Følelsen av å ikke strekke til

I dag begynte jeg å gråte på kontoret. Jeg fikk ikke puste og tårene fylte øynene mine – jeg var veldig sliten.

I morgen skal jeg ha mine første utviklingssamtaler, fjorten skoledager etter skolestart. Jeg har gjennomført og rettet kartleggingsprøver, to i norsk og en i matte. Jeg har hatt glosetester og rettet lekser. Jeg har organisert og satt meg inn i tidligere utviklingsplaner og rapporter. Jeg har hatt elevsamtaler og undervisning som vanlig, samt skrevet fagplaner/årsplaner i 7 fag. Jeg har observert elevene i lek og arbeid. Jeg er både nyansatt og nyutdannet, så jeg har satt meg inn i planer for skolen, planer for gruppa og planer for de enkelte elevene. tidJeg er heldig, fordi jeg har flotte elever og en god tone med alle foreldrene så langt.

Allikevel ser det ikke nok. Jeg har blitt satt opp til å lage en språkdag for 1.-4 trinn om noen uker, et opplegg for en hel dag i midten av september. Opplegget skal leveres på fredag, og jeg har ikke begynt. Jeg burde gått på personalrommet for å spise og være sosial med kollegene mine i pausa, men jeg rekker det ikke – jeg må ofre pausa for å få unna litt jobb, for å slippe å sitte enda lenger på kvelden. Jeg må huske at det er min tur til å lage ukeplan og ukebrev for kommende uke. Jeg prøver å se alle elevene hver dag, huske alle beskjeder som må gis, lære elevene det de skal og ta vare på det sosiale miljøet i klassen. Jeg må skrive noen årsplaner til, og jeg må forberede meg til mestringsgrupper som starter rett etter høstferien.

Jeg gjør en god jobb, men det er ikke nok. Jeg arbeider gjerne 10-12 timer alle hverdager og minst 4 timer på lørdag/søndag for å komme ajour. Når jeg tror jeg har satt meg inn i alt, innser jeg at det er rapporter jeg burde lest, prøver/lekser jeg burde rettet, beskjeder jeg har glemt å gi, kolleger jeg ikke har hilst på hele dagen og elever jeg burde fulgt tettere opp.

Jeg ble ikke forberedt på denne jobben da jeg gikk på lærerhøgskolen. Lærerhøgskolen forberedte meg faglig på jobben, men ikke didaktisk eller pedagogisk. Jeg fikk god karakter i faget pedagogikk, men det er i teorien. I følge kolleger har jeg teft og er en dyktig lærer, men det lærte jeg heller ikke på lærerhøgskolen. Der lærte jeg store ord og fagre mål, samt fikk jeg en grei faglig ballast. Ingen fortalte meg at jeg kom til å jobbe rundt 60 timer i uka og allikevel ikke bli ferdig med alt jeg burde gjort.

Dette er egentlig bare et lite hjertesukk fra en ung lærer. Jeg skulle ønske at lærerhøgskolen forbredte meg på den jobben jeg har valgt. Jeg skulle ønske jeg kunne fått tid til å gjøre det jeg trenger å gjøre for å være en god lærer. Jobben er nemlig for viktig til å ignoreres, og dyktige lærere bør ikke være så slitne at de begynner å gråte av frustrasjon etter allerede 13 dager.