Hotell-tips fra et vanedyr

Hei, bloggen. Nå skal jeg børste støvet av deg for å fortelle om noe lurt. Maria og Even, et vennepar av meg, har laget en sikkelig bra tjeneste som jeg synes fortjener oppmerksomhet.

Når du reiser, booker du kanskje hotell gjennom hotels.com eller booking.com. Kanskje fordi du er vant til det og stoler på dem. Kanskje du ikke en gang sjekker andre tjenester? Da er du litt lik meg. Jeg er av typen som kjøper fire par sko dersom jeg finner et par jeg liker (jeg kødder ikke). Et typisk vanedyr. Knekkebrød med hvitost til frokost, eier kun svarte olabukser og er skeptisk til nye tjenester. Hvorfor prøve noe nytt når det man allerede bruker fungerer?

Hvis du kjenner deg igjen, bør du lese videre.

Gründerparet Maria og Even, de jeg nevnte innledningsvis, har nemlig laget en tjeneste som heter OneLoveHotels.com. For noen som er litt skeptisk til forandringer, er den genial.  Jeg kan fremdeles kan booke hotell gjennom de tjenestene jeg allerede er vant med (som hotels.com), men i tillegg støtter bookingen min et godt formål. De gir nemlig halvparten av inntektene sine til UNICEF.

Det fungerer slik, at når du søker etter hotell på onelovehotels.com, søker de gjennom 1 million hoteller for deg, hos alle de store bookingtjenestene. Litt sånn som Finn. De finner den tjenesten som gir deg best pris, og når du klikker deg videre inn og gjennomfører bookingen, får OneLoveHotels provisjon fra hotellet som ender opp med bestillingen. De er helt åpne om hvor mye provisjon de får, hvor mye som går videre til UNICEF, og du står selv fritt til å velge hvilket prosjekt hos UNICEF du vil støtte når du registrerer deg. Og best av alt? Det er helt gratis for deg. Så istedenfor at hotels.com får all provisjonen på salget, kan du altså gi det direkte til et formål du velger.

I det siste har jeg reist ganske mye i jobben. Tidligere har jeg ikke vært bevisst på hvor mye provisjon som går rett i lomma på bookingtjenestene. Skulle bare mangle at jeg bidrar til å gi deler av dette direkte til et veldedig formål istedenfor til rike aksjonærer. Så fra nå av blir det bare OneLove!

PS: Som du nok skjønner, skriver jeg om tjenesten fordi jeg kjenner Maria og Even. I tillegg ville vi teste vår andre gründerkompis Mats’ tjeneste Inzpire.me. Derfor merker jeg med glede posten med #sponset og #annonse, men det gjør ikke tjenesten mindre genial. Jeg ville anbefalt den uansett. Samme gjelder forresten Inzpire.me. Det skjer mye i gründer-Norge om dagen!

OneLoveHotels review tips

 

Lytter til @auroramusic sin nye plate og lander. På flere enn en måte. #? #oslfoto

Et bilde publisert av Ingvild Moen (@plosiv)

Post 2 av 2 om Uber: En anynomisert Uber-sjåfør forteller

Denne uka prøvde jeg sjåførtjenesten Uber for første gang, og kom med løpende oppdateringer på Twitter om hvordan det gikk. Hele oppsummeringen, inkludert litt om hva Uber er, kan du lese her.

Noen ganger møter man mennesker som har en fortellerglede som gjør at du bare fortsetter å spørre. Sånn er det iallfall for meg, og når noen har lyst til å fortelle om sine erfaringer øker vitebegjæret mitt betraktelig.

Jeg hater, virkelig HATER, å bli lurt. 

Sjåførene hater å bli lurt de også, og det finnes uredelige mennesker både bak rattet og i passasjersetet. Og det er der Uber virkelig vinner over taxi.

Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men jeg har noen kjipe minner med taxisjåfører som har lurt meg trill rundt. Tilfeldig valgt eksempel: Landet i Egypt, skulle fra flyplassen til hotellet. Visste lite om hvor mye det burde koste, men visste at det var lurt å avtale pris på forhånd. Taxisjåføren sa at det kostet 100, og kjapp hoderegning viste at det ble rundt 80 kroner. Bra pris, tenkte jeg og hoppet inn. Trygt framme ved hotellet holdt han fram hånda og sa 100 EURO. Rundt 800 kroner, altså. Det var helt usannsynlig at turen skulle koste 800 kroner, men han holdt kofferten i bagasjerommet som “gissel”, mens han forhandlet seg oppover i pris. Etter litt krangling ga jeg han 150 egyptiske pund og fikk kofferten tilbake. Utrolig dårlig start på ferien. Jeg har også opplevd å bli kjørt rundt og rundt i Roma, på vei fra flyplassen til hotellet, og brukt 50 minutter og et ukjent antall euro på en tur som skulle tatt 20 minutter. Jeg blir like sur hver gang jeg blir lurt, for jeg ønsker jo å stole på den personen som strengt tatt skal kjøre meg trygt og fint fram til destinasjonen vi er blitt enige om.

Det er flere grunner til at Uber vinner over taxi, og en av sjåførene i Amsterdam fortalte villig vekk.

Utpressing for å få lavere pris
Sjåføren vår kunne fortelle om en passasjer som var klar over at sjåføren trengte 4,5 i score for å få lov til å kjøre, og som brukte denne kunnskapen til utpressing. Passasjeren ba om €10 i rabatt, ellers ville han gi sjåføren 1 i score. Den aktuelle passasjeren var da kanskje ikke klar over at han selv ville motta score etter endt tur.

Passasjer gir sjåføren score
Du som passasjer gir karakter til din sjåføren. Når du bestiller bil, får du vite fornavnet på sjåføren, registreringsnummeret, type bil og hvor mange poeng vedkommende har mellom 1 og 5. Den snakkesalige sjåføren kunne fortelle oss at dersom du har mindre enn 4,5 av 5 i score, så mister du retten til å kjøre Uber-kunder. Sjåførene er derfor helt avhengig av at kundene er fornøyde, og dermed gir en god score.

Sjåføren gir passasjeren score
Vår sjåfør fortalte at han også kan gi passasjeren score. Dette var vi ikke klar over, men det skulle bare mangle. Når du plukker opp noen, får sjåføren vite fornavnet ditt og din score. De får også tilgang til telefonnummeret ditt (noe som er svært nyttig når passasjerene registrerer at de er et sted de ikke er, som jeg presterte å gjøre).

Vår sjåfør hadde en gang gitt 3 av 5 til én av sine 120 passasjerer. Det var til en passasjer som angivelig hadde vært svært uhøflig, og som hadde smurt iskrem utover skinnsetene i bilen hans. Dersom du som passasjer konsekvent får lav score, mister du retten til å bruke Uber.

Kvalitetskrav til både bil og sjåfør 
I de tre kategoriene (Pop, Black og Lux) stilles det ulike krav til sjåfører og biler. Den enkleste kategorien er Uber Pop. Her får man en sjåfør som er minimum 21 år og som har mer en ett års kjøreerfaring og gyldig førerkort. Kjøretøyet må være en ryddig firedørs EU-godkjent bil, ikke eldre enn 2005-modell, og den må ha gyldig forsikring. Vi fant ikke en eneste Uber Pop-sjåfør i Amsterdam.

Det vi derimot prøvde, var Black og Lux. Med Uber Black får du en yrkessjåfør med taxilisens, førerkort og fullforsikret bil. Kjøretøyet må være en pen sedan med plass til fire personer. Den må være taxi-inspirert og ikke eldre enn 6 år. Bilen må være Mercedes Benz E-klasse, BMW 5-serie, Audi A6 eller Volvo S80. Med Lux-utgaven får du en yrkessjåfør med førerkort, taxilisens og fullforsikret bil. Kjøretøyet må være en pen sedan med plass til fire personer, taxi-inspirert og ikke eldre enn 6 år. Bilen må være en Mercedes Benz S-klasse, BMW 7-serie, Audi A8 eller Jaguar XJ.

 

 

Som du ser i tweeten, får du ETA (expected time of arrival), når du setter deg inn i bilen. Du kan be om prisestimat via telefonen, og du og sjåføren kjenner hverandres navn, score og grunnleggende kontaktinformasjon.

Må si jeg er spent på når tjenesten kommer til Norge.

Edit:
Etter at jeg tvitret denne bloggposten, fikk jeg et veldig interessant og konstruktivt innspill fra @jilltxt og @ellenbisgaard, med lenker til to bloggposter som bør leses.

Sjåføren får opp totalpris og kan gi score. Sjåføren ga meg heldigvis 5 av 5 (og kunne fortelle meg at jeg har 5 av 5 totalt),

Sjåføren får opp totalpris og kan gi score. Sjåføren ga meg heldigvis 5 av 5 (og kunne fortelle meg at jeg har 5 av 5 totalt),

Vil du følge med videre?
Twitter – Facebook – Google+ – Bloglovin – Snapchat: plosiv

Første erfaring med Uber

Startet denne uka i Amsterdam i forbindelse med teknologimessa IBC2014, og har i den forbindelse fått testet Uber. Det var gøy!

Hva er Uber?
Uber er et nettverkstransportselskap, og gir deg privatsjåfør med et klikk med mobilen, omtrent til prisen av en taxi. Jeg kan vel si at jeg elsker delingsøkonomi. Jeg har siden 2012 brukt gjesterommet mitt som “hotell” for turister gjennom tjenesten Airbnb, som har finansiert oppstart av Resonate. Mange av sjåførene som kjørte oss i Amsterdam fortalte at de er privatsjåfører med faste kunder til daglig, og at de bruker Uber for å kunne tjene penger når de ellers ville hatt dødtid. Alternativt at de er taxisjåfører som ønsker å være først ute med å prøve nyvinninger.

Hvordan bruker man Uber?
Finn frem mobiltelefonen, last ned appen (iOS og Android – legg gjerne inn referansen  ingvildm1  (last ned appen og gå inn på Promotions om du vil ha 60 kroner i oppstartsbonus og vil gi meg referral-inntjening for å anbefale det). Telefonen bruker sin innebygde GPS til å fortelle tjenesten akkurat hvor du er, og du får se hvor de ulike Uber-bilene er, inkludert estimat på antall minutter fra deg. Du bestiller bil, og sjåfør dukker opp innen kort tid. Antageligvis har du allerede lagt inn hvor du skal og får dermed prisestimat før du setter deg inn i bilen (jeg personlig skjønte ikke helt første gang hva “Request Quote” innebar, men der setter du altså inn hvor du skal og får opp estimert pris).

Uber-sjåføren kjører deg dit du skal akkurat som en taxi, og når du går ut av bilen (eller når sjåføren åpner døra for deg, som en ekte privatsjåfør gjør), betaler du direkte gjennom kortet du la inn da du registrerte deg. Du kan registere flere kort om du vil. Ingen kontanter og ingen betalingsterminaler. Etterpå får du kvittering på mail og mulighet til å gi sjåføren og bilen en score på mobilen. Scoren får du forøvrig også se i det du bestiller bilen, på en skala mellom 1 og 5.

erfaring uber testet amsterdamTillit er essensielt i alle møter mellom mennesker. Derfor:

Anmeldelser går på både sjåfør og passasjer
Du vet kanskje at ved endt tur gir du en score til sjåføren din. Samtidig som du gir en score, gir sjåføren også en score på passasjeren sin. For taxisjåfører er det en kjent utfordring med folk som kjører taxi i helgene og som knapt vet hvor de skal eller hvem de er, derfor er profilene av nytte for både passasjer og sjåfør. Ubersjåfører og -passasjerer har tilgang til hverandres profiler og vet derfor noe om hvem vedkommende er i det de møtes.

Taxi vs. Uber
Det er ingen hemmelighet at drosjenæringen ikke er Ubers største tilhengere. Uber utfordrer taxinæringen på samme måte som Airbnb utfordrer hotellnæringen; Ved å leie ut ledige luksusbiler og privatsjåfører til omtrent samme pris som en taxi koster, øker man dekningen for sjåføren og dekker et behov hos brukeren. I Silicon Valley snakkes det om at Uber kommer til å bli den neste Airbnb (eller blant de frelste: Den neste Amazon).

Jeg var ikke like sikker da jeg skulle teste ut Uber for første gang her i Amsterdam, men jeg lot meg overtale av Mellingsater.

 

 

  Så hvordan gikk det? Tweets oppsummerer det best, for disse refleksjonene er som livestreaming av erfaringene:  

Alain Fasotte var ikke helt enig med meg, så han kom med den konstruktive og viktige:

(…og det er vel her vi må innrømme at ingen av oss la merke til at det står reg.nr sammen med navnet på sjåføren. Men det gjør det altså.)

 

 

En av sjåføren våre var veldig snakkesalig, så jeg har oppsummert utfordringene og mulighetene sett fra hans perspektiv i en egen bloggpost som jeg poster en av de kommende dagene. Sier ifra på Twitter når den kommer!

 

Vil du følge med videre?
TwitterFacebookGoogle+Bloglovin – Snapchat: plosiv

1965: Fjernsynskjøkkenet. 2014: Snapchat-kjøkkenet

Snapchat er gøy – å lage enkel mat er gøy – ergo bør å dokumentere laging av enkel mat via Snapchat må jo være gøy. Det var iallfall min tanke i dag tidlig, da jeg skulle sylte rødløk for første gang i mitt liv.

Dermed så Ingvilds Snapchat-kjøkken dagens lys.

Det bør nevnes at jeg ikke er spesielt begavet på kjøkkenet, og at jeg har forsøkt å lage Snapstories med et lite glimt i øyet (akkurat som da jeg Snapchattet store deler av charterferien med søsknene mine). Jeg liker Snapstories som forteller hele historier gjennom flere korte bilder (gjerne 2-5 sekunder per bilde) – det gir en annen dynamikk. Hvis du vil se hele sulamitten live, kan du legge til plosiv på Snapchat (da får du også kommende Snapstories jeg lager), ellers kan du se den her:

Kort om Snapchat og Snapstories
Snapchat har i hovedsak to måter du kan dele historier på: Direkte med en og en venn – eller felles til alle gjennom Snapstories. Når man bruker Snapstories-funksjonen får man se hvor mange (og hvem) som har sett din Snapstory, og hvor folk eventuelt mister interessen. Innen 3 timer har rundt 50 av mine ca. 100 Snapchat-venner sett storyen.

Snapkjøkken syltet rødløk

 

Snapstories og NRKp3nyheter
Personlig liker jeg best Snapstories som forteller en sammenhengende, kort historie. Siden jeg jobber med sosiale medier til daglig, har jeg fått teste ut en målgruppe på i overkant 25.000 mennesker med Snapchat-kontoen “paradisehoteltv” – tilhørende TV3-programmet Paradise Hotel. Der opplevde vi at mellom 80 og 90% av de som fulgte kontoen, så gjennom alle snappene innen 3 timer etter posting. Tallene snakker for seg selv. I tillegg er Snapchatbrukeren “NRKp3nyheter” (mer om NRKp3nyheter hos NRKbeta).

Keep snapping, folkens!

 

Vil du følge med på videre?
Snapchat, legg til: plosiv – 
Facebook – Twitter – Instagram – Google+ – Bloglovin

Det blåser varmt (av raushet) flere steder enn på toppen

Det har vært en interessant helg og start på uka i sosiale medier, med både konstruktive og ikke fullt så konstruktive innlegg om raushet og sosiale medier. Selv om jeg ble intervjuet i saken i Aftenposten, har jeg til nå valgt å holde en litt lav profil fordi jeg fram til nå ikke har vært helt enig med meg selv. Nå er jeg det: Jeg tror ulike ting diskuteres om hverandre, så først nå tør jeg rope litt om noe av det.

Jeg kan forstå begge sider (se lenker til gode og interessante refleksjoner nederst i posten): for mye av det gode, inkludert ros og varme ordlag, kan fort slå feil ut. Mye kritikk slår også feil ut, mens evnen til kritisk tenkning er essensiell. Som tidligere lærer vet man hva positiv forsterkning innebærer og at ros kan være svært virkningsfullt, men også hvordan man raskt kan miste respekt dersom man roser alle og enhver i tide og utide. Alt handler om balanse, som min mor pleier å si. Sånn jeg kjenner både Krohn Traaseth, Nag og Nyhaug, både i virkeligheten og på nett, har de alle funnet sin stemme og sin balanse når det kommer til bruk av ros og smilefjes, og personlig ser jeg ingenting galt med noe av det. Blir det tidvis for mye og du trenger pause, kan jeg varmt anbefale en tur til hjembygda mi Snertingdal, hvor det knapt er tilgang til internett, men flust av akkurat passe rause folk. Det funker for meg.

Jeg har egentlig bare behov for å legge til noen helt konkrete eksempler på fenomenal og hverdagslig raushet i sosiale medier som verken har noe med makt eller status å gjøre, eller som noe man har begynt med i forbindelse med boka til enten Aspaas eller Krohn Traaseth. Det handler vel ikke egentlig om disse damene, selv om de er fascinerende. Det har skjedd enorme forandringer på kort tid – og det er det som fascinerer meg. Det handler om et brytningspunkt i måten vi kommuniserer på og hvor mange vi kan påvirke simultant, som potensielt endrer tankegang, væremåte og verdisyn. Som Joakim Jardenberg har uttalt: Utviklingen har aldri gått så fort som nå, men den vil heller aldri gå så sakte igjen.

Internett har gitt meg nytt yrke, nye venner, mulighet til å invitere turister til å bo på gjesterommet, nye perspektiver og kunnskap og en hel del gode historier. Disse historiene er bare tre av mange eksempler, alle tre er selvopplevd og har hovedsakelig startet på Twitter. Jeg kunne skrevet i timesvis om de 13.754 menneskene som følger meg, og hva de gjør for hverandre.

For tre år siden, kræsjet pc-en min. Jeg var en relativt liten og rimelig ubetydelig tvitrer på den tiden, men fikk massiv respons fra tweeps både fjernt og nært. @andershusa tipset om at jeg hadde krav på låne-pc, og to andre tvitrere (blant annet @thomasrost) og en blogger, mennesker jeg aldri hadde møtt før, lurte på om jeg ville låne maskiner de hadde liggende, men ikke brukte. Fullstendig uselvisk.

For to år siden, kjøpte jeg en hylle. Det var null stress å sette hylla sammen (tjuefire skruer, litt banning og en del mdf-plater), men jeg var på ingen måte sterk nok til å løfte den skulle være. Litt ublyg postet jeg en offentlig status på Facebook hvor sveklingarmene mine ble beskrevet, og en halvtime senere dukket det opp en hyggelig twitter-venn jeg tidligere aldri hadde møtt. Hylla kom på plass, og takke-øl ble spandert en uke senere.

Kvinners språk er muligens “varmere” i sin natur, men på slutten av dagen handler det om folket bak skjermen. Det sterkeste og viktigste eksempelet kommer nå.

For omtrent to måneder siden døde en venn jeg opprinnelig ble kjent med gjennom twitter, men som fort ble en IRL-venn, @VidarH73. En skikkelig kjernekar. Han hadde mange venner fra internett, og da det var gravøl for han kort tid etter hans bortgang, møtte folk opp og gråt, trøstet og tok vare på hverandre. Menn og kvinner i alle aldre og fra alle deler av hans liv, mange fra internett. Ikke var han toppsjef og ikke var han kvinne – men raushet og omsorg hadde han rikelig av, og nettverket han hadde tatt vare på både på nett og i det virkelige liv stilte opp.

Jada – det heies, det postes hjerter og smilefjes i fleng og ikke alle er komfortable med det. Positivitet smitter, og så lenge man er bevisst på sin digitale identitet og stemme og beholder evnen til å tenke kritisk, mener jeg man kan se litt til de mange eksemplene på at folk tar vare på hverandre overalt i sosiale medier – ikke bare det det er makt, og svært ofte helt uten agenda.

 

Synes godt om disse bloggposter, så vil anbefale deg å lese: Magnhild Antibloggeren, Astrid Valen-Utvik, Inger Merete, Fru Perez og Ine Thereze Gransæter.

[instapress userid=”plosiv” piccount=”6″ size=”90″ effect=”0″]

Vil du følge med på videre? 
Facebook
 – Twitter – Instagram – Google+ – Bloglovin

Erfaring med Airbnb – fremmedfolk på gjesterommet

– Hvordan er det å ha turister boende på gjesterommet?

Det er et spørsmål jeg får ganske ofte, jeg har nemlig lekt Bed and Breakfast-eier i litt over et år nå. Eller – egentlig Bed-eier, for jeg er jo ikke noe god på frokost.  For litt over et år siden fikk jeg leiligheten jeg bor i nå for meg selv, og for å kunne betjene huslånet mitt måtte velge mellom å ha en person boende på gjesterommet kontinuerlig, og å leie ut til turister og andre gjennom tjenesten Airbnb. Det var egentlig ikke så vanskelig å velge. Jeg setter alenetiden min ganske høyt, og jeg hadde lyst til å bli flinkere til å bli kjent med nye mennesker, noe som gjorde Airbnb til det riktige valget. Takket være Twitter og @hmwold, ble stedet hetende “Ingville”.

Så i juli 2012 la jeg ut leiligheten på Airbnb.

Mange var fryktelig skeptiske og bekymra da jeg fortalte hva jeg hadde gjort. Fremmede mennesker man har møtt på internett skal ha nøkkel til leiligheten din, og kunne komme og gå som de vil? Jeg måtte i hvert fall love å låse døra til soverommet mitt, mente noen.

Denne uka har jeg besøk av en amerikansk pensjonist. Han har vært med på strukturere og bygge opp USAs tilskuddsordning til fattige familier som ønsket at barna deres skulle få utdanning. På 70-tallet en gang, bodde han i Washington og sendte ut 10.000.000 tomme søknadsskjemaer i posten til ulike High Schools, og fikk 4 millioner søknader tilbake. Da jeg kom hjem fra Øyafestivalen sent fredag, viste han meg bilder fra hjemmet sitt i North Dakota mens jeg spiste nattmat – han hadde nemlig forstått at han kunne speile iPaden sin på TV-en min gjennom Apple TV.

Dette får jeg penger for å oppleve.

Jeg har hatt nesten 50 gjester boende, og 44 av de har skrevet anmeldelser av hvordan det var å bo hos meg. Jeg har ikke låst rommet mitt en eneste gang, har ikke hatt behov for det; alle gjestene har vært hyggelige og respektfulle. Jeg husker dem alle sammen, og har møtt flere igjen ved senere anledninger. Har blitt invitert til alle verdens hjørner, og tar alltid kontakt med dem igjen dersom jeg skal på tur dit de bor, noe som gjør at mine reiser ut av landet også har blitt mer opplevelsesrike. Har bodd gjennom Airbnb to steder (New York og Florida), og det var veldig givende. Og mye billigere enn hotell, noe lommeboka mi setter stor pris på.

airbnb plosiv ingvild moen leie ut gjesterom

En av gjestene mine (til venstre) og meg på kjøkkenet mitt. Ei veldig hyggelig dame fra England som jeg nok kommer til å treffe igjen.

 

Jeg har noen erfaringer jeg tenker kan være nyttige for andre, derav:

6 tips til Airbnb-verter

1. Når folk bor lengre enn en uke, blir de gjerne veldig komfortable. De roter mer, bråker mer, og tar seg generelt sett godt til rette. Jeg vil veldig gjerne at de skal føle seg hjemme (og basert på tilbakemeldinger har jeg stort sett fått til det), men jeg vil at de skal være gjester og ikke samboere. Så for min del har det fungert best å ha en maksgrense på 1 uke.

2. Det blir utrolig mye klesvask, og man tvinges til å holde leiligheten ren og pen, på godt og vondt. Sett av tid til det.

3. Det kan være greit å sette noen grenser for hvor mye kontakt du ønsker med gjestene dine. Noen ganger har man god kjemi og kan invitere dem med på ting – andre ganger er det ikke full klaff. Det er helt ok å ikke klaffe med folk så lenge du er hyggelig og høflig. I starten ble jeg sliten av å ha folk rundt meg hele tida, men jeg har tv på soverommet, og når jeg har hatt gjester og ikke har hatt energi til å være med dem, har jeg surret rundt på rommet mitt. De aller fleste har respektert dette.

4. Om du er sjenert, er dette en fantastisk måte å få bukt med sjenertheten på. Etter hvert kan man nesten prate med alle typer mennesker om det aller meste. I tillegg har jeg lært at det å dele stillhet med fremmede mennesker er utrolig fint. Jeg vet nesten ikke hva klein stillhet er lengre. Før tenkte jeg at man må prate hele tiden, men det er jo litt slitsomt. Pust ut, gjør dine egne greier. Stillhet er fantastisk.

5. Folk kommer nesten alltid senere enn de har sagt. Det er veldig lett å feilvurdere hvor lang tid det tar å komme seg fra flyplass, togstasjon eller ferjekai. Vennene mine har måtte lide for dette, fordi jeg har planlagt ting rett etter at gjester skulle ankomme. Det gjør jeg ikke lengre. Legg inn en buffer på minst en time, gjerne mer.

6. Vær bevisst på hvem du tillater å få booker rommet. Har du dårlig magefølelse, så sier du nei. Vil du kun ha gjester med anmeldelser? Er du dame og vil kun ha kvinnelige gjester? Kun folk med profilbilde? Skriv det i profilen din og vær kompromissløs. Det er ditt hjem, det er dine regler som gjelder. Du vil nok få snåle henvendelser, men da bare takker du nei, og/eller rapporterer.

 

Har du lyst til å enten reise med, eller leie ut et rom gjennom Airbnb? Bruk gjerne denne lenka når du registrerer deg. Det er en affiliate-lenke, som betyr at jeg får en kickback om du reiser/leier ut. For deg utgjør det forsåvidt ingen forskjell, utenom at du gjør meg veldig glad.

Hva synes du? Prøvd det, eller kunne tenkt deg å prøve?

 

Vil du følge med på videre? 
Facebook
 – Twitter – Instagram – Google+ – Bloglovin

[instapress userid=”plosiv” piccount=”6″ size=”90″ effect=”0″]

Oppsummering av #pappa60år – da jeg la ut pappas mobilnummer på Twitter

Den 22. juni ble pappa 60 år, og da ville jeg gi han litt oppmerksomhet. Derfor, etter å ha spurt pent, la jeg ut pappas mobilnummer på Twitter, med teksten “Pappa er 60 år i dag! Luringen fjernet bursdagsdatoen på FB, derfor bør vi gratulere han på anna vis: Kan du sende bursdagssms til 93008657? :D”

Så, hva genererte noen Tweets og en Facebookpost av tekstmeldinger til min kjære far? Vi manglet 2 sms fra å nå 100 stk på en dag. Har skrevet en oppsummering om hva som skjedde og hvordan det spredde seg da jeg la ut pappas mobilnummer på Twitter på bursdagen hans på Resonate-bloggen, siden det handler om sosiale medier:

Klikk på bildet for å se hva som skjedde og hvem som var involvert i #pappa60år.

Klikk på bildet for å se hva som skjedde og hvem som var involvert i #pappa60år. Tusen takk til alle som var involvert, dere skal – om jeg har oppsummert riktig – finne dere selv her.

Vil du følge med på Plosiv-ting videre? 
Facebook
 – Twitter – Instagram – Google+ – Bloglovin

[instapress userid=”plosiv” piccount=”6″ size=”90″ effect=”0″]

Å velge firmanavn – jeg starter for meg selv igjen!

Så. Rett før påske hadde jeg min siste arbeidsdag hos OMG, og siden da har jeg gått rundt med en god magefølelse. Å bli kjøpt opp av og være ansatt i OMG var utrolig lærerikt og interessant, og dagene gikk fort takket være dyktige kolleger og bra arbeidsoppgaver, men det ble etter hvert på tide å gå videre.

Så hva skjer? Jeg starter for meg selv igjen: www.facebook.com/resonatenor

Har nesten glemt hvor stor jobb oppstarten er, selv om jeg har gjort det en gang før. Jeg har fått positiv næringsfaglig vurdering, men avslag på etableringsstøtte (for en prosess det var…). Jeg har fått fantastisk god hjelp fra de jeg har spurt om råd/hjelp/tanker/etc, og en av mine største bekymringer har vært firmanavn.  – Snakk med en stemme, var et råd jeg fikk.

verdier resonate as firma sosiale medier

 

 

Den siste tiden har jeg tenkt mye, og snakket mye med noen utvalgte folk jeg stoler på. Valg av firmanavn er en stor, vrien oppgave. Vurderte en stund å bruke “Plosiv” fordi det allerede eksisterer: Plosiv Media? Plosiv Digital? Skrev til og med en pressemelding med den smått tabloide tittelen “Fra Twitterkonto til AS”. Men. Uansett om jeg bruker Plosiv eller noe annet, må jeg bygge opp en ny merkevare. Om Plosiv blir firma, må Twitterkonto, blogg/nettside, FB-side etc. være i tråd med firmaets verdier og dets retning, ergo måtte jeg funnet meg et nytt personlig navn. Alternativet var å finne et helt nytt firmanavn, og det har vært til hodebry. Valget falt altså på nytt firmanavn og beholde Plosiv til meg selv (plosiv betyr enkelt forklart eksplosive språklyder og kommer fra tiden da jeg studerte norsk ved HiHm).

Så, hva ble navnet? 

Nøkkelpunkter:
– Navnet må bety noe og si noe om verdiene i selskapet og hva jeg leverer
– Lett å skrive
– Ledig .no-domene
– Engelsk
– Ikke likne på Medialight

Takket være et knippe fantastiske mennesker som har latt meg plukke hjernen deres, har jeg landet på Resonate. Resonate AS.

Hvorfor Resonate?
Ordet gir meg utelukkende positive assosiasjoner, men kan ikke knytte det til noe mer konkret enn lyd. La meg forklare nærmere: Når noe “resonates”, for eksempel ved et ekko i en lang tunnell, så går lyden frem og tilbake sånn at lyden forlenges og noen ganger til og med blir sterkere innen enkelte toner. Dette matcher det jeg ønsker å bygge tjenestene mine på godt. Jeg ønsker å rådgi bedrifter innen digital markedsføring på en måte som gjør at budskapet forlenges og noen ganger til og med blir sterkere fordi man får kanaler til å spille på lag.

“It resonated with me” er når noe du har lest eller hørt gjenoppliver, forsterker eller får deg til å dvele og tenke ekstra på noe. Gjerne noe man kan relatere seg til. I tillegg tenker jeg på resonnement, noe som matcher godt med verdiene mine som handler om kunnskap, pedagogikk og innsikt.

Har du lyst til å følge med framover? Har nemlig lagd både en Facebookside og en Instagramkonto – og noen andre kontoer, men det blir litt mange lenker i en gang.

Har du noen meninger om navnevalget? Wish me luck… :) 

resonatenew4

 

resonate ingvild moen navnevalg

 

 

 

Vil du følge med på Plosiv-ting videre? 
Facebook
 – Twitter – Instagram – Google+ – Bloglovin – Nyhetsbrev

Social Media Awards – februar 2013

I desember ble jeg spurt om jeg vil være jurysjef for Kampanjes Social Media Awards, altså alle prisene som skal deles ut på Social Media Days i februar. Om jeg ville? Selvsagt ville jeg det! Sammen med Nils Petter Nordskar som arrangerer SMD2013 og Knut Kristian Hauger i Kampanje, satte vi sammen det jeg mener er en særdeles god jury.

ingvild moen kampanje social media awards smd2013

Skjermbilde fra: http://www.kampanje.com/reklame/article6423901.ece

 

Som jeg sa til Kampanje:
Min oppfordring er klar: Nominér både andre du synes er dyktige og jobber du selv er stolt av og har bidratt til. Det er jo dere som nominerer som bestemmer hvilke jobber vi i juryen skal evaluere, så det blir spennende å se hva bransjen mener har gitt ønskede resultater i 2012. Det jobbes iherdig med sosiale medier over det ganske land hver eneste dag, og jeg gleder meg til å gå gjennom alle bidragene. Må også si at jeg håper vi får inn noen outsidere, kanskje noen som har fått til mye med små budsjetter, eller caser man ikke har hørt om tidligere.

Sammensetningen av jurymedlemmer er nøye gjennomtenkt; denne gjengen har oppnådd resultater på tvers av plattformer, har vært ildsjeler, de har ulike utgangspunkt og synspunkter og er noen av de sterkeste fagpersonene i miljøet. Jeg er stolt av det teamet som skal juryere i år, og jeg vet at de tar oppgaven seriøst. Les hele artikkelen her.

Vi skal sammen med Christian Kamhaug, Astrid Valen-Utvik og Henriette Høyer velge årets beste Facebookside. Hvilke Facebooksider vi kan velge mellom, er det blant annet du som bestemmer, ved å nominere dine favoritter her. Vi håper på mange nominasjoner, både store og små sider, slik at vi kan finne den aller beste. Du kan nominere andres Facebook Pages, dine kunders Pages, og selvsagt egne/egenproduserte Facebook Pages.

Sammen med Jorunn Flydal, Stein Arne Nistad og Øyvind Solstad skal vi velge
– Årets beste sosiale medier plattform 2012
– Beste krisehåndtering
– Beste kunde-engasjement
– Beste aktivitet/kampanje sosiale medier
– Årets sosiale medier-byrå
– Årets sosiale medier personlighet
– Sosiale medier Wild Card
– Årets beste tweet og post (send jpg eller png bilde til bestemelding@iqualify.no)

Her trenger vi også dine innspill; kandidater kan du nominere her.

Kampanjes Social Media Awards ønsker å gi anerkjennelse til mennesker, virksomheter og prosjekter. Social Media Days handler Social Business. Det er på tide å ta Sosiale Medier ned på jorda, med fokus på nytte og resultater. Personlig ser jeg at hallelujaropene i forhold til sosiale medier stilner, fokuset er på resultater. Hvor mye trafikk genereres og hvordan/hvorfor. Hvordan kan man øke trafikken fra de ulike sosiale plattformene, og hvordan kan man konvertere til salg eller andre handlinger. Jeg vet at det gjøres mye bra i #some-Norge, og nå trenger vi i juryen at du deler det du mener har vært best i 2012.

social media days 2013

Facebook – Twitter – Instagram – Google+ – RSS – Bloglovin

En liten prat om Facebook

Tidligere i november fikk jeg være med på DirekteTV og #sosialdirekte for å prate om Facebook og sosiale medier. Det er både skummelt og rart å se seg selv i opptak (er det stemmen min?), og det koster å dele. Om du vil se hva vi pratet om (og se stua mi!), kan du klikke play på denne youtuben:

Jeg forteller litt om mine erfaringer med Facebook for bedrifter – dette er jo noe jeg har drevet med som jobb siden vi startet opp Medialight sommeren 2009, så jeg håper du får noe ut av det.

Jeg har også en ambisjon om å blogge mer framover, har funnet tilbake til skrivelysten og begynt å skrible litt for meg selv. Men hva er det folk egentlig vil lese om?

Du tror ikke på et liv etter døden

Du tror ikke på liv etter døden, pappa. Du tror det blir svart og stille. Ingenting. Allikevel er du ikke redd for å dø. Vi kan prate om det som om det er det naturligste i verden. Det er det vel kanskje også. Men det forundrer meg at du ikke er redd.

Jeg tror at det er noe etter døden. Jeg tror ikke jeg blir gjenfødt, men heller at kroppen, skallet blir borte og at den udefinerbare sjelen lever videre. Hvor og hvordan den lever videre tror jeg ingenting om. Tror bare at den lever videre.

Men tenk om det er det vi tror om hva som skjer etter døden, mens vi lever, som bestemmer hva som faktisk skjer etter vi dør? Hvis du tror du kommer til å bli reinkarnert, så kommer du til å bli reinkarnert. Hvis du tror det er ingenting etterpå, så blir det ingenting. Og hvis det er tilfellet, blir du borte for alltid, pappa.

Da kommer jeg aldri til å møte igjen pappaen som er dypere enn man ville trodd ved første, andre og tredje øyekast. Da kommer jeg aldri til å få høre de kverulerende uttrykkene dine igjen. Aldri mer få teste tålmodighetsgrensen din (som forøvrig går ved skvising av litt majones i håret ditt). Aldri mer bli trøstet på den rare, fine pappamåten. Aldri mer høre deg si “virrum”. Aldri mer få tullelære deg at man skal spørre før man låner noe (du har forresten blitt veldig flink til det!). Aldri mer få høre om hotell Gjennomtrekk.

Aldri mer få oppleve de handlingene du gjør for å vise at du er glad i meg. Du sier ikke ordene “jeg er glad i deg” mer enn høyst nødvendig, men det trenger du ikke heller. Jeg vet det allikevel. Jeg vet det fordi du f.eks. ble med meg på sykehuset når jeg skulle operere ut en visdomstann. Jeg vet det fordi du husker å sende melding for å ønske lykke til og si at jeg klarer det lett som bare det når jeg har eksamen. Jeg vet det fordi du viser det.

Aldri mer få møte den godeste pappaen jeg valgte meg en gang før jeg ble født. Jeg valgte riktig også kjenner jeg, selv om vi har hatt våre disputter. Du vet nemlig hvor du setter grensene dine, du. Du vet hvordan du vil ha ting. Jeg vet også hva jeg vil, hvor jeg setter grensene (meget mulig det er mye din skyld). Det er ganske enkelt å forholde seg til deg på den måten, siden du er så tydelig og klar. Og det er godt. Trygt.

Du er tydelig og klar på hva du tror skjer etter at livet ditt er slutt også, allikevel kommer jeg nok ikke til å gi meg med å prøve å overbevise deg om at det er noe, et eller annet, etterpå… Kanskje du ikke er redd for å dø, men jeg er redd for å miste deg.

På kanten

Står på kanten nå, ser nedover, gjør meg klar til å hoppe. Hjertet slår raskt, hendene er klamme og stemmen skjelver, men usikkerheten får ikke tak i meg. Jeg har bestemt meg. Vind i håret og solstråler mot naken hud er med på å bekrefte det – det kan jo hende jeg kan hoppe langt.

Jeg har vært ved dette veiskillet tidligere.

Står på kanten nå, ser bakover, før jeg hopper. Ser på alt jeg har bak meg med deg, alt vi har vært gjennom. Alle de fantastiske stundene hvor vi har smilt, ledd og levd. Alle de triste stundene hvor vi har vært der for hverandre. Jeg vet at du ville stått der nede og tatt meg imot om du fikk muligheten. Men du kan ikke – ikke denne gangen. Nå må jeg få lande på mine egne to føtter. De føttene som skal bære meg resten av livet – de må forbli sterke så jeg kan stå støtt. Jeg må få hoppe selv. Du må få hoppe selv du også.

Står på kanten nå, ser framover. Utover, før jeg gjør meg klar til å hoppe. Du er der også. Der ligger uante muligheter, spennende mennesker og annerledes opplevelser. Der ligger sorg og gleder, opplevelser og erfaringer, problemer og løsninger. Der ute ligger livet mitt.

Om jeg aldri tar sats og hopper, vil jeg aldri få svar. Svar må jeg ha. Jeg vil heller kræsje, enn å aldri hoppe i frykt for å falle hardt. Kanskje lander jeg som katten – med beina først. Kanskje blir det skikkelig mageplask. Uansett hvordan jeg lander, lærer jeg noe, utvikler jeg meg. Uansett hvordan jeg lander, har jeg mine egne, sterke føtter å stå på. Det er bare når jeg har mine egne føtter å stå på jeg står ordentlig støtt.

Kanskje jeg kan hoppe langt…

.

Denne teksten skrev jeg i 2007, og det viser seg at jeg kunne hoppe langt, men at jeg måtte hoppe mange ganger.