Å velge firmanavn – jeg starter for meg selv igjen!

Så. Rett før påske hadde jeg min siste arbeidsdag hos OMG, og siden da har jeg gått rundt med en god magefølelse. Å bli kjøpt opp av og være ansatt i OMG var utrolig lærerikt og interessant, og dagene gikk fort takket være dyktige kolleger og bra arbeidsoppgaver, men det ble etter hvert på tide å gå videre.

Så hva skjer? Jeg starter for meg selv igjen: www.facebook.com/resonatenor

Har nesten glemt hvor stor jobb oppstarten er, selv om jeg har gjort det en gang før. Jeg har fått positiv næringsfaglig vurdering, men avslag på etableringsstøtte (for en prosess det var…). Jeg har fått fantastisk god hjelp fra de jeg har spurt om råd/hjelp/tanker/etc, og en av mine største bekymringer har vært firmanavn.  – Snakk med en stemme, var et råd jeg fikk.

verdier resonate as firma sosiale medier

 

 

Den siste tiden har jeg tenkt mye, og snakket mye med noen utvalgte folk jeg stoler på. Valg av firmanavn er en stor, vrien oppgave. Vurderte en stund å bruke “Plosiv” fordi det allerede eksisterer: Plosiv Media? Plosiv Digital? Skrev til og med en pressemelding med den smått tabloide tittelen “Fra Twitterkonto til AS”. Men. Uansett om jeg bruker Plosiv eller noe annet, må jeg bygge opp en ny merkevare. Om Plosiv blir firma, må Twitterkonto, blogg/nettside, FB-side etc. være i tråd med firmaets verdier og dets retning, ergo måtte jeg funnet meg et nytt personlig navn. Alternativet var å finne et helt nytt firmanavn, og det har vært til hodebry. Valget falt altså på nytt firmanavn og beholde Plosiv til meg selv (plosiv betyr enkelt forklart eksplosive språklyder og kommer fra tiden da jeg studerte norsk ved HiHm).

Så, hva ble navnet? 

Nøkkelpunkter:
– Navnet må bety noe og si noe om verdiene i selskapet og hva jeg leverer
– Lett å skrive
– Ledig .no-domene
– Engelsk
– Ikke likne på Medialight

Takket være et knippe fantastiske mennesker som har latt meg plukke hjernen deres, har jeg landet på Resonate. Resonate AS.

Hvorfor Resonate?
Ordet gir meg utelukkende positive assosiasjoner, men kan ikke knytte det til noe mer konkret enn lyd. La meg forklare nærmere: Når noe “resonates”, for eksempel ved et ekko i en lang tunnell, så går lyden frem og tilbake sånn at lyden forlenges og noen ganger til og med blir sterkere innen enkelte toner. Dette matcher det jeg ønsker å bygge tjenestene mine på godt. Jeg ønsker å rådgi bedrifter innen digital markedsføring på en måte som gjør at budskapet forlenges og noen ganger til og med blir sterkere fordi man får kanaler til å spille på lag.

“It resonated with me” er når noe du har lest eller hørt gjenoppliver, forsterker eller får deg til å dvele og tenke ekstra på noe. Gjerne noe man kan relatere seg til. I tillegg tenker jeg på resonnement, noe som matcher godt med verdiene mine som handler om kunnskap, pedagogikk og innsikt.

Har du lyst til å følge med framover? Har nemlig lagd både en Facebookside og en Instagramkonto – og noen andre kontoer, men det blir litt mange lenker i en gang.

Har du noen meninger om navnevalget? Wish me luck… :) 

resonatenew4

 

resonate ingvild moen navnevalg

 

 

 

Vil du følge med på Plosiv-ting videre? 
Facebook
 – Twitter – Instagram – Google+ – Bloglovin – Nyhetsbrev

Du tror ikke på et liv etter døden

Du tror ikke på liv etter døden, pappa. Du tror det blir svart og stille. Ingenting. Allikevel er du ikke redd for å dø. Vi kan prate om det som om det er det naturligste i verden. Det er det vel kanskje også. Men det forundrer meg at du ikke er redd.

Jeg tror at det er noe etter døden. Jeg tror ikke jeg blir gjenfødt, men heller at kroppen, skallet blir borte og at den udefinerbare sjelen lever videre. Hvor og hvordan den lever videre tror jeg ingenting om. Tror bare at den lever videre.

Men tenk om det er det vi tror om hva som skjer etter døden, mens vi lever, som bestemmer hva som faktisk skjer etter vi dør? Hvis du tror du kommer til å bli reinkarnert, så kommer du til å bli reinkarnert. Hvis du tror det er ingenting etterpå, så blir det ingenting. Og hvis det er tilfellet, blir du borte for alltid, pappa.

Da kommer jeg aldri til å møte igjen pappaen som er dypere enn man ville trodd ved første, andre og tredje øyekast. Da kommer jeg aldri til å få høre de kverulerende uttrykkene dine igjen. Aldri mer få teste tålmodighetsgrensen din (som forøvrig går ved skvising av litt majones i håret ditt). Aldri mer bli trøstet på den rare, fine pappamåten. Aldri mer høre deg si “virrum”. Aldri mer få tullelære deg at man skal spørre før man låner noe (du har forresten blitt veldig flink til det!). Aldri mer få høre om hotell Gjennomtrekk.

Aldri mer få oppleve de handlingene du gjør for å vise at du er glad i meg. Du sier ikke ordene “jeg er glad i deg” mer enn høyst nødvendig, men det trenger du ikke heller. Jeg vet det allikevel. Jeg vet det fordi du f.eks. ble med meg på sykehuset når jeg skulle operere ut en visdomstann. Jeg vet det fordi du husker å sende melding for å ønske lykke til og si at jeg klarer det lett som bare det når jeg har eksamen. Jeg vet det fordi du viser det.

Aldri mer få møte den godeste pappaen jeg valgte meg en gang før jeg ble født. Jeg valgte riktig også kjenner jeg, selv om vi har hatt våre disputter. Du vet nemlig hvor du setter grensene dine, du. Du vet hvordan du vil ha ting. Jeg vet også hva jeg vil, hvor jeg setter grensene (meget mulig det er mye din skyld). Det er ganske enkelt å forholde seg til deg på den måten, siden du er så tydelig og klar. Og det er godt. Trygt.

Du er tydelig og klar på hva du tror skjer etter at livet ditt er slutt også, allikevel kommer jeg nok ikke til å gi meg med å prøve å overbevise deg om at det er noe, et eller annet, etterpå… Kanskje du ikke er redd for å dø, men jeg er redd for å miste deg.

På kanten

Står på kanten nå, ser nedover, gjør meg klar til å hoppe. Hjertet slår raskt, hendene er klamme og stemmen skjelver, men usikkerheten får ikke tak i meg. Jeg har bestemt meg. Vind i håret og solstråler mot naken hud er med på å bekrefte det – det kan jo hende jeg kan hoppe langt.

Jeg har vært ved dette veiskillet tidligere.

Står på kanten nå, ser bakover, før jeg hopper. Ser på alt jeg har bak meg med deg, alt vi har vært gjennom. Alle de fantastiske stundene hvor vi har smilt, ledd og levd. Alle de triste stundene hvor vi har vært der for hverandre. Jeg vet at du ville stått der nede og tatt meg imot om du fikk muligheten. Men du kan ikke – ikke denne gangen. Nå må jeg få lande på mine egne to føtter. De føttene som skal bære meg resten av livet – de må forbli sterke så jeg kan stå støtt. Jeg må få hoppe selv. Du må få hoppe selv du også.

Står på kanten nå, ser framover. Utover, før jeg gjør meg klar til å hoppe. Du er der også. Der ligger uante muligheter, spennende mennesker og annerledes opplevelser. Der ligger sorg og gleder, opplevelser og erfaringer, problemer og løsninger. Der ute ligger livet mitt.

Om jeg aldri tar sats og hopper, vil jeg aldri få svar. Svar må jeg ha. Jeg vil heller kræsje, enn å aldri hoppe i frykt for å falle hardt. Kanskje lander jeg som katten – med beina først. Kanskje blir det skikkelig mageplask. Uansett hvordan jeg lander, lærer jeg noe, utvikler jeg meg. Uansett hvordan jeg lander, har jeg mine egne, sterke føtter å stå på. Det er bare når jeg har mine egne føtter å stå på jeg står ordentlig støtt.

Kanskje jeg kan hoppe langt…

.

Denne teksten skrev jeg i 2007, og det viser seg at jeg kunne hoppe langt, men at jeg måtte hoppe mange ganger.

Follow the heartlines in your hands

På tuben på vei til Florence and the Machine-konsert sang jeg høyt, vi hadde en propp i ett øre hver, mens vi drakk kald hvitvin fra sportsflaske. Jeg har en trang til å synge høyt offentlig transport – jeg klarer ikke la være. De som satt rundt oss smilte, og det luktet vår og den ubestemmelige lukta av Londons underground.

Det er en egen følelse, å reise på konsert i fremmede land. The Fray, Ellie Goulding og Florence+the Machine – alle i London. John Mayer i København. Bo på shabby hotell, fly billigste fly og drikke vin fra halvliterskopper.

Just keep following the heartlines on your hands
Cause I am.

.

Jeg prøver å sette sammen en setning for å beskrive hvor fantastisk konserten og opplevelsen var, men jeg tror gnagsårene på fire tær og to hæler, svettelukten i jakka mi og det forferdelig bustete håret mitt sa mer enn ord kan. På vei hjem bygde vi et tårn av burgerbokser, og da hodet mitt traff puta, klarte jeg ikke annet enn å smile.

Never let me go, never let me go, never let me go, never let me go
I’m not giving up, I’m just giving in.

Det er ikke januar og vi har solgt firmaet

I januar skrev jeg bloggposten Det er januar…, hvor jeg rett og slett fortalte litt om mitt januar. I den bloggposten skrev jeg

Det er januar, og vi får en anerkjennelse større enn vi kunne håpet på. Vi kommer også til å få en mulighet som kaster oss i rakettfart fram i tid, hvis vi velger riktig. Den muligheten skal jeg fortelle om senere, den kommer i februar.

I februar solgte Fredrik og jeg firmaet vårt.
.

Det er vrient å blogge om sosiale medier. Det er mange meninger, og helst bør man nevne ROI og ROE og KPI og helt sikkert en del ting jeg ikke har fått med meg. Husk for all del å nevne ordet “strategi”. Jeg har ikke blogget mye om firmaet mitt på denne bloggen i 2011, jeg har prøvd å holde denne bloggen relativt jobb-fri, mest for min egen del. Det jeg har skrevet om sosiale medier har vært enten personlig relatert, eller faktabasert (nederst i denne saken). Helt bevisst.

Det er ingen hemmelighet at jeg har vært lærer – faktisk forteller jeg det med stolthet. Personlig kan jeg ikke tenke meg en yrkesgruppe som fortjener mer ros enn lærerne. Det var var med tungt hjerte jeg sa opp lærerjobben for å drive Medialight 100% i jauar 2011. Økonomisk hadde vi egentlig ikke muligheten, men målet var å klare det med hardt arbeid.

Dere har kunnet lese om da vi valgte å starte opp Medialight, om å ta sats og stå på egne bein.
Om da jeg sa opp lærerjobben.
Da jeg fortalte elevene at jeg skulle slutte, og de spurte hvorfor jeg ikke kunne slutte i den andre jobben.
Da jeg savnet elevene mine.
Da jeg skrev om hvor gøy det var i den nye jobben.

Jeg har også skrevet Ett år fra nå vil du ønske at du hadde startet i dag – og i januar 2012 tenkte jeg på den bloggposten. Og på januar 2011. Og hele 2011. For et år! Jeg er så utrolig stolt og glad for at vi tok sjansen og hoppet ut i dette.

Da jeg 4. august 2010 skrev 

Det er vanskelig å vite når, og hvordan, vi skal ta sats for å virkelig gå etter de høye målene vi har satt oss. En ting er i hvertfall sikkert: vi skal videre opp, videre frem! 

hadde jeg aldri trodd at vi skulle være her i februar 2012.

.

Menneskene vi har møtt, som har hjulpet oss opp og fram. Vennen våre som har vært tålmodige og stolte. Markedet som har modnet, vi som har modnet. Vi som har tatt tøffe valg og blant annet gitt bort Aira for å jobbe mer. Mest av alt: Alle dere som har vært med oss i denne tiden.

Fredrik og jeg holdt foredrag under Social Media Days i februar, og da kunngjorde vi oppkjøpet. Dagene som fulgte ble litt mer hektiske enn jeg hadde tenkt, med oppslag i blant annet Finansavisen (to ganger) (litt artig at Finansavisen – altså en papiravis – er det jeg har fått mest respons på), Kampanje, Kreativt Forum, og en lokalavis. Det tok i det hele tatt litt mer av enn jeg hadde trodd.

Vi er nå ansatt i OMG, og et nytt kapittel har begynt. Ansatt, uten ekstra jobb ved siden av. Det er godt å slippe å gjøre ting jeg ikke kan (regnskap f.eks.), og godt å spille på lag med enda flere dyktige mennesker. Jeg har stor tro på det vi skal få til sammen med OMG. Det er bra å være tre (Siril, Fredrik og meg), men det er ganske mange ganger bedre å være et større team.

Nytt kapittel!

Min stil: H&M møter Cubus. Med andre ord: Ingen stil

Jeg kan ingenting om mote, og motebloggere interesserer meg ikke. Det er en ærlig sak. Jeg vet hva jeg liker på andre, men jeg har rett og slett ikke peiling. Å sette sammen armbånd som matcher vesker som matcher sko, som også skal matche bukse/skjørt og genser – vanskelig! Min stil er H&M møter Cubus. Omtrent. Og jeg handler ikke klær på nett.

Enter Pinterest og sykdom.

Jeg er syk og har vært hjemme siden lørdag. Vanligvis lever jeg livet i et relativt høyt tempo, og å sitte hjemme hver dag og hver kveld fungerer dårlig for en rastløs person. Noe må man finne på, og tiden har gått med til å se Dexter og å sette meg inn i et utall (for meg) ukjente sosiale plattformer. De fleste kjedelige, og to interessante.

Pinterest er en online korketavle (med sosiale funksjoner). Først pinnet jeg ting som fikk meg til å smile og norske bloggposter (å pinne = å feste ting til den online korketavla). Så begynte jeg å pinne menn. Mye mer interessant.

Neste steg var da å ta tak i seg selv – jeg så jo at mange pinnet my style og inspirational styles og sånn. Jaja, okå, jeg kan jo ikke være dårligere enn at jeg prøver. Så istedenfor å kalle det Min stil, kalte jeg det I like this style. Det skulle ikke mange pins til før jeg innså at det var mye grått, svart og hvitt i samlingen min. Så kikket jeg inn i klesskapet mitt. Samme der. Ikke særlig spennende.

Pinterest er veldig sosialt, og via et klikk her og et klikk der, endte jeg opp på Polyvore. Hvorfor har jeg ikke hørt om Polyvore før? Det er internetts største “fashion community site”, og i følge Polyvore selv, har jeg bare 1 twittervenn som også er på Polyvore (1 av ca 8500 altså). Så jeg fulgte han, da. En filmprodusent fra USA. Aner ikke hvem han er, men han har god smak.

Uansett. Nå har jeg bare vært registrert der i et par timer, men hvis jeg har forstått det riktig, så kan man lage “sets” hvor man mikser og matcher ulike produkter fra ulike nettsteder for å lage sin egen stil. Litt som pinterest, men etter at man har pinnet/clipped et bilde, kan man sette dette sammen med andre bilder og skape et set. Når settet er lagd, kan man se hvor man kan kjøpe produktene, med priser og det hele.

Altså. Finne et produkt jeg liker. Clip/pin. Sette sammen et “set” med andre produkter jeg liker. Sjekke om tingene jeg liker kan se bra ut sammen. Kanskje kjøpe hele settet. Så pinne det på pinterest og se om det sprer seg, bare for moro skyld.

Jeg er ikke moteinteressert riktig enda, men Pinterest og Polyvore gjør meg faktisk interessert å kjøpe klær på nett. Forrige gang jeg handlet klær jeg ikke hadde prøvd, var da jeg kjøpte en skjorte i en H&M-katalog i 2001. Kanskje 2012 blir året jeg begynner å handle klær på nett.

Jeg har ingen stil riktig enda, men jeg jobber med saken. Jeg lagde til og med et set (med svarte og hvite klær, selvsagt) til ære for denne bloggposten. Med Polyvore og Pinterest så er det faktisk litt gøy å finne ut av dette med stil, selv for ei bygdejente som slettes ikke er interessert i mote.

 

Jeg har invitasjon til deg, forresten – til pinterest. Legg igjen en kommentar, så skal jeg sende deg invitasjon.

 

Det er januar…

Det er januar, og jeg setter opp trådløs router på egenhånd. Jeg klarer det ikke først, så jeg blir forbanna og går på trening. Svetter ut frustrasjonen over SSID og DHCP og IP og TKIP og AES og pre-shared key på 64 bokstaver/tall. Kommer hjem etter trening, klikker litt her, skriver litt der – og voila. Det funker!

Det er januar, så jeg går på tweetup og Girl geek dinner og snakker med mange kjente og noen ukjente, det klemmes og skåles, og latteren sitter løst.

Det er januar, og jeg drar til Gjøvik for å feire mammas bursdag. På vei hjem skal jeg innom ei venninne på en kort visitt. Klokka blir tre på natta før jeg får dratt derfra. Når jeg kjører hjem til Oslo på tomme veier midt på natta med høy musikk på, er jeg lykkelig.

Det er januar, og jeg drikker øl og vin og vann og te med folk jeg ikke kjenner, som jeg kjenner likevel.

Det er januar og jeg leser Ida Jacksons bloggpost Hva ingen fortalte meg om voksenlivet, og tenker at å rydde 5 minutter er bedre enn å ikke rydde i det hele tatt, så jeg rydder og tar oppvasken. Jeg grubler litt på dette voksenlivet, mens jeg tenker at folk velger de riktige tingene for seg selv, ut fra sin situasjon og sine forutsetninger, det er noe man må respektere. Og at kvinneguiden forum har svar på det aller meste.

Det er januar og jeg bor på Grünerløkka.

Det er januar, og vi får en anerkjennelse større enn vi kunne håpet på. Vi kommer også til å få en mulighet som kaster oss i rakettfart fram i tid, hvis vi velger riktig. Den muligheten skal jeg fortelle om senere, den kommer i februar.

Det er januar, og jeg går lange turer i Oslos gater. Finner roen med klassisk musikk på øret, kommer hjem med iskalde lår.

Det er januar, og det føles ut som om det er for mange store beslutninger som skal tas. Når man blir matt av de enorme beslutningene, er det enklere å fokusere på de små tingene. Trådløse routere, trening, oppvasken og kalde lår.

Det er januar, og jeg har lyst på en klem.

Det er januar og jeg har lært meg til å rette meg opp i ryggen når jeg går.

 

Det finnes ikke perfekte år, men dette skal jeg huske

Vet du at ingen år er perfekte? Jeg leser mange blogger, og nå på slutten av året skal man oppsummere året. Høsten har kanskje vært tung og tøff. For meg er høsten ofte tung, rett og slett fordi den er så mørk, ikke nødvendigvis fordi jeg er nedfor. Alt mørket ute kan fort gjøre det litt mørkt inne også.

Så sitter man der, med de negative minnene øverst i bunken med alt som har skjedd. Det er friskt i minnet ditt at det du hadde bygd opp gikk åt skogen, at snøen kom seint, at det var slaps, han gutten som sa noe teit og hun venninna di som på et punkt sluttet å høre etter. All dritten ligger der på toppen og er så lett å huske.

Har du glemt det første badet i år (som var i en fontene 1. oktober)? Har du glemt hvordan is smaker på våren, kanskje på 17. mai, når du ikke har spist is på flere måneder, den kalde isen smelter mot den varme tunga. Husker du ikke det kysset du fikk av han som elsket deg utenfor Rema da du ikke hadde sminke på? Husker du turen til London eller Amsterdam eller København eller Snertingdal? Husker du den nye vennen du fikk i april, men som du mistet kontakten med i juni? Husker du da du fikk den gaven, ikke fordi det var bursdagen din eller jul, men fordi hun hadde tenkt på deg da hun var på galleriet?

Husker du blikket fra han fyren på trikken – blikket som gjorde at du visste at han likte deg, selv om du ikke ante hvem han var, og da du gikk av trikken, visste du at du aldri kom til å se han igjen? Husker du da du danset og danset til Rihanna og Flo Rida og da du hadde moves like jagger? Eller da du hørte på Britney Spears i smug på treningssenteret og løp lengre og fortere enn du noen sinne har gjort tidligere?

Husker du da du var trist og venninnen din holdt rundt deg i timesvis, og du fikk grått ferdig, og hun sa ingenting. Husker du følelsen etterpå? Husker du stempelet fra utestedet som du ikke ville at skulle vaskes bort fordi det var et minne fra en kveld med akkurat passe mye øl og akkurat de riktige menneskene? Husker du invitasjonen til julegløgg og risengrynsgraut? Kvelden da du satt helt alene i en tom leilighet og så Luksusfellen og spiste Click Mix, roen ved å være alene? Eller…

Jeg har iallfall bestemt meg for å huske dette. Og de menneskene som har gitt meg noe i året som har gått. Det finnes ikke perfekte år. Det finnes år som er bedre enn andre, år som er dårligere enn andre, men det finnes ikke perfekte år. Og i år har vært et godt år, når alt er oppsummert og jeg har valgt hva jeg skal huske på.

image

image

image

image

 

Forbanna drittverksted!

Jeg blir eitrende sint på bilverkstedet som ikke har gjort jobben sin. De har ikke reparert bilen ordentlig, fremdeles går vindusviskerne helt fram til man stopper bilen og tar ut nøklene. Jeg vet at verkstedet fikk vite om feilen før jeg reiste bort for to uker siden, så det finnes ingen unnskyldning.

Jeg blir forbanna, men jeg kjefter ikke på dem fordi jeg vet at hvis jeg åpner munnen vil tårene også strømmet på. Jeg sier et kort Javel og setter meg inn i bilen, den må nemlig rettes opp et annet sted og jeg må kjøre den dit.

Jeg setter meg inn i bilen, den er glovarm, sola står høyt på himmelen. Jeg banner høyt og kjenner at tårene fyller øynene mine, jeg gråter og hulker høyt, er forbanna på at de har brukt to uker på bilen og fremdeles ikke har gjort jobben sin, og at jeg må kjøre rundt i Oslo for å levere den et annet sted.

Jeg gråter ikke på grunn av bilen, jeg er ikke sinna på grunn av verkstedet.

Jeg har ikke grått etter det som skjedde på fredag, jeg har distansert meg fra det, både fysisk og mentalt. Jeg har vært i utlandet så det har vært enkelt å distanserer seg. Jeg kom tilbake til Oslo i natt og nå er det ingen distanse, nå er det virkelig, det har skjedd. Byen er forandret, det er en annen puls her nå.

Det er enklere å takle å bli sint på mekanikere som ikke har gjort jobben sin enn det er å reagere på fredagens hendelser. Det et enklere å gråte av noe så simpelt og trivielt som bilen, men jeg ser at jeg egentlig var sint og gråt for ofrene og deres pårørende.

Sinnet slipper taket og tilbake er sorg.

Jeg leverer bilen og tar banen ned til Domkirken. Jeg står der med store solbriller på, jeg gråter så stille jeg kan på høylys dag bak brillene og en høy mann med store armer og blå skjorte gir meg en klem. Han sier ikke et ord. Jeg aner ikke hvem det er, men han holder rundt meg til jeg slutter å gråte før han fortsetter ferden sin mot Jernbanetorget.

Tilbake er ikke sinne, men en fellesskapsfølelse. Vi tar vare på hverandre, selv de vi ikke kjenner.

Jeg sender varme tanker til alle som trenger det, min dypeste medfølelse går til ofre, pårørende, skadde, familie og andre som trenger det. En klem koster så lite og varmer så mye, ta vare på hverandre.

Noen ganger savner jeg å være lærer

Jeg savner elevene mine i blant. Jeg savner å få være kreativ sammen med dem, å utfordre og å bli utfordret. Da jeg så denne filmen, ble jeg veldig rørt. “Har du det i deg?” er helt fantastisk, og jobben som har blitt gjort med kampanjen inspirerer meg på mange måter. Det er blant annet dette læreryrket handler om, å utgjøre en forskjell i noens liv – faglig og personlig.

Tidligere denne uka møtte jeg en av foreldrene til elevene mine, og hun fortalte at sønnen hennes fremdeles snakker om meg, og at de savner å lære dialeketord (jeg kommer jo fra bygda og underviste i Oslo, og lærte elevene mine ett nytt dialektord hver uke – sånn som kvælve, hoso og åkle). Mammaen sa også at den nye læreren er flink. Det er jeg glad for. Men jeg savner dem, disse fantastiske barna. Noen ganger lurer jeg på om jeg rakk å utgjøre en forskjell, om de kommer til å huske meg om ett år, om tre år, om fem år eller om tjue år.

Jeg var kontaktlærer i et og et halvt år, og kanskje jeg ikke rakk å gjøre et stort nok inntrykk på den kortet tiden, kanskje de kommer til å vagt huske en eller annen ung jente som var læreren deres, som lærte dem mange rare dialektord. Forhåpentligvis kommer de til å huske litt om pluss og minus også, og kanskje, hvis jeg er heldig, husker de omsorgen jeg hadde for dem. Og som jeg faktisk fremdeles har for dem.

.
.

Jeg lagde forresten en film til mamma også, og delte den på Facebooken hennes. Hun har nemlig vært lærer (helt til hun ble syk av det), og jeg er helt sikker på at hun har vært en slik lærer, en lærer som betydde noe, og en person som fremdeles betyr noe mange år senere.

Å være lærer er toppen, som Liv Marie Schou skriver.

PS: En annen morsom detalj for meg, er at jeg har jobbet sammen med hun som er lærer i klassebildet som vises midt i filmen. Det eneste jeg savner er mulighet til å embedde filmen, f.eks. her på bloggen.

Jeg tvitrer ikke for rådgivere

Her om dagen fikk jeg en pussig DM på twitter fra en som syntes det var rart jeg hadde så mange følgere på Twitter, og at jeg burde tvitre mer “slik som konsulentene sier at man bør,” som vedkommende sa.

Artig skrue.

Jeg tvitrer ikke for konsulenter og rådgivere. Jeg tvitrer for deg og for meg selv. Ja, jeg tvitrer om hunden min, om elevene mine og om bilen min som het Plosiv. Jeg er personlig, ekte og jeg liker å snakke med folk, alfakrøllen er min venn. Ikke alt jeg tvitrer er “retweetable” eller “sharable”, og hvis du ikke liker det, står du fritt til å trykke unfollow.

Jeg er Plosiv privatperson og Ingvild gründer/lærer, og disse to rollene går sammen, både i sosiale medier og i det virkelige liv. At kundene mine følger meg på Gowalla og dermed ofte vet hvor jeg befinner meg, har jeg ingen problem med. At bransjekollegene mine vet hva jeg tvitrer om og skriver om på bloggen min, har jeg ingen problem med. Dette er jo uansett informasjon jeg styrer, jeg velger selv hva jeg legger ut når og hvordan jeg formulerer meg. At svigermor kommer på overraskelsesbesøk derimot, det har jeg litt problemer med (på grunn av at oppvasken ikke flytter seg inn i oppvaskmaskinen automatisk og støvsugeren tar ikke hundehårene uten litt innsats fra meg).

Snakket forresten med en kar på en konferanse her en dag (tror han hadde en fancy tittel, noe ala rådgiver i nye og digitale og dialogskapende medier). Han mente at de fleste tvitrere som har mange følgere ofte har lite å komme med til følgerne sine. Jeg søkte han opp på twitter, og han hadde i overkant av 250 followers, hans siste tweet handlet om Groupon, og alle tweetene nedover var enveis, det fantes ikke en eneste @mention.

Artig skrue.

Nå lurer jeg på mye:
Hva mener du om uskrevne regler i sosiale medier?
Har du noen do’s og don’ts ?
Hva gjør at du leser en blogg eller følger noen på twitter?


..

.

Jeg digger Google Reader


Jeg synes Google Reader er noe av det fineste som finnes på internett. Google Reader er en RSS-leser, det vil si at den henter RSS-feed fra de nettstedene jeg har lagt inn i min abonnementsliste. Abonnementslisten har jeg lagd ut fra nettsteder jeg besøker ofte og lista mi inneholder veldig mange gode blogger.For de som kjenner til bloglovin, er det litt samme greia.

For å strukturere feeden min, har jeg valgt å lage to mapper: Favoritter og Sosiale medier. Feeden har jeg med meg over alt, fordi jeg har lastet ned en iPhoneapp og en iPadapp (FeeddlerRSS – gratis). Jeg leser stort sett når jeg sitter på bussen eller trikken, eller etter at jeg har lagt meg på kvelden. Jeg slipper å sjekke innom slikejenter, majapiraja, monica, jannekristin, mirakel, sivilstatus og minst 50 andre nettsteder hver dag. Innholdet kommer til meg, jeg kommer ikke til innholdet.

En negativ ting jeg har merket ved RSS-feed-lesing, er at jeg ikke så lett går inn for å kommentere. Jeg leser, blir underholdt/lærer noe/fniser/reagerer på et eller annet vis, men terskelen for å gå inn for å takke eller komme med innspill er høyere, rett og slett fordi det er flere klikk unna (latskap, jeg veit).

Å sette i gang med Google Reader er superenkelt. Hvis du allerede har en googlekonto (gmail f.eks.), er det bare to klikk. Gå inn på Leser øverst på google.com – tykk på “Legg til abonnement”, og legg inn en adresse i feltet (f.eks.: www.plosiv.net). Vips!

Sosiale medier-feeden består per i dag bare av 8 feeds, og jeg ønsker gjerne tips til flere. Kjenner du til noen bra?

Bruker du RSS-leser – og har du noen tips til blogger/nettsteder jeg bør legge til abonnement på? Kanskje du har en blogg jeg bør følge med på?