Et menneske mindre i verden

Plutselig er den der, Fields of gold. Jeg er ikke forberedt. Hver gang jeg hører den,tenker jeg på deg.

Jeg tenker på måten du levde på, og måten du døde på. Ender opp tilbake i den regntunge dagen i oktober, hvor sangen ble spilt på p4 i venterommet på sykehuset, utenfor rom 434. Eva Cassidy sang svakt, tårene hadde gjort kinnene mine våte og øynene hovne. Vi var der for å vente på at du skulle dø, det var virkeligheten vi måtte forholde oss til.

Tåka lå tykk på utsiden av vinduet. Vi hadde kjørt fort for å komme til sykehuset, vi ble fortalt at vi måtte kjøre fort dersom vi skulle rekke det. Vi måtte dra fra jobb, vi måtte dra fordi du skulle dø. Jeg hadde på meg rosa skjorte, og jeg tenkte at det var dumt å ha rosa skjorte den siste dagen i ditt liv.

Klokka nærmet seg tolv på natta. Vi satt der, på de harde stolene, vi ventet. Du pustet sakte. Klokka nærmet seg ett. Klokka nærmet seg to. Klokka nærmet seg tre. Fem over tre. Ti over tre. Kvart over tre. Jeg tenkte at du burde slippe å ha det vondt, og det var uansett ingenting vi kunne gjort. Vi ventet. Du ventet. Tiden gikk sakte, du pustet sakte. Halv fire.

Jeg var 19 år, jeg hadde akkurat begynt på lærerhøyskolen den høsten. Jeg holdt deg i hånda. Du pustet tungt. Jeg holdt deg i hånda. Du pustet tyngre. Jeg holdt deg i hånda. Hånda ble slapp. Du pustet ikke lengre. Just like that. Et menneske mindre i verden. Et viktig menneske mindre i verden.

Da vi kom ut av rommet og alt var over, spilte p4 Trains Drops of Jupiter, og jeg tenkte at verden aldri kom til å bli det samme igjen.

Mine foreløpige erfaringer med iPad

Var i Paris for ikke lenge siden, og da falt jeg for fristelsen; jeg kjøpte meg en iPad. iPad har blitt lansert i to forskjellige varianter: En med bare WiFi og en med WiFi og 3G. Fordi jeg skal bruke iPaden hovedsakelig i jobb, valgte jeg den med både WiFi og 3G – sånn at jeg kommer på nett med den når som helst og hvor som helst.

Et par tvitrere lurte på hva jeg synes om den, så jeg sa at jeg skulle blogge om det. Det blir en kjapp bloggpost, foreldrene mine er på vei for å besøke oss.

Så langt er jeg storfornøyd!

Den bruker kort til på å starte opp (særlig sammenlikna med min forferdelige HP) og i standby-modus varer batteriet i en liten evighet. Siden jeg fikk den har jeg knapt brukt den bærbare pc-en min, iPaden har blitt tatt i bruk istedenfor. Den bruker litt tid på å lade, men til gjengjeld varer batteriet veldig lenge.

Jeg velger iPaden når jeg tvitrer, jobber, facebooker, blogger, skriver, noterer, leser, surfer, oppdaterer meg på blogger/andre ting via RSS, skal finne fram (GPS), leser og sender mail, har oversikt med googlekalenderen og gjør opp regnskap. I tillegg brukte jeg den faktisk som høytaler i bilen her om dagen (har bare kasettspiller der).

iPaden er responsiv, den jobber kjapt. Skjermen er behagelig å lese og surfe på. I tillegg er det en del gode apps som er spesialtutviklet for iPad. iPhone-apps ungerer bra på iPad, men enten i et lite vindu midt på skjermen eller gjennom en dobling av billedpunktene slik at mer av iPad-skjermen fylles. Men da med tydelig nedsatt oppløsning. Bruker iPhone-apps kun som nødløsning.

Forøvrig anbefaler jeg NRKbetas artikkel om samme tema. De testet sin i en måned før de skrev om det, så der vil du få en litt mer grundig gjennomgang.

Jeg er fornøyd med at jeg kjøpte iPad. Jeg gleder meg dog til oppdatering av softwaren, slik at jeg kan få multitaske. Ja, og har du noen iPad-app-anbefalinger, tas de imot med takk.

Nå må jeg vaske gulvet før mamma kommer. Uh!

Mitt første møte med sosiale medier

Man husker sitt første kyss og sitt første pannekakemåltid, og sitt første bryllup. Jeg husker mitt første møte med sosiale medier. Det første var e-post, det vil si en hotmailkonto og MSN. Da var jeg ikke tenåring en gang, og storebror var kritisk til at jeg skulle ha msn-adresse. Så kom mIRC, og jeg chattet med fjern og nær fra ungdomsklubben i bygda jeg vokste opp. Internett var enormt tregt, bredbånd hadde ingen hørt om og datamaskinene lagde de interessante oppringingslydene da modemet ble tilkoblet nettet (eller hva det nå er som skjer.)

hamarungdom Hamarungdom het nettstedet som aller først fanget min oppmerksomhet lenger enn to måneder. Hamarungdom er ikke oppe lenger, men det ble oppretta i 2002, og hadde 80.000 brukere. Jeg har noen vage minner om en mor som anmeldte hamarungdom.no fordi hennes datter/sønn ble mobbet der. Kan dere se for dere at noen skal anmelde facebook? Eller twitter?

Jeg husker jeg fikk nye venner, og at jeg fikk suspekte meldinger fra merkelige menn fra 27 år og oppover (jeg var rundt 16). Og jeg holdt kontakt med venner både fjernt og nær. Vi planla fester som foreldrene våre ikke skulle vite om. Hver gang hamarungdom endret sidene sine, ble det samme ramaskrik som det blir på facebook i dag. Hamarungdom hørte videregående til. Blogging begynte jeg også smått med i denne tida.

Etter hvert ble hamarungdom lagt ned, og jeg flyttet for å gå på høgskole. På nettet gikk jeg over til å frekventere ulike fora. Et skravleforum for skravlekjerringer, et forum for saklige diskusjoner, et forum for biliteressen, et for matinteressen, et for hundeinteressen. Jeg husker knapt brukernavnet mitt på de ulike stedene, men jeg har faktisk sporadisk kontakt med noen av folka jeg traff på ulike fora fremdeles.

Etter hvert kom jeg over en side som het nettby. Nettby, en by på nettet. I mitt første besøk på nettby.no, appellerte knappen “Bli borger” veldig til meg. Jeg syntes det var fantastisk at jeg kunne bo i en by på nettet. nettby 2006 Siden åpnet (ifølge wikipedia) 14. september 2006 – jeg registrerte meg 28. september 2006, og siden den gang har ufattelig 24.840 mennesker besøkt mitt nettby-hjem. Da jeg ble borger behandlet jeg nettby som nok et forum, men jeg innså fort at det ikke var poenget. Jeg traff mange spennende mennesker gjennom nettby – folk jeg fremdeles har god kontakt med.

Årene gikk, og facebook ble aktuelt, der kunne jeg snakke med gode, gamle venner. Så kom twitter, hvor jeg kunne bli kjent med nye mennesker. Og linkedin hvor jeg kunne ta vare på det profesjonelle nettverket. Nå er det stort sett facebook og twitter jeg bruker, på den måten holder meg oppdatert på gamle greier og jeg får nye inntrykk. Jeg registrerer meg på nye steder jeg synes ser interessante ut, men akkurat nå er det facebook og twitter som gir meg mest.

Blogging er det eneste jeg har holdt på med hele tiden. Jeg husker ikke alle stedene jeg har blogget, men jeg har vært innom blant annet piczo, vgb, blogg.no, blogger.com, wordpress og nå plosiv.net på eget domene. Jeg har blogget alene, som gjesteblogger, som meg selv, som noen andre, sammen med samboer, sammen med venninner og sammen med bikkja. Best trives jeg på eget domene. Jeg tror jeg kommer til å bli værende her på plosiv.net, jeg.