tvitrere (blant annet @thomasrost) og en blogger, mennesker jeg aldri hadde møtt før, lurte på om jeg ville låne maskiner de hadde liggende, men ikke brukte. Fullstendig uselvisk.

For to år siden, kjøpte jeg en hylle. Det var null stress å sette hylla sammen (tjuefire skruer, litt banning og en del mdf-plater), men jeg var på ingen måte sterk nok til å løfte den skulle være. Litt ublyg postet jeg en offentlig status på Facebook hvor sveklingarmene mine ble beskrevet, og en halvtime senere dukket det opp en hyggelig twitter-venn jeg tidligere aldri hadde møtt. Hylla kom på plass, og takke-øl ble spandert en uke senere.

Kvinners språk er muligens “varmere” i sin natur, men på slutten av dagen handler det om folket bak skjermen. Det sterkeste og viktigste eksempelet kommer nå.

For omtrent to måneder siden døde en venn jeg opprinnelig ble kjent med gjennom twitter, men som fort ble en IRL-venn, @VidarH73. En skikkelig kjernekar. Han hadde mange venner fra internett, og da det var gravøl for han kort tid etter hans bortgang, møtte folk opp og gråt, trøstet og tok vare på hverandre. Menn og kvinner i alle aldre og fra alle deler av hans liv, mange fra internett. Ikke var han toppsjef og ikke var han kvinne – men raushet og omsorg hadde han rikelig av, og nettverket han hadde tatt vare på både på nett og i det virkelige liv stilte opp.

Jada – det heies, det postes hjerter og smilefjes i fleng og ikke alle er komfortable med det. Positivitet smitter, og så lenge man er bevisst på sin digitale identitet og stemme og beholder evnen til å tenke kritisk, mener jeg man kan se litt til de mange eksemplene på at folk tar vare på hverandre overalt i sosiale medier – ikke bare det det er makt, og svært ofte helt uten agenda.

 

Synes godt om disse bloggposter, så vil anbefale deg å lese: Magnhild Antibloggeren, Astrid Valen-Utvik, Inger Merete, Fru Perez og Ine Thereze Gransæter.

[instapress userid=”plosiv” piccount=”6″ size=”90″ effect=”0″]

Vil du følge med på videre? 
Facebook
 – Twitter – Instagram – Google+ – Bloglovin

Liknende poster:

    Ingen funnet

Leave a Comment.

CommentLuv badge