Du vet du er din mors datter…

…når du tørker zalo av Zalo-flaska før du får besøk fordi du vil at det skal se rent og pent ut i hjemmet ditt.

Mamma er et fantastisk menneske. Hun har alltid gitt alt av seg selv til alle hun har møtt. Hun tok seg av meg og mine tre søsken, jobbet hardt som lærer, var engasjert i lokalmiljøet, lot oss alltid ha med venner hjem, lagde mat, tok seg av huset og vi var avlastingsfamilie for to handikappede barn en helg i ny og ne. Blant annet. Hun sto på og brukte så mye energi at det til slutt sa stopp.

skog Jeg tror jeg gikk i 7. klasse da det sa stopp. Plutselig var mamma stort sett sengeliggende, og ingen leger i den lille bygda vi bodde visste hva som var galt med henne. Jeg husker jeg var redd fordi mamma kunne sove i dagesvis. Jeg husker at jeg i blant snek meg ned på soverommet bare for å kjenne at hun levde og si hei og håpe hun ikke hadde det vondt. Hun sa aldri at hun hadde vondt, men jeg så det. Hun smilte litt og jeg fikk en femmer for å kose henne på ryggen, vi gjorde vårt og sånn gikk dagene.

Jeg tror det tok år før mamma fikk en diagnose. ME het det. Hun måtte kjempe for å få den, og da hun hadde kjempet nok var så sliten at hun ikke orket å si hele navnet en gang. Myalgisk encefalomyelitt tror jeg det heter. Mamma fortalte at det var en sykdom man dør med, ikke dør av. Jeg ble lettet av å høre det. Nå ønsker jeg at dere mammaer der ute kan lære noe av min mamma.

Gi litt faen. Hør litt på fr. martinsen. Hun skriver:
Jeg har ikke vasket gulvet siden jeg flyttet inn her for flere år siden. Jeg støvsuger og fukter en fille når det kommer en flekk. Det eneste jeg innvilger er vinduspuss og en blank vask. (…) Det er ikke nødvendig å vaske gulvet mer enn til jul hvis du ikke har en baby som kravler. Støvsug og vask sokker. Det eneste stedet noen blir svakt skitne hvis du slutter å vaske er under sokkene.” (resten finner du her – velskrevne ord, les de gjerne).

Gi litt faen i blant. Tenk litt for deg selv sånn at du varer lenger. Sånn at du varer lenger for deg selv og for de rundt deg.

Jeg tror det har gått rundt tolv år siden mamma ble dårlig. Hun er bedre nå. Hun prøvde seg som lærer igjen, men det fungerte ikke, yrket er for tungt. Hun arbeider frivillig nå. Krisetelefon og litt diverse. Hun trenger ting å gjøre, er ikke lat, sånn som noen trodde en stund da hun lå i senga i mange dager. Hun og pappa gikk Jotunheimstien (en sti som slynger seg fra Oslo til Jotunheimen) etappevis i løpet av de to siste sommerne. På beina. Dama som sov ørten timer om dagen noen år tidligere gikk på sine egne to ben fra Oslo til Jotunheimen, ca 320 km. Gåing har blitt hennes redning.

Hun er en fantastisk dame. Hun sier hun har lært å kjenne grensene sine bedre etter det hun har vært gjennom. Hun har lært meg hvordan jeg kan kjenne mine grenser også. Og jeg sier til dere: gi litt faen i blant. Ikke vask gulvet hver uke, ikke jobb deg ihjel. Gjør ting som gir deg energi så du har energi å gi til andre.

Hvorfor blogger du?

Jeg kjørte en liten poll for ikke så lenge siden, hvor det kom fram at 89 % av de som var innom den pollen hadde blogg selv. Jeg synes det er interessant, for hvorfor blogger man egentlig? Jeg har funnet følgende muligheter:

Deling
Jeg tror at jeg blogger fordi jeg synes det er så trivelig å dele små, bittesmå, pittesmå, store og semistore deler av livet mitt med ukjente folk. Pluss at man ikke kan skyve under et klatrestativ at jeg liker kommentarer og feedback.

Samling av minner
Det er så fint å kikke tilbake i gamle innlegg når jeg ikke husker hva jeg har gjort i det siste. Plutselig kommer minnene tilbake.

Andre blogger
Jeg er veldig glad i å lese blogger, og leser mange fast. Jeg synes det er en veldig fin hobby, og jeg vil gjerne prøve å bidra litt selv også, både på lese- og skrivesiden.

Hvorfor blogger du?

Vil du høre en hemmelighet?

Hvis du vil vite hemmeligheten min, må du komme helt inntil meg. Så tett at du kjenner den varme pusten min i øret ditt, så tett at leppene mine nesten streifer øreflippen din. Du må love meg å ikke dele hemmeligheten min med noen andre, jeg vil dele den med deg, bare deg.

Om du hadde latt meg stole på deg og tillat leppene mine inntil øret ditt, ville jeg hvisket hemmeligheten sakte til deg, med sårbar usikkerhet i stemmen. Jeg ville fomlet med ordene, som om jeg ikke har sagt dem høyt tidligere, som om ingen har sagt dem høyt tidligere, noen sinne. Dersom du hadde sagt at du ville hørt hemmeligheten, ville jeg usikkert prøvd meg frem. Ord for ord, setning for setning, hviske det stille. Rotete, men taktfast. Jeg ville vært ærlig og du ville forstått. Jeg vet du ville forstått, ja til og med sagt det samme til meg. Allikevel vet jeg ikke om du tillater meg så nært, så sårbar, inntil deg igjen allerede – vet ikke om jeg tillater meg selv det heller. Ikke allerede, ikke enda, ikke for ofte, men kanskje snart. Hvis Når det føles riktig.

Når man setter fast buksa i en rulletrapp…

…midt i London, midt i rushtiden bør man holde hodet kaldt og buksa på. Det kan jeg opplyse om at ikke er bare bare.

rulletrapp tegning For å begynne et sted. Jeg var i London på jentetur med mamma og lillesøster. Hadde litt lange bukser på, det er en av de uheldige sideeffektene ved å være kort.

Jeg var på vei opp en rulletrapp, sto som vanlig i min egen verden. Nådde toppen på rulletrappa trygt (skulle bare mangle, tenker du vel). Det var da jeg skulle gå av rulletrappa problemet begynte. Rulletrappa ville ikke ha noe av at jeg skulle gå av. Noen holdt igjen buksa mi. Rettere sagt, noe holdt igjen: rulletrappa…

“Mamma, je sitt fast!!” hylte jeg. Mamma var noen meter foran meg, hun snudde seg og så på meg med det snodigste blikket jeg noen gang har blitt sett på med. Jeg er litt usikker på hva slags tanker som for gjennom hodet hennes, men hun ble iallfall stående musestille mens hun så på meg og rulletrappa som prøvde å spise meg opp.

Det var stappfullt av folk over alt, og jeg blokkerte jo for alle som skulle av trappa. To heroiske, kjekke, muskuløse unge gutter kom til unnsetning – de reiv og sleit i beinet mitt mens jeg prøvde febrilsk å holde buksa fast rundt hoftene mine, så den ikke skulle stikke av og inn i den grådige rulletrappa. Gutta halte og dro, spurte om det gikk bra, og jeg fikk stortret fram “rip it off!”. Selv om jeg selvfølgelig mente “rip it out!”.

Mamma fomlet seg fram til den røde stoppknappen, slik at rulletrappa i det minste sluttet å glefse, men buksa satt like fordømt fast. Guttene reiv og sleit enda hardere (var nok rip it off-setningen som gjorde suset), og med et lite spjæl, hadde jeg plutselig fått lekker splitt i buksebeinet. Fra ankelen og opp til kneet. Men buksa var i det minste løs. Og den befant seg fortsatt på meg. Jeg var ikke naken midt i undergrunnen i London.

Jeg subbet med meg bukserestene og mitt sprutrøde tryne bort fra de kjekke guttene som skulle rive av meg buksa, prøvde å forsvinne inn i folkemengden, men ti minutter etterpå kom det fremdeles folk bort til meg på Oxford Street og lurte på om det gikk bra med meg, mens de fniste.

løfter jeg opp hva enn jeg har på meg fra livet og ned når jeg går opp rulletrapper. Alternativet er veldig skummelt.

Min søster

Jeg har en lillesøster. Nevnte lillesøster sniker og snoker rundt her inne i blant. Lillesøster har uttrykt ønske om å bli nevnt på bloggen min.

Vi jobbet sammen her forleden, Lillesøster og jeg. Hun er målfotograf og jeg er måldommer, vi tar bilder av og disker hester som subber over målstreken på en travbane i nærheten her. Tre minutter til startbilen ruller. En av mine storebrødre jobber der også. Vi er egentlig ikke så interessert i hester, men vi klarer å se forskjell på trav og galopp, og på den måten fikk vi jobb som målfotograf og måldommer. Men du, ikke skyt oss hvis vi dømmer slik at du ikke vinner flere millioner på hest.

Jeg er litt usikker på om jeg får lov til å legge inn et bilde av Lillesøster, men siden hun er så nydelig, kan jeg ikke la være. I present to you, my beautiful sister:
søt søster smiler stort

Lillesøster fikk lappen da hun fylte 18, hun har en liten Golf som heter Vesleknirk, vi eide lille Beauty sammen, hun har tusen venner og tusen beilere (man forstår lett hvorfor når man ser bildet av henne, sant?). Lillesøster er klok og morsom, hun er kjærlig og omtenksom. Hun er sta og fnisete, og nå som jeg bor et par timer unna henne, savner jeg henne.

Jeg setter uendelig stor pris på Lillesøster. Hun er et fantastisk menneske. Håper hun vet det.

Gratulasjoner ønskes!

Du leser nå bloggen til en av Osloskolens nyansatte lærere! Fra og med august 2009 er jeg kontaktlærer i småskolen på en skole i Oslo. Elevgruppen består av 20 stk. små 8-9 åringer som jeg gleder meg til å få lov til å være med å forme.

Skolen har vært demonstrasjonsskole og er svært ressurssterk. Det påstås  at lærere som har jobbet her får jobb så og si hvor de vil etter et år eller to her. Jeg søkte, fikk ikke jobb, ga litt opp og fokuserte på eksamen og denslags.  Plutselig ble jeg innkalt på teppet hos rektor. Da hadde de fått en ledig stilling som de ønsket meg i.

Hurra!

Hvordan lære barn hverdagsøkonomi?

Jeg er ingen forelder, men jeg har vært barn, og jeg vet hvordan jeg lærte verdien av en krone. Mamma og pappa var flinke sånn.

buffalosko-moteDa jeg var i tenårene og Buffalosko var in (husker dere dét eller?), fikk jeg følgende beskjed av mamma: “Du kan få buffalosko av meg, eller du kan få 1200 kroner og kjøpe deg hva du vil.” Buffalosko var dyre og egentlig uviktige, så å få 1200 kroner til å kjøpe masse nye klær, var helt perfekt.

Pengene jeg sparte, samt penger jeg tjente av å vaske bestemors hus og selge vafler på nærbutikken, brukte jeg på språkreise som femtenåring. Jeg betalte hele reisa selv, og da jeg klarte det, fikk jeg lommepenger av mamma og pappa, selv om jeg ikke forventet det. Det var en overraskelse, en belønning.

Dyre klær, sko og ting glemmes lett, men en tre ukers språkreise, alene med ei venninne som femtenåring i Bournemouth, England glemmes aldri. Mamma og pappa lærte meg det. De var strenge, jeg fikk aldri alt det jeg hadde lyst på. Hvis jeg har sløst vekk pengene mine og  er blakk, får jeg ikke penger av mamma og pappa. Jeg kan alltid komme hjem, bo og spise der, men jeg får ikke penger.

De er strenge. Jeg elsker dem for det.

Anbefaling: Sivilstatus

En av de ytterst få nettsidene jeg er inne på hver eneste dag heter sivilstatus. Der finner du søte, ærlige, morsomme, godt tegnede tegneseriestriper/firkanter, alle med hver sitt budskap. I love it! Jeg beundrer virkelig de som klarer å tegne fire små tegninger og si noe med dem. Her er min favoritt (så langt):

sivilstatus_16

Er den ikke søt?!
Se flere her. Har du en favoritt?

Spar hundretusener av kroner på renter

Jeg er ganske interessert i privatøkonomi. Om jeg tør si det selv, har jeg relativt god oversikt over pengene mine, jeg er flink til å bruke dem smart (men jeg er muligens desto dårligere til å slippe meg løs iblant).

Jeg har et genialt tips! Da Mannen og jeg skulle ta opp førstehjemslån til leiligheten, spurte bankmannen (Sniki McSnik) følgende: “Hvor mange år avdragsfrihet vil dere ha?” – som om det var en selvfølge at vi skulle betale kun renter noen år. Trodde de ikke at vi hadde råd til å betjene lånet vi hadde tatt opp? Og i så fall, hvorfor ga de oss lån? Hm. Det er klart at banken tjener fett på at folk velger avdragsfrihet, og at de derfor spør på Sniki McSnik-måten. Smart (for dem).

Avdragsfrihet er i realiteten å IKKE betale ned på summen du har lånt, kun betale renter. Jeg har forståelse for at man noen ganger trenger avdragsfrihet, mange ting spiller inn på privatøkonomien. Men hvis man skal ta opp 1.1 millioner i lån, bør man klare å betale både renter og avdrag, ellers burde man kanskje ikke få lånet? Se på Amerika og finanskrisa…

Men tilbake til dette tipset da. Dersom du har noen hundrelapper til overs hver måned, og allerede har spart opp en “buffer”, så bør du betale ekstra ned på lånet. Bare noen hundrelapper i måneden utgjør faktisk store summer! Hvor mye du sparer på å betale ekstra, kommer an på hvor mye du har lånt, renta og nedbetalingstid.

Jeg har regnet ut at dersom Mannen og jeg betaler 700 kr ekstra på lånet hver måned, sparer vi 330.637 kr bare i renter! 700 kr på en måned tilsvarer 350 kr på oss hver, og i realtiteten tilsvarer det kanskje én fuktig kveld på byen. Men kanskje vi bare har 150 kr til overs hver i slutten av måneden, og dermed kan betale ned 300 kroner ekstra på lånet. Dette utgjør i sparte renteutgifter 167.591 på lånet vårt (samme betingelser som over). Kanske vi drikker en kaffe mindre om dagen og dermed sparer 167.591 i renteutgifter…

Hvis du vil regne ut med dine lånebetingelser, finner du et fantastisk regneark her: http://mettleine.spaces.live.com/blog/cns!129793F3F5E95E14!215.entry. Hvis du ikke får det til, kan du skrive lånesum, nedbetalingstid og hvor mye du kan betale ekstra i kommentarfeltet, så skal jeg regne ut for deg.

Min helt: mamma

Jeg skulle ønske alle mennesker kunne hatt en mamma som jeg er så heldig å ha. En mor som ikke kontrollerer, men veileder en til å finne egne løsninger. En mor som ikke befaler, men anbefaler. En mor som bygger ytterligere opp og vedlikeholder den indre styrken vi alle har inni oss. En mor som skjønner mer enn en tror at hun skjønner. En mor som lar en være selvstendig og som samtidig har en støttende hånd om man trenger det. En mor som gir mye kjærlighet uten mange kjærlighetsfraser.

Når jeg er med mamma, er jeg kun meg selv. Lørdag kveld, satt mamma og jeg alene i tussmørket og skravlet om alt mellom himmel og jord. Fikk løst noen verdensproblemer, tøyset litt, slappet av i hverandres nærvær. Pratet om problemer, løsninger, verdier, styrke, opplevelser…religion, ungdom, voksne, grensesetting, kjærlighet, sorg, død, barn, ensomhet, følelser, lykke, språket… Og så videre. Ingen masker, ingen gjennomsiktige klær som keiseren hadde. Bare oss to. Mamma og meg.

Hun kilte de varme mammahendene på ryggen min mens vi pratet. Plutselig kom pappa kom tuslende opp trappa og lurte på om vi skulle sitte oppe hele natta, klokka hadde blitt 3. Vi så fornøyde, takknemlig på hverandre, og jeg tenkte at dette…dette vil jeg alltid huske. Det var en sånn stund i livet, der alt var riktig. Det var virkelig verdt å leve. Livet var sånn det skulle være. Sånn det skal være.

Når jeg er med mamma, vet jeg hvem jeg er. Og til tross for (eller på grunn av?) det, sier hun at jeg er klok. Moden. Reflektert. At jeg har gode verdier og holdninger. Det gjelder å finne mennesker i livet som kan gi deg den følelsen. Følelsen av at du er deg selv, og at det er nok. Mer enn nok. For det er det!

I midten av april 2007, skrev jeg dette innlegget om moren min. Jeg synes det var så fint at jeg ville blogge det igjen.

Livsvisdom – Helen Fielding

Helen Fielding har skrevet “Rules for living”. Disse reglene er så fine, at jeg har hatt lyst til å oversette dem til plosivsk. De opprinnelige reglene finner du her.

1. Ikke få panikk – stopp, pust, tenk.

2. Akkurat som deg, tenker alle andre på seg selv.

3. Skift aldri hårfasong eller hårfarge før en viktig begivenhet.

4. Ingenting er hverken så bra eller så dårlig som det kan virke.

5. Gjør mot andre som du vil at de skal gjøre mot deg.

6. Det er bedre å kjøpe en dyr ting du virkelig liker og kommer til å bruke, enn haugevis med billige som du egentlig ikke liker og ikke kommer til å bruke.

7. Nesten ingenting betyr noe. Hvis du blir koko, spør deg selv om det egentlig spiller noen rolle.

8. Nøkkelen til suksess ligger i hvordan du takler motgang.

9. Vær ærlig og god.

10. Kjøp bare klær som får deg til å ønske å danse.

11. Stol på deg selv, og ikke din overaktive fantasi.

12. Når du blir overrumplet av katastrofe, sjekk om det virkelig er katastrofe ved å: a) tenke “drit i det”, b) se på den positive siden, og hvis ikke det fungerer – se på den morsomme siden. Hvis ingen av disse fungerer, sjekk punkt 1 og 4.

13. Ikke forvent at verden er trygg, eller livet er rettferdig.

14. Noen ganger må man bare “go with the flow”.

15. Å angre er bortkastet tid. Husk at i den situasjonen du var, var det ingenting du kunne gjort annerledes, tatt i betraktning hvor du var, hvordan det var og hvordan verden var. Det eneste du kan forandre er nåtiden, så lær av fortiden.

16. Hvis du begynner å angre på ting og tenker “jeg burde”, legg alltid til “men da hadde jeg kanskje blitt overkjørt av en lastebil eller sprengt opp av en torpedo”.