Ved veiskille

Hadde akkurat gått tur med ei fantastisk jente, god venninne, men vi skiltes ved Utrusplassen. Hun skulle hjem til sin trygghet, jeg skulle hjem til min. For å komme meg hjem, måtte jeg gå gjennom den lille skogen som hadde blitt halvmørk i skumringen.

Selv om jeg kjente skogen som min egen lomme, hadde gått gjennom den tusen ganger før, ble jeg usikker. La merke til en forlokkende avstikker jeg aldri hade sett tidligere. En avstikker som gikk sin egen retning bort fra den kjente stien.

Jeg kunne gå den vante, trygge veien hjem. Den veien jeg alltid går, den stien jeg velger helt automatisk: Over noen røtter, et par grantrær på begge sider av stien før jeg når asfalten, gatelysene og ser det kjente huset. Den veien som er kjent, trygg, sikker, men samtidig kanskje for trygg. Status quo.

Jeg kunne velge den andre veien. Den som kanskje ikke fører meg hjem til det hjemmet jeg kjenner. Den som tilbyr frihet, nye sjanser. Og usikkerhet og omstilling. Mye jobb, men også muligheter jeg aldri har hatt før. Lidenskap.

Jeg stod en stund og betraktet den ukjente stien som snodde seg innover skogen i halvmørket. Overveide mulighetene og farene som kunne vente på meg der. Så den andre, der jeg kunne skimte gatelysene gjennom grantrærne. Der jeg visste hva som ventet på meg.

Denne gangen valgte jeg å gå den trygge, vante veien hjem. Hjem til varmen av det kjente. Hjem til en klem og en varm kopp te. Da jeg kom hjem fikk jeg en melding av den omsorgsfulle, varme venninna jeg hadde gått tur med. Hun lurte på om jeg var trygt hjemme. Det var jeg. Denne gangen.

Det man velger, bør man gjøre helhjertet.

.

Denne teksten skrev jeg i 2007, og noen måneder senere valgte jeg den andre veien. Det kommer en bloggpost om det i slutten av april; På kanten.

Mørket tok opp mer plass en det burde

Det var en sånn ettermiddag der mørket tok opp mer plass enn det burde. Regnet sildret ned utenfor mens mørket la seg stille, helt urørlig i kriker og kroker av rommet. I kriker og kroker av meg var mørket også rådende. Jeg kjente at det tok opp mer plass enn det burde. Mer og mer plass dess mer jeg kjente på det. Selv Eva Cassidys myke stemme kunne ikke lette stemningen. You’ll remember me when the west wind moves. Among the fields of barley…

Det føltes som dagene sneglet seg av sted inne på rommet. Dager og dager med gråt, pust, smerte. Død. Dager med tungt mørke. Det var ikke dager, det var timer. Tolv timer. Ingenting føltes virkelig lenger. Timer føltes som dager. Smil kjentes som gråt. Dag føltes som natt. Lys føltes som mørke. Mørke var lys.

Jeg visste det ikke da. Visste ikke at mørket passet på deg, svøpte deg mens du kjempet. Visste ikke at det som føltes som mørke egentlig var lys. Lys som tok opp mer og mer av deg. Det var vanskelig å se, men du viste det på slutten. Du viste det mens du pustet tungt. Før en enslig tåre trillet sakte nedover kinnet ditt og du så oss for siste gang…

 .

Opprinnelig skrevet i 2007.

Follow the heartlines in your hands

På tuben på vei til Florence and the Machine-konsert sang jeg høyt, vi hadde en propp i ett øre hver, mens vi drakk kald hvitvin fra sportsflaske. Jeg har en trang til å synge høyt offentlig transport – jeg klarer ikke la være. De som satt rundt oss smilte, og det luktet vår og den ubestemmelige lukta av Londons underground.

Det er en egen følelse, å reise på konsert i fremmede land. The Fray, Ellie Goulding og Florence+the Machine – alle i London. John Mayer i København. Bo på shabby hotell, fly billigste fly og drikke vin fra halvliterskopper.

Just keep following the heartlines on your hands
Cause I am.

.

Jeg prøver å sette sammen en setning for å beskrive hvor fantastisk konserten og opplevelsen var, men jeg tror gnagsårene på fire tær og to hæler, svettelukten i jakka mi og det forferdelig bustete håret mitt sa mer enn ord kan. På vei hjem bygde vi et tårn av burgerbokser, og da hodet mitt traff puta, klarte jeg ikke annet enn å smile.

Never let me go, never let me go, never let me go, never let me go
I’m not giving up, I’m just giving in.

Et lite instagram-tips

Jeg tipper at jeg ikke er den eneste som synes det er litt kjipt at man ikke kan se alle bildene til en instagram-bruker når man er på datamaskin. F.eks. dette bildet som jeg postet i går, her kan man ikke klikke på navnet mitt (eller okboen, skavhellen, tonetur eller torstein77) – og man kan heller ikke trykke der det står “32 photos”.

.

Fram til Instagram eventuelt kommer med den løsningen selv, har jeg registrert meg på followgram. På en måte kan du si at det ikke hjelper, siden det er instagram-url som kommer på twitter/facebook/andre sosiale medier, men man får en annen fordel, nemlig denne:

…som jeg også har lagt i “Følg med”-widgeten her på bloggen.  Bilder kan blant annet pinnes direkte til Pinterest, og du gjør det enklere for andre å finne deg og alle instagram-bildene du har tatt. Og når du er lettere å finne, er du lettere å følge. Hvis du vil følge meg, er jeg her.

Som dere ser, så jeg på fMc i går. Veldig spennende å se hvordan dette påvirker innhold på Facebookveggen, samt integrasjon med apps framover. Hvis du vil diskutere endringene, så anbefaler jeg Facebook Marketeers Norge-gruppa, og hvis du vil spørre meg til råds, er jeg hos OMG. Forøvrig anbefaler jeg bloggposter av disse menneskene: Erik Eskedal, Astrid VU og Thomas Skavhellen.

Det er ikke januar og vi har solgt firmaet

I januar skrev jeg bloggposten Det er januar…, hvor jeg rett og slett fortalte litt om mitt januar. I den bloggposten skrev jeg

Det er januar, og vi får en anerkjennelse større enn vi kunne håpet på. Vi kommer også til å få en mulighet som kaster oss i rakettfart fram i tid, hvis vi velger riktig. Den muligheten skal jeg fortelle om senere, den kommer i februar.

I februar solgte Fredrik og jeg firmaet vårt.
.

Det er vrient å blogge om sosiale medier. Det er mange meninger, og helst bør man nevne ROI og ROE og KPI og helt sikkert en del ting jeg ikke har fått med meg. Husk for all del å nevne ordet “strategi”. Jeg har ikke blogget mye om firmaet mitt på denne bloggen i 2011, jeg har prøvd å holde denne bloggen relativt jobb-fri, mest for min egen del. Det jeg har skrevet om sosiale medier har vært enten personlig relatert, eller faktabasert (nederst i denne saken). Helt bevisst.

Det er ingen hemmelighet at jeg har vært lærer – faktisk forteller jeg det med stolthet. Personlig kan jeg ikke tenke meg en yrkesgruppe som fortjener mer ros enn lærerne. Det var var med tungt hjerte jeg sa opp lærerjobben for å drive Medialight 100% i jauar 2011. Økonomisk hadde vi egentlig ikke muligheten, men målet var å klare det med hardt arbeid.

Dere har kunnet lese om da vi valgte å starte opp Medialight, om å ta sats og stå på egne bein.
Om da jeg sa opp lærerjobben.
Da jeg fortalte elevene at jeg skulle slutte, og de spurte hvorfor jeg ikke kunne slutte i den andre jobben.
Da jeg savnet elevene mine.
Da jeg skrev om hvor gøy det var i den nye jobben.

Jeg har også skrevet Ett år fra nå vil du ønske at du hadde startet i dag – og i januar 2012 tenkte jeg på den bloggposten. Og på januar 2011. Og hele 2011. For et år! Jeg er så utrolig stolt og glad for at vi tok sjansen og hoppet ut i dette.

Da jeg 4. august 2010 skrev 

Det er vanskelig å vite når, og hvordan, vi skal ta sats for å virkelig gå etter de høye målene vi har satt oss. En ting er i hvertfall sikkert: vi skal videre opp, videre frem! 

hadde jeg aldri trodd at vi skulle være her i februar 2012.

.

Menneskene vi har møtt, som har hjulpet oss opp og fram. Vennen våre som har vært tålmodige og stolte. Markedet som har modnet, vi som har modnet. Vi som har tatt tøffe valg og blant annet gitt bort Aira for å jobbe mer. Mest av alt: Alle dere som har vært med oss i denne tiden.

Fredrik og jeg holdt foredrag under Social Media Days i februar, og da kunngjorde vi oppkjøpet. Dagene som fulgte ble litt mer hektiske enn jeg hadde tenkt, med oppslag i blant annet Finansavisen (to ganger) (litt artig at Finansavisen – altså en papiravis – er det jeg har fått mest respons på), Kampanje, Kreativt Forum, og en lokalavis. Det tok i det hele tatt litt mer av enn jeg hadde trodd.

Vi er nå ansatt i OMG, og et nytt kapittel har begynt. Ansatt, uten ekstra jobb ved siden av. Det er godt å slippe å gjøre ting jeg ikke kan (regnskap f.eks.), og godt å spille på lag med enda flere dyktige mennesker. Jeg har stor tro på det vi skal få til sammen med OMG. Det er bra å være tre (Siril, Fredrik og meg), men det er ganske mange ganger bedre å være et større team.

Nytt kapittel!

Min stil: H&M møter Cubus. Med andre ord: Ingen stil

Jeg kan ingenting om mote, og motebloggere interesserer meg ikke. Det er en ærlig sak. Jeg vet hva jeg liker på andre, men jeg har rett og slett ikke peiling. Å sette sammen armbånd som matcher vesker som matcher sko, som også skal matche bukse/skjørt og genser – vanskelig! Min stil er H&M møter Cubus. Omtrent. Og jeg handler ikke klær på nett.

Enter Pinterest og sykdom.

Jeg er syk og har vært hjemme siden lørdag. Vanligvis lever jeg livet i et relativt høyt tempo, og å sitte hjemme hver dag og hver kveld fungerer dårlig for en rastløs person. Noe må man finne på, og tiden har gått med til å se Dexter og å sette meg inn i et utall (for meg) ukjente sosiale plattformer. De fleste kjedelige, og to interessante.

Pinterest er en online korketavle (med sosiale funksjoner). Først pinnet jeg ting som fikk meg til å smile og norske bloggposter (å pinne = å feste ting til den online korketavla). Så begynte jeg å pinne menn. Mye mer interessant.

Neste steg var da å ta tak i seg selv – jeg så jo at mange pinnet my style og inspirational styles og sånn. Jaja, okå, jeg kan jo ikke være dårligere enn at jeg prøver. Så istedenfor å kalle det Min stil, kalte jeg det I like this style. Det skulle ikke mange pins til før jeg innså at det var mye grått, svart og hvitt i samlingen min. Så kikket jeg inn i klesskapet mitt. Samme der. Ikke særlig spennende.

Pinterest er veldig sosialt, og via et klikk her og et klikk der, endte jeg opp på Polyvore. Hvorfor har jeg ikke hørt om Polyvore før? Det er internetts største “fashion community site”, og i følge Polyvore selv, har jeg bare 1 twittervenn som også er på Polyvore (1 av ca 8500 altså). Så jeg fulgte han, da. En filmprodusent fra USA. Aner ikke hvem han er, men han har god smak.

Uansett. Nå har jeg bare vært registrert der i et par timer, men hvis jeg har forstått det riktig, så kan man lage “sets” hvor man mikser og matcher ulike produkter fra ulike nettsteder for å lage sin egen stil. Litt som pinterest, men etter at man har pinnet/clipped et bilde, kan man sette dette sammen med andre bilder og skape et set. Når settet er lagd, kan man se hvor man kan kjøpe produktene, med priser og det hele.

Altså. Finne et produkt jeg liker. Clip/pin. Sette sammen et “set” med andre produkter jeg liker. Sjekke om tingene jeg liker kan se bra ut sammen. Kanskje kjøpe hele settet. Så pinne det på pinterest og se om det sprer seg, bare for moro skyld.

Jeg er ikke moteinteressert riktig enda, men Pinterest og Polyvore gjør meg faktisk interessert å kjøpe klær på nett. Forrige gang jeg handlet klær jeg ikke hadde prøvd, var da jeg kjøpte en skjorte i en H&M-katalog i 2001. Kanskje 2012 blir året jeg begynner å handle klær på nett.

Jeg har ingen stil riktig enda, men jeg jobber med saken. Jeg lagde til og med et set (med svarte og hvite klær, selvsagt) til ære for denne bloggposten. Med Polyvore og Pinterest så er det faktisk litt gøy å finne ut av dette med stil, selv for ei bygdejente som slettes ikke er interessert i mote.

 

Jeg har invitasjon til deg, forresten – til pinterest. Legg igjen en kommentar, så skal jeg sende deg invitasjon.

 

Det er januar…

Det er januar, og jeg setter opp trådløs router på egenhånd. Jeg klarer det ikke først, så jeg blir forbanna og går på trening. Svetter ut frustrasjonen over SSID og DHCP og IP og TKIP og AES og pre-shared key på 64 bokstaver/tall. Kommer hjem etter trening, klikker litt her, skriver litt der – og voila. Det funker!

Det er januar, så jeg går på tweetup og Girl geek dinner og snakker med mange kjente og noen ukjente, det klemmes og skåles, og latteren sitter løst.

Det er januar, og jeg drar til Gjøvik for å feire mammas bursdag. På vei hjem skal jeg innom ei venninne på en kort visitt. Klokka blir tre på natta før jeg får dratt derfra. Når jeg kjører hjem til Oslo på tomme veier midt på natta med høy musikk på, er jeg lykkelig.

Det er januar, og jeg drikker øl og vin og vann og te med folk jeg ikke kjenner, som jeg kjenner likevel.

Det er januar og jeg leser Ida Jacksons bloggpost Hva ingen fortalte meg om voksenlivet, og tenker at å rydde 5 minutter er bedre enn å ikke rydde i det hele tatt, så jeg rydder og tar oppvasken. Jeg grubler litt på dette voksenlivet, mens jeg tenker at folk velger de riktige tingene for seg selv, ut fra sin situasjon og sine forutsetninger, det er noe man må respektere. Og at kvinneguiden forum har svar på det aller meste.

Det er januar og jeg bor på Grünerløkka.

Det er januar, og vi får en anerkjennelse større enn vi kunne håpet på. Vi kommer også til å få en mulighet som kaster oss i rakettfart fram i tid, hvis vi velger riktig. Den muligheten skal jeg fortelle om senere, den kommer i februar.

Det er januar, og jeg går lange turer i Oslos gater. Finner roen med klassisk musikk på øret, kommer hjem med iskalde lår.

Det er januar, og det føles ut som om det er for mange store beslutninger som skal tas. Når man blir matt av de enorme beslutningene, er det enklere å fokusere på de små tingene. Trådløse routere, trening, oppvasken og kalde lår.

Det er januar, og jeg har lyst på en klem.

Det er januar og jeg har lært meg til å rette meg opp i ryggen når jeg går.

 

Det finnes ikke perfekte år, men dette skal jeg huske

Vet du at ingen år er perfekte? Jeg leser mange blogger, og nå på slutten av året skal man oppsummere året. Høsten har kanskje vært tung og tøff. For meg er høsten ofte tung, rett og slett fordi den er så mørk, ikke nødvendigvis fordi jeg er nedfor. Alt mørket ute kan fort gjøre det litt mørkt inne også.

Så sitter man der, med de negative minnene øverst i bunken med alt som har skjedd. Det er friskt i minnet ditt at det du hadde bygd opp gikk åt skogen, at snøen kom seint, at det var slaps, han gutten som sa noe teit og hun venninna di som på et punkt sluttet å høre etter. All dritten ligger der på toppen og er så lett å huske.

Har du glemt det første badet i år (som var i en fontene 1. oktober)? Har du glemt hvordan is smaker på våren, kanskje på 17. mai, når du ikke har spist is på flere måneder, den kalde isen smelter mot den varme tunga. Husker du ikke det kysset du fikk av han som elsket deg utenfor Rema da du ikke hadde sminke på? Husker du turen til London eller Amsterdam eller København eller Snertingdal? Husker du den nye vennen du fikk i april, men som du mistet kontakten med i juni? Husker du da du fikk den gaven, ikke fordi det var bursdagen din eller jul, men fordi hun hadde tenkt på deg da hun var på galleriet?

Husker du blikket fra han fyren på trikken – blikket som gjorde at du visste at han likte deg, selv om du ikke ante hvem han var, og da du gikk av trikken, visste du at du aldri kom til å se han igjen? Husker du da du danset og danset til Rihanna og Flo Rida og da du hadde moves like jagger? Eller da du hørte på Britney Spears i smug på treningssenteret og løp lengre og fortere enn du noen sinne har gjort tidligere?

Husker du da du var trist og venninnen din holdt rundt deg i timesvis, og du fikk grått ferdig, og hun sa ingenting. Husker du følelsen etterpå? Husker du stempelet fra utestedet som du ikke ville at skulle vaskes bort fordi det var et minne fra en kveld med akkurat passe mye øl og akkurat de riktige menneskene? Husker du invitasjonen til julegløgg og risengrynsgraut? Kvelden da du satt helt alene i en tom leilighet og så Luksusfellen og spiste Click Mix, roen ved å være alene? Eller…

Jeg har iallfall bestemt meg for å huske dette. Og de menneskene som har gitt meg noe i året som har gått. Det finnes ikke perfekte år. Det finnes år som er bedre enn andre, år som er dårligere enn andre, men det finnes ikke perfekte år. Og i år har vært et godt år, når alt er oppsummert og jeg har valgt hva jeg skal huske på.

image

image

image

image

 

Forbanna drittverksted!

Jeg blir eitrende sint på bilverkstedet som ikke har gjort jobben sin. De har ikke reparert bilen ordentlig, fremdeles går vindusviskerne helt fram til man stopper bilen og tar ut nøklene. Jeg vet at verkstedet fikk vite om feilen før jeg reiste bort for to uker siden, så det finnes ingen unnskyldning.

Jeg blir forbanna, men jeg kjefter ikke på dem fordi jeg vet at hvis jeg åpner munnen vil tårene også strømmet på. Jeg sier et kort Javel og setter meg inn i bilen, den må nemlig rettes opp et annet sted og jeg må kjøre den dit.

Jeg setter meg inn i bilen, den er glovarm, sola står høyt på himmelen. Jeg banner høyt og kjenner at tårene fyller øynene mine, jeg gråter og hulker høyt, er forbanna på at de har brukt to uker på bilen og fremdeles ikke har gjort jobben sin, og at jeg må kjøre rundt i Oslo for å levere den et annet sted.

Jeg gråter ikke på grunn av bilen, jeg er ikke sinna på grunn av verkstedet.

Jeg har ikke grått etter det som skjedde på fredag, jeg har distansert meg fra det, både fysisk og mentalt. Jeg har vært i utlandet så det har vært enkelt å distanserer seg. Jeg kom tilbake til Oslo i natt og nå er det ingen distanse, nå er det virkelig, det har skjedd. Byen er forandret, det er en annen puls her nå.

Det er enklere å takle å bli sint på mekanikere som ikke har gjort jobben sin enn det er å reagere på fredagens hendelser. Det et enklere å gråte av noe så simpelt og trivielt som bilen, men jeg ser at jeg egentlig var sint og gråt for ofrene og deres pårørende.

Sinnet slipper taket og tilbake er sorg.

Jeg leverer bilen og tar banen ned til Domkirken. Jeg står der med store solbriller på, jeg gråter så stille jeg kan på høylys dag bak brillene og en høy mann med store armer og blå skjorte gir meg en klem. Han sier ikke et ord. Jeg aner ikke hvem det er, men han holder rundt meg til jeg slutter å gråte før han fortsetter ferden sin mot Jernbanetorget.

Tilbake er ikke sinne, men en fellesskapsfølelse. Vi tar vare på hverandre, selv de vi ikke kjenner.

Jeg sender varme tanker til alle som trenger det, min dypeste medfølelse går til ofre, pårørende, skadde, familie og andre som trenger det. En klem koster så lite og varmer så mye, ta vare på hverandre.

Noen ganger savner jeg å være lærer

Jeg savner elevene mine i blant. Jeg savner å få være kreativ sammen med dem, å utfordre og å bli utfordret. Da jeg så denne filmen, ble jeg veldig rørt. “Har du det i deg?” er helt fantastisk, og jobben som har blitt gjort med kampanjen inspirerer meg på mange måter. Det er blant annet dette læreryrket handler om, å utgjøre en forskjell i noens liv – faglig og personlig.

Tidligere denne uka møtte jeg en av foreldrene til elevene mine, og hun fortalte at sønnen hennes fremdeles snakker om meg, og at de savner å lære dialeketord (jeg kommer jo fra bygda og underviste i Oslo, og lærte elevene mine ett nytt dialektord hver uke – sånn som kvælve, hoso og åkle). Mammaen sa også at den nye læreren er flink. Det er jeg glad for. Men jeg savner dem, disse fantastiske barna. Noen ganger lurer jeg på om jeg rakk å utgjøre en forskjell, om de kommer til å huske meg om ett år, om tre år, om fem år eller om tjue år.

Jeg var kontaktlærer i et og et halvt år, og kanskje jeg ikke rakk å gjøre et stort nok inntrykk på den kortet tiden, kanskje de kommer til å vagt huske en eller annen ung jente som var læreren deres, som lærte dem mange rare dialektord. Forhåpentligvis kommer de til å huske litt om pluss og minus også, og kanskje, hvis jeg er heldig, husker de omsorgen jeg hadde for dem. Og som jeg faktisk fremdeles har for dem.

.
.

Jeg lagde forresten en film til mamma også, og delte den på Facebooken hennes. Hun har nemlig vært lærer (helt til hun ble syk av det), og jeg er helt sikker på at hun har vært en slik lærer, en lærer som betydde noe, og en person som fremdeles betyr noe mange år senere.

Å være lærer er toppen, som Liv Marie Schou skriver.

PS: En annen morsom detalj for meg, er at jeg har jobbet sammen med hun som er lærer i klassebildet som vises midt i filmen. Det eneste jeg savner er mulighet til å embedde filmen, f.eks. her på bloggen.

Fantastiske Google Dokumenter

Hvis ikke du bruker Google Dokumenter, anbefaler jeg deg å signe up i dag. Hvis du har gmail, så har du en konto allerede, Google Dokumenter er nemlig knyttet til Googlekontoen din. Gå inn på docs.google.com, så ser du din konto (klikk på bildene for å se de større):

Du kan laste opp en fil du allerede har, opprette en ny fil, redigere eksisterende. Du kan se filer du eier, du har åpnet eller noen har delt med deg. Du kan søke i dokumentene du har.

.

Her kan du opprette nye dokumenter – tekstdokument (type word), presentasjon (type powerpoint), regneark (type excel), skjema (du kan f.eks. lage en spørreundersøkelse), tegning og mappe:
. . Anbefaler deg å teste ut de forskjellige typene.

.

Så fungerer det stort sett på samme måte som Office, men med litt færre funksjoner:

.

– men det jeg liker aller best med Google Docs, er delingen og at man kan redigere et dokument samtidig med andre.

.

Så deler jeg dokumentet med f.eks. kollegaen, og så kan vi redigere dokumentet samtidig – og chatte sammen om endringene vi gjør – her er kollegaen (fredost) rød i mitt dokument, mens jeg har en annen farge i hans dokument. Hvis man er flere enn to pålogget, får alle hver sin farge, slik at du kan se hvem som gjør endringene:

.

Hvis du skal sende dokumentet til noen som ikke har (og ikke vil ha) google dokumenter, så laster du den ned i vanlig office-fil, på samme måte som du gjør i MS Office eller openoffice.

Det er absolutt verdt å sjekke ut, hvis du ikke har gjort det alledere. Gå inn på docs.google.com – har du google-konto (gmail, google reader), så logger du inn med samme brukernavn og passord, og har du ikke, så lager du en.

Hvis du likte denne bloggposten, tror jeg også at du vil like den jeg har skrevet om Google Reader. Google Reader er minst like genialt som Google Dokumenter.