Instagram-øyeblikk

Instagramkontoen heter @plosiv. og det er bare å følge om du har lyst:

[instapress userid=”plosiv” piccount=”18″ size=”180″ effect=”fancybox” title=”1″ paging=”1″]

#resonatenor (firmaet mitt)

[instapress tag=”resonatenor” piccount=”9″ size=”180″ effect=”fancybox”]

Å velge firmanavn – jeg starter for meg selv igjen!

Så. Rett før påske hadde jeg min siste arbeidsdag hos OMG, og siden da har jeg gått rundt med en god magefølelse. Å bli kjøpt opp av og være ansatt i OMG var utrolig lærerikt og interessant, og dagene gikk fort takket være dyktige kolleger og bra arbeidsoppgaver, men det ble etter hvert på tide å gå videre.

Så hva skjer? Jeg starter for meg selv igjen: www.facebook.com/resonatenor

Har nesten glemt hvor stor jobb oppstarten er, selv om jeg har gjort det en gang før. Jeg har fått positiv næringsfaglig vurdering, men avslag på etableringsstøtte (for en prosess det var…). Jeg har fått fantastisk god hjelp fra de jeg har spurt om råd/hjelp/tanker/etc, og en av mine største bekymringer har vært firmanavn.  – Snakk med en stemme, var et råd jeg fikk.

verdier resonate as firma sosiale medier

 

 

Den siste tiden har jeg tenkt mye, og snakket mye med noen utvalgte folk jeg stoler på. Valg av firmanavn er en stor, vrien oppgave. Vurderte en stund å bruke “Plosiv” fordi det allerede eksisterer: Plosiv Media? Plosiv Digital? Skrev til og med en pressemelding med den smått tabloide tittelen “Fra Twitterkonto til AS”. Men. Uansett om jeg bruker Plosiv eller noe annet, må jeg bygge opp en ny merkevare. Om Plosiv blir firma, må Twitterkonto, blogg/nettside, FB-side etc. være i tråd med firmaets verdier og dets retning, ergo måtte jeg funnet meg et nytt personlig navn. Alternativet var å finne et helt nytt firmanavn, og det har vært til hodebry. Valget falt altså på nytt firmanavn og beholde Plosiv til meg selv (plosiv betyr enkelt forklart eksplosive språklyder og kommer fra tiden da jeg studerte norsk ved HiHm).

Så, hva ble navnet? 

Nøkkelpunkter:
– Navnet må bety noe og si noe om verdiene i selskapet og hva jeg leverer
– Lett å skrive
– Ledig .no-domene
– Engelsk
– Ikke likne på Medialight

Takket være et knippe fantastiske mennesker som har latt meg plukke hjernen deres, har jeg landet på Resonate. Resonate AS.

Hvorfor Resonate?
Ordet gir meg utelukkende positive assosiasjoner, men kan ikke knytte det til noe mer konkret enn lyd. La meg forklare nærmere: Når noe “resonates”, for eksempel ved et ekko i en lang tunnell, så går lyden frem og tilbake sånn at lyden forlenges og noen ganger til og med blir sterkere innen enkelte toner. Dette matcher det jeg ønsker å bygge tjenestene mine på godt. Jeg ønsker å rådgi bedrifter innen digital markedsføring på en måte som gjør at budskapet forlenges og noen ganger til og med blir sterkere fordi man får kanaler til å spille på lag.

“It resonated with me” er når noe du har lest eller hørt gjenoppliver, forsterker eller får deg til å dvele og tenke ekstra på noe. Gjerne noe man kan relatere seg til. I tillegg tenker jeg på resonnement, noe som matcher godt med verdiene mine som handler om kunnskap, pedagogikk og innsikt.

Har du lyst til å følge med framover? Har nemlig lagd både en Facebookside og en Instagramkonto – og noen andre kontoer, men det blir litt mange lenker i en gang.

Har du noen meninger om navnevalget? Wish me luck… :) 

resonatenew4

 

resonate ingvild moen navnevalg

 

 

 

Vil du følge med på Plosiv-ting videre? 
Facebook
 – Twitter – Instagram – Google+ – Bloglovin – Nyhetsbrev

Jeg vil være privat på Facebook

Vi er i gang med en ny runde av denne:

Kjære venner. Jeg ønsker å være PRIVAT forbundet med deg på Facebook. Jeg poster bilder av venner og familie, og ønsker ikke at fremmede skal ha tilgang til mine sider. Med de nylige forandringer i Facebook, kan alle se mine aktiviteter på hvilken som helst vegg. Dette skjer når våre venner og familie trykker på “Liker” eller “Kommenter.” Automatisk vil deres venner også kunne se hva jeg poster.
Uheldigvis kan vi ikke fjerne Facebook-settingen selv, fordi Facebook har konfigurert det slik at alle kan se hva vi kommuniserer med hverandre.
Kan du være så snill og gjøre følgende for meg:
… 1. Før MUSA på navnet mitt uten å klikke -> et vindu kommer opp.
2. Før MUSA på “Venner” uten å klikke -> en liste kommer fram.
3. Klikk på “Innstillinger….” i lista -> Fjern haken på “Kommentarer og Liker” og så på “Bilde.”
Ved at du gjør det, kan jeg fortsatt være privat med mine venner og familie, og ikke lenger være offentlig.
Og så, kopier dette og lim det inn på din vegg. Med det samme jeg ser at du har gjort det for meg, vil jeg gjøre det samme for deg.

 

Det er heldigvis ikke helt slik det fungerer på Facebook. Når man kommenterer, liker og skriver veggmeldinger til folk, bør man se etter hvilket ikon som dukker opp under teksten eller bildet. Noen eksempler:

1 Ingvild Moen postet kun til venner
Statusoppdateringen jeg postet 22. juni via mobil er kun synlig for venner. Ser du tegnet ved siden av?

Privatperson postet til venner og venners venner
Denne er synlig for mine venner og mine venners venner.

1 Privatperson postet offentlig
Innimellom vil man oppdatere ting offentlig (jordklode-tegn). Coverbilder er alltid, alltid, alltid offentlige. Profilbilder er offentlige som grunninnstilling, men du kan endre den. Alle oppdateringer du poster, blir vist til de som du velger. Jeg viser hvordan under.

1 Facebooksider poster public offentlig
Facebooksider poster stort sett alltid offentlig. Ser du jordkloden?

 

Den som har to hoder viser at dersom du kommenterer på denne oppdateringen, vil vennene til den som har skrevet statusoppdateringen se det du har skrevet, men ingen andre. Ikke dine venner (kun eventuelle felles venner du har med den som har skrevet oppdateringen) og ingen andre på Facebook.

Dersom du kommenterer eller liker den nederste oppdateringa, den med jordkloden, vil alle i hele verden kunne se det du har skrevet uavhengig av hvilke innstillinger du personlig har. Dette er fordi når noen poster noe offentlig, vil også kommentarene være offentlige.

Det er med andre ord ingen vits i å be folk gå inn på innstillinger på en og en person, vær heller bevisst på at du kan stå for det du skriver og klikker liker på.

 

Hver gang du poster noe fra din profil, bestemmer du 100% hvem som kan se det du skriver ved å klikke på denne knappen rett under der du skriver oppdateringer.
Når det gjelder hva folk kan se på din profil, så kan du enkelt sjekke hvem som ser hva.

De innleggene som har de to hodene, kan kun vennene dine på Facebook se. Dersom du har noe med jordklode, er det offentlig. Du kan sjekke både hva alle andre kan se på Facebook, og hva bestemte venner kan se på Facebook ved å bruke knappen du finner på høyre side når du er inne på profilen din – View as (vis som):

Vis Facebookprofil som

 

 

Jeg har skrevet mer utdypende om dette med flere bilder på resonate.no, der kan du lese mer om personvern på Facebook: Jeg vil være privat på Facebook. Del gjerne denne bloggposten med de du tenker kan ha nytte av det, og still spørsmål om dette dersom du har det – jeg hjelper gjerne til! 

 

Vil du følge med og få oppdateringer om sosiale medier først? 
Facebook – Twitter – Instagram – Google+ – Nyhetsbrev

 

 

Et oppgjør med notifications

Jeg har begynt å skrive med penn og papir igjen.

Etter at vi solgte firmaet og etter at jeg ble singel, bestemte jeg meg bevisst for å bruke mer tid på meg selv. Egotid. Det var en god beslutning, men det har ikke gått helt som jeg hadde regnet med. Mye tid har gått med til ingenting, så nå tar jeg det til det neste nivået. Jeg har begynt å sjekke Facebook og mail sjeldnere og Twitter, Instagram, Pinterest, Thumb etc. enda sjeldnere. Et varsel plinget inn på telefonen eller desktopen min og jeg følte en trang til å sjekke hva det var.

Det var først da jeg slo av alle varslene jeg forsto hvor enormt stort tidssluk det var.

Det finnes så mange distraksjoner og så mye informasjon, over alt til enhver tid. Jeg husker stadig mindre av det jeg har gjort, lest og snakket med andre om fordi jeg stadig lar meg selv avbryte av ulike distraksjoner. Det føles som om jeg har mistet evnen til å fokusere på én ting mer enn 10 minutter fordi det til stadighet poppet opp et eller annet varsel jeg har en trang til å følge opp.

Tiden flyr, jeg multitasker stadig mer og mer og husker stadig mindre og mindre. Hva gjorde jeg forrige tirsdag? Husker ikke. Hva handlet det siste kapitlet av Good Omens jeg leste for 4 timer siden? Husker vagt. Hva er planene mine på søndag? Husker ikke, bare vet at det er noe. Jeg har lest flere forskningsartikler om multitasking den senere tida, og det er ingen tvil i at jeg må kutte ned. Jeg vil være til stede i min egen hverdag og det innebærer å multitaske mindre.

Jeg vil påstå at jeg er eksepsjonelt god på multitasking. Jeg får ting gjort, gjerne flere ting samtidig – dette var noe jeg har øvd inn over mange, magne år. Både da jeg hadde 5 jobber mens jeg studerte til å bli lærer, da jeg var lærer og startet opp bedriften og da bedriften tok av uten at vi hadde en god plan på hvordan vi skulle håndtere arbeidsmengden. Det har fungert frem til nå, men nå fungerer det ikke lengre.

Jeg klarer ikke å si nei. Nei, vent. Jeg har ikke klart å si nei tidligere.

CecilieTS har inspirert meg. Hun jobber med kommunikasjon og tidsbruk. En av tingene jeg bet meg ekstra merke i da jeg leste Dagbladet-artikkelen om henne, bedriften hennes og tidsbruk, var dette avsnittet:

– Ei venninne sa: «Du jobber med tidsbruk, men du har ikke tid til meg». Jeg har ikke flere timer i døgnet fordi jeg driver med tidsbruk, jeg er bare mer bevisst. For tre år siden ville jeg kastet alt jeg hadde i hendene og sagt beklager til henne. I stedet ventet jeg med å svare. Og jeg sa ikke unnskyld.

Her er det mye å lære, gitt.

 

“It seems only the old are able to sit next to one another and not say anything and still feel content. The young, brash and impatient, must always break the silence. It is a waste, for silence is pure. It draws people together because only those who are comfortable with each other can sit without speaking. This is the great paradox.” – Nicholas Sparks

 

Så jeg har tilpasset noen av Cecilies råd om tidsbruk (slik jeg har forstått dem) til min egen hverdag. Dette er da hverdagen etter jobb, altså etter at jeg har sittet på jobb med mail og sosiale medier gjennom arbeidsdagen. Jeg har dog blitt flinkere på å skille jobb og privat, og sjekker sjelden private ting gjennom jobbhverdagen. Dette har vært viktig for meg.

– Har slått av alle varsler på macen, iPhonen og iPaden. Nå må jeg aktivt åpne appene og mailene og sidene og profilene dersom jeg ønsker å sjekke dem. For en lettelse.

– Sjekker Twitter, Pinterest, Thumb, Instagram, RSS-feeden min, Google+, blogg, Tumblr, Path, Linkedin, Yelp, WhatsApp, Foursquare, Keek og hva de nå alle heter maks en gang om dagen. Ca. en gang i helga. Kanskje sjeldnere. Det betyr at om noen tar kontakt med meg via de kanalene, tar det lengre tid å få svar. Sånn er det.

– Ryddet opp i RSS-feeden og fjernet støy.

– Sjekker Facebook og mail noen ganger hver ettermiddag/kveld og i helgene. Har lyst til å kutte ned til en eller to ganger maksimalt etter jobb. Ikke helt kommet dit, men har det som mål.

– Når jeg skal fokusere, slår jeg av lyden på telefonen og legger den i et annet rom. (Ja, jeg må faktisk legge den i et annet rom for å ikke falle for fristelsen for å kikke på den). Jeg begynte med leseøkter på 15 minutter med fullt fokus, og jobber meg oppover.

Jeg vet at det kanskje høres rart ut å kun klare å lese 15 minutter før jeg fant en måte å avspore meg selv på, men sånn var det.

– Når jeg er sosial, er målet å ikke fikle med telefonen i det hele tatt. En kompis med samme problem lærte meg et bra triks: Alle legger telefonene sine samlet, og den første som ikke klarer å motstå fristelsen og ser på telefonen sin, må spandere en runde øl/kaffe/kokosboller.

– Si nei. Nei, jeg har dessverre ikke tid til å ta en kaffe akkurat nå. Nei, jeg kan dessverre ikke lære deg om promotion guidelines etter jobb. Nei, når du ikke tar tak i ditt eget liv kan jeg ikke være klagemuren din lengre. Jeg er veldig takknemlig for at de rundt meg har forståelse for denne prosessen.

Det har vært overraskende tøft å gjennomføre, men det sier vel bare noe om at ønsket om å stadig holde seg oppdatert hadde gått for langt. På tide å senke skuldrene, få vekk stresset, fokusere på færre ting og gjøre de godt.

Kanskje jeg sender deg et brev i posten en dag.

.

Hvis du vil høre mer fra meg enn det du gjør på denne bloggen om dagen, finnes det en Facebookside jeg oppdaterer oftere. Du kan også følge min private FB-profil her.

Henger bakpå

Noen ganger kommer tittelen først. Det er så enkelt – jeg henger bakpå, teksten skal handle om det. Punktum. Satt.

Er du klar over hvor mye informasjon som skapes i verden hvert eneste sekund? Hvor mange bøker, sanger, tweets, programmer, filmer, artikler og ord som kastes ut i universet konstant? Et menneskes kapasitet til å prosessere informasjonen er så liten, så liten sammenliknet med all informasjon som skapes, og jeg vet ikke en gang om jeg har evne til å sile lengre.

Det står på musikk i bakgrunnen mens jeg leser tweets og artikler på nett. TV-en står på mens jeg leser nyhetene; i en periode leste jeg ikke en gang nyhetene, jeg håpet at sosiale medier ville sile for meg. Jeg lytter til musikk mens jeg går. Chat mens jeg prater i telefonen, ser på TV mens jeg er online. Har konstant uleste mailer og tekstmeldinger og telefonsamtaler som burde tas, og jeg er overveldet. Og litt tom.

Jeg har mutet hashtagger om fotball, sminketips og mote. Kapitulert. Fjernet folk fra nyhetsfeeden min på Facebook som skaper støy eller som gir dårlig samvittighet. Sagt opp abonnementet på tv-kanaler uten innhold. Gitt bort bøker andre bør lese. Leser aldri magasiner, men ser gjerne jentefilmer. Roet ned informasjonen jeg selv deler, eller i det minste hvor jeg deler det. Innsjekkinger på Foursquare, bilder på Instagram, mer generelt innhold på Facebook, samtaler og spørsmål på Twitter, bloggposter med flere ord. Sile meg selv, slik at du skal slippe å få meg i trynet, over alt, alltid. Med mindre du har valgt det selv.

Vi klarte å leve i nuet. Klisje, men vi klarte det. Til tross for at vi lever i et samfunn med informasjon over alt, til tross for at vi levde av informasjonen, fant vi roen og rytmen sammen. Stillheten og den gode samtalen; noen ganger enda bedre – den gode stillheten. Rytme, ro, stillhet.

Nå henger jeg bakpå selv når jeg prøver å finne stillheten, selv kl. 5:55 en tirsdag morgen, når verden sover og det eneste jeg hører er lyden av fingrene mot tastaturet.

Du tror ikke på et liv etter døden

Du tror ikke på liv etter døden, pappa. Du tror det blir svart og stille. Ingenting. Allikevel er du ikke redd for å dø. Vi kan prate om det som om det er det naturligste i verden. Det er det vel kanskje også. Men det forundrer meg at du ikke er redd.

Jeg tror at det er noe etter døden. Jeg tror ikke jeg blir gjenfødt, men heller at kroppen, skallet blir borte og at den udefinerbare sjelen lever videre. Hvor og hvordan den lever videre tror jeg ingenting om. Tror bare at den lever videre.

Men tenk om det er det vi tror om hva som skjer etter døden, mens vi lever, som bestemmer hva som faktisk skjer etter vi dør? Hvis du tror du kommer til å bli reinkarnert, så kommer du til å bli reinkarnert. Hvis du tror det er ingenting etterpå, så blir det ingenting. Og hvis det er tilfellet, blir du borte for alltid, pappa.

Da kommer jeg aldri til å møte igjen pappaen som er dypere enn man ville trodd ved første, andre og tredje øyekast. Da kommer jeg aldri til å få høre de kverulerende uttrykkene dine igjen. Aldri mer få teste tålmodighetsgrensen din (som forøvrig går ved skvising av litt majones i håret ditt). Aldri mer bli trøstet på den rare, fine pappamåten. Aldri mer høre deg si “virrum”. Aldri mer få tullelære deg at man skal spørre før man låner noe (du har forresten blitt veldig flink til det!). Aldri mer få høre om hotell Gjennomtrekk.

Aldri mer få oppleve de handlingene du gjør for å vise at du er glad i meg. Du sier ikke ordene “jeg er glad i deg” mer enn høyst nødvendig, men det trenger du ikke heller. Jeg vet det allikevel. Jeg vet det fordi du f.eks. ble med meg på sykehuset når jeg skulle operere ut en visdomstann. Jeg vet det fordi du husker å sende melding for å ønske lykke til og si at jeg klarer det lett som bare det når jeg har eksamen. Jeg vet det fordi du viser det.

Aldri mer få møte den godeste pappaen jeg valgte meg en gang før jeg ble født. Jeg valgte riktig også kjenner jeg, selv om vi har hatt våre disputter. Du vet nemlig hvor du setter grensene dine, du. Du vet hvordan du vil ha ting. Jeg vet også hva jeg vil, hvor jeg setter grensene (meget mulig det er mye din skyld). Det er ganske enkelt å forholde seg til deg på den måten, siden du er så tydelig og klar. Og det er godt. Trygt.

Du er tydelig og klar på hva du tror skjer etter at livet ditt er slutt også, allikevel kommer jeg nok ikke til å gi meg med å prøve å overbevise deg om at det er noe, et eller annet, etterpå… Kanskje du ikke er redd for å dø, men jeg er redd for å miste deg.

På kanten

Står på kanten nå, ser nedover, gjør meg klar til å hoppe. Hjertet slår raskt, hendene er klamme og stemmen skjelver, men usikkerheten får ikke tak i meg. Jeg har bestemt meg. Vind i håret og solstråler mot naken hud er med på å bekrefte det – det kan jo hende jeg kan hoppe langt.

Jeg har vært ved dette veiskillet tidligere.

Står på kanten nå, ser bakover, før jeg hopper. Ser på alt jeg har bak meg med deg, alt vi har vært gjennom. Alle de fantastiske stundene hvor vi har smilt, ledd og levd. Alle de triste stundene hvor vi har vært der for hverandre. Jeg vet at du ville stått der nede og tatt meg imot om du fikk muligheten. Men du kan ikke – ikke denne gangen. Nå må jeg få lande på mine egne to føtter. De føttene som skal bære meg resten av livet – de må forbli sterke så jeg kan stå støtt. Jeg må få hoppe selv. Du må få hoppe selv du også.

Står på kanten nå, ser framover. Utover, før jeg gjør meg klar til å hoppe. Du er der også. Der ligger uante muligheter, spennende mennesker og annerledes opplevelser. Der ligger sorg og gleder, opplevelser og erfaringer, problemer og løsninger. Der ute ligger livet mitt.

Om jeg aldri tar sats og hopper, vil jeg aldri få svar. Svar må jeg ha. Jeg vil heller kræsje, enn å aldri hoppe i frykt for å falle hardt. Kanskje lander jeg som katten – med beina først. Kanskje blir det skikkelig mageplask. Uansett hvordan jeg lander, lærer jeg noe, utvikler jeg meg. Uansett hvordan jeg lander, har jeg mine egne, sterke føtter å stå på. Det er bare når jeg har mine egne føtter å stå på jeg står ordentlig støtt.

Kanskje jeg kan hoppe langt…

.

Denne teksten skrev jeg i 2007, og det viser seg at jeg kunne hoppe langt, men at jeg måtte hoppe mange ganger.

Ved veiskille

Hadde akkurat gått tur med ei fantastisk jente, god venninne, men vi skiltes ved Utrusplassen. Hun skulle hjem til sin trygghet, jeg skulle hjem til min. For å komme meg hjem, måtte jeg gå gjennom den lille skogen som hadde blitt halvmørk i skumringen.

Selv om jeg kjente skogen som min egen lomme, hadde gått gjennom den tusen ganger før, ble jeg usikker. La merke til en forlokkende avstikker jeg aldri hade sett tidligere. En avstikker som gikk sin egen retning bort fra den kjente stien.

Jeg kunne gå den vante, trygge veien hjem. Den veien jeg alltid går, den stien jeg velger helt automatisk: Over noen røtter, et par grantrær på begge sider av stien før jeg når asfalten, gatelysene og ser det kjente huset. Den veien som er kjent, trygg, sikker, men samtidig kanskje for trygg. Status quo.

Jeg kunne velge den andre veien. Den som kanskje ikke fører meg hjem til det hjemmet jeg kjenner. Den som tilbyr frihet, nye sjanser. Og usikkerhet og omstilling. Mye jobb, men også muligheter jeg aldri har hatt før. Lidenskap.

Jeg stod en stund og betraktet den ukjente stien som snodde seg innover skogen i halvmørket. Overveide mulighetene og farene som kunne vente på meg der. Så den andre, der jeg kunne skimte gatelysene gjennom grantrærne. Der jeg visste hva som ventet på meg.

Denne gangen valgte jeg å gå den trygge, vante veien hjem. Hjem til varmen av det kjente. Hjem til en klem og en varm kopp te. Da jeg kom hjem fikk jeg en melding av den omsorgsfulle, varme venninna jeg hadde gått tur med. Hun lurte på om jeg var trygt hjemme. Det var jeg. Denne gangen.

Det man velger, bør man gjøre helhjertet.

.

Denne teksten skrev jeg i 2007, og noen måneder senere valgte jeg den andre veien. Det kommer en bloggpost om det i slutten av april; På kanten.

Mørket tok opp mer plass en det burde

Det var en sånn ettermiddag der mørket tok opp mer plass enn det burde. Regnet sildret ned utenfor mens mørket la seg stille, helt urørlig i kriker og kroker av rommet. I kriker og kroker av meg var mørket også rådende. Jeg kjente at det tok opp mer plass enn det burde. Mer og mer plass dess mer jeg kjente på det. Selv Eva Cassidys myke stemme kunne ikke lette stemningen. You’ll remember me when the west wind moves. Among the fields of barley…

Det føltes som dagene sneglet seg av sted inne på rommet. Dager og dager med gråt, pust, smerte. Død. Dager med tungt mørke. Det var ikke dager, det var timer. Tolv timer. Ingenting føltes virkelig lenger. Timer føltes som dager. Smil kjentes som gråt. Dag føltes som natt. Lys føltes som mørke. Mørke var lys.

Jeg visste det ikke da. Visste ikke at mørket passet på deg, svøpte deg mens du kjempet. Visste ikke at det som føltes som mørke egentlig var lys. Lys som tok opp mer og mer av deg. Det var vanskelig å se, men du viste det på slutten. Du viste det mens du pustet tungt. Før en enslig tåre trillet sakte nedover kinnet ditt og du så oss for siste gang…

 .

Opprinnelig skrevet i 2007.

Follow the heartlines in your hands

På tuben på vei til Florence and the Machine-konsert sang jeg høyt, vi hadde en propp i ett øre hver, mens vi drakk kald hvitvin fra sportsflaske. Jeg har en trang til å synge høyt offentlig transport – jeg klarer ikke la være. De som satt rundt oss smilte, og det luktet vår og den ubestemmelige lukta av Londons underground.

Det er en egen følelse, å reise på konsert i fremmede land. The Fray, Ellie Goulding og Florence+the Machine – alle i London. John Mayer i København. Bo på shabby hotell, fly billigste fly og drikke vin fra halvliterskopper.

Just keep following the heartlines on your hands
Cause I am.

.

Jeg prøver å sette sammen en setning for å beskrive hvor fantastisk konserten og opplevelsen var, men jeg tror gnagsårene på fire tær og to hæler, svettelukten i jakka mi og det forferdelig bustete håret mitt sa mer enn ord kan. På vei hjem bygde vi et tårn av burgerbokser, og da hodet mitt traff puta, klarte jeg ikke annet enn å smile.

Never let me go, never let me go, never let me go, never let me go
I’m not giving up, I’m just giving in.

Det er ikke januar og vi har solgt firmaet

I januar skrev jeg bloggposten Det er januar…, hvor jeg rett og slett fortalte litt om mitt januar. I den bloggposten skrev jeg

Det er januar, og vi får en anerkjennelse større enn vi kunne håpet på. Vi kommer også til å få en mulighet som kaster oss i rakettfart fram i tid, hvis vi velger riktig. Den muligheten skal jeg fortelle om senere, den kommer i februar.

I februar solgte Fredrik og jeg firmaet vårt.
.

Det er vrient å blogge om sosiale medier. Det er mange meninger, og helst bør man nevne ROI og ROE og KPI og helt sikkert en del ting jeg ikke har fått med meg. Husk for all del å nevne ordet “strategi”. Jeg har ikke blogget mye om firmaet mitt på denne bloggen i 2011, jeg har prøvd å holde denne bloggen relativt jobb-fri, mest for min egen del. Det jeg har skrevet om sosiale medier har vært enten personlig relatert, eller faktabasert (nederst i denne saken). Helt bevisst.

Det er ingen hemmelighet at jeg har vært lærer – faktisk forteller jeg det med stolthet. Personlig kan jeg ikke tenke meg en yrkesgruppe som fortjener mer ros enn lærerne. Det var var med tungt hjerte jeg sa opp lærerjobben for å drive Medialight 100% i jauar 2011. Økonomisk hadde vi egentlig ikke muligheten, men målet var å klare det med hardt arbeid.

Dere har kunnet lese om da vi valgte å starte opp Medialight, om å ta sats og stå på egne bein.
Om da jeg sa opp lærerjobben.
Da jeg fortalte elevene at jeg skulle slutte, og de spurte hvorfor jeg ikke kunne slutte i den andre jobben.
Da jeg savnet elevene mine.
Da jeg skrev om hvor gøy det var i den nye jobben.

Jeg har også skrevet Ett år fra nå vil du ønske at du hadde startet i dag – og i januar 2012 tenkte jeg på den bloggposten. Og på januar 2011. Og hele 2011. For et år! Jeg er så utrolig stolt og glad for at vi tok sjansen og hoppet ut i dette.

Da jeg 4. august 2010 skrev 

Det er vanskelig å vite når, og hvordan, vi skal ta sats for å virkelig gå etter de høye målene vi har satt oss. En ting er i hvertfall sikkert: vi skal videre opp, videre frem! 

hadde jeg aldri trodd at vi skulle være her i februar 2012.

.

Menneskene vi har møtt, som har hjulpet oss opp og fram. Vennen våre som har vært tålmodige og stolte. Markedet som har modnet, vi som har modnet. Vi som har tatt tøffe valg og blant annet gitt bort Aira for å jobbe mer. Mest av alt: Alle dere som har vært med oss i denne tiden.

Fredrik og jeg holdt foredrag under Social Media Days i februar, og da kunngjorde vi oppkjøpet. Dagene som fulgte ble litt mer hektiske enn jeg hadde tenkt, med oppslag i blant annet Finansavisen (to ganger) (litt artig at Finansavisen – altså en papiravis – er det jeg har fått mest respons på), Kampanje, Kreativt Forum, og en lokalavis. Det tok i det hele tatt litt mer av enn jeg hadde trodd.

Vi er nå ansatt i OMG, og et nytt kapittel har begynt. Ansatt, uten ekstra jobb ved siden av. Det er godt å slippe å gjøre ting jeg ikke kan (regnskap f.eks.), og godt å spille på lag med enda flere dyktige mennesker. Jeg har stor tro på det vi skal få til sammen med OMG. Det er bra å være tre (Siril, Fredrik og meg), men det er ganske mange ganger bedre å være et større team.

Nytt kapittel!

Min stil: H&M møter Cubus. Med andre ord: Ingen stil

Jeg kan ingenting om mote, og motebloggere interesserer meg ikke. Det er en ærlig sak. Jeg vet hva jeg liker på andre, men jeg har rett og slett ikke peiling. Å sette sammen armbånd som matcher vesker som matcher sko, som også skal matche bukse/skjørt og genser – vanskelig! Min stil er H&M møter Cubus. Omtrent. Og jeg handler ikke klær på nett.

Enter Pinterest og sykdom.

Jeg er syk og har vært hjemme siden lørdag. Vanligvis lever jeg livet i et relativt høyt tempo, og å sitte hjemme hver dag og hver kveld fungerer dårlig for en rastløs person. Noe må man finne på, og tiden har gått med til å se Dexter og å sette meg inn i et utall (for meg) ukjente sosiale plattformer. De fleste kjedelige, og to interessante.

Pinterest er en online korketavle (med sosiale funksjoner). Først pinnet jeg ting som fikk meg til å smile og norske bloggposter (å pinne = å feste ting til den online korketavla). Så begynte jeg å pinne menn. Mye mer interessant.

Neste steg var da å ta tak i seg selv – jeg så jo at mange pinnet my style og inspirational styles og sånn. Jaja, okå, jeg kan jo ikke være dårligere enn at jeg prøver. Så istedenfor å kalle det Min stil, kalte jeg det I like this style. Det skulle ikke mange pins til før jeg innså at det var mye grått, svart og hvitt i samlingen min. Så kikket jeg inn i klesskapet mitt. Samme der. Ikke særlig spennende.

Pinterest er veldig sosialt, og via et klikk her og et klikk der, endte jeg opp på Polyvore. Hvorfor har jeg ikke hørt om Polyvore før? Det er internetts største “fashion community site”, og i følge Polyvore selv, har jeg bare 1 twittervenn som også er på Polyvore (1 av ca 8500 altså). Så jeg fulgte han, da. En filmprodusent fra USA. Aner ikke hvem han er, men han har god smak.

Uansett. Nå har jeg bare vært registrert der i et par timer, men hvis jeg har forstått det riktig, så kan man lage “sets” hvor man mikser og matcher ulike produkter fra ulike nettsteder for å lage sin egen stil. Litt som pinterest, men etter at man har pinnet/clipped et bilde, kan man sette dette sammen med andre bilder og skape et set. Når settet er lagd, kan man se hvor man kan kjøpe produktene, med priser og det hele.

Altså. Finne et produkt jeg liker. Clip/pin. Sette sammen et “set” med andre produkter jeg liker. Sjekke om tingene jeg liker kan se bra ut sammen. Kanskje kjøpe hele settet. Så pinne det på pinterest og se om det sprer seg, bare for moro skyld.

Jeg er ikke moteinteressert riktig enda, men Pinterest og Polyvore gjør meg faktisk interessert å kjøpe klær på nett. Forrige gang jeg handlet klær jeg ikke hadde prøvd, var da jeg kjøpte en skjorte i en H&M-katalog i 2001. Kanskje 2012 blir året jeg begynner å handle klær på nett.

Jeg har ingen stil riktig enda, men jeg jobber med saken. Jeg lagde til og med et set (med svarte og hvite klær, selvsagt) til ære for denne bloggposten. Med Polyvore og Pinterest så er det faktisk litt gøy å finne ut av dette med stil, selv for ei bygdejente som slettes ikke er interessert i mote.

 

Jeg har invitasjon til deg, forresten – til pinterest. Legg igjen en kommentar, så skal jeg sende deg invitasjon.