Du tror ikke på et liv etter døden

Du tror ikke på liv etter døden, pappa. Du tror det blir svart og stille. Ingenting. Allikevel er du ikke redd for å dø. Vi kan prate om det som om det er det naturligste i verden. Det er det vel kanskje også. Men det forundrer meg at du ikke er redd.

Jeg tror at det er noe etter døden. Jeg tror ikke jeg blir gjenfødt, men heller at kroppen, skallet blir borte og at den udefinerbare sjelen lever videre. Hvor og hvordan den lever videre tror jeg ingenting om. Tror bare at den lever videre.

Men tenk om det er det vi tror om hva som skjer etter døden, mens vi lever, som bestemmer hva som faktisk skjer etter vi dør? Hvis du tror du kommer til å bli reinkarnert, så kommer du til å bli reinkarnert. Hvis du tror det er ingenting etterpå, så blir det ingenting. Og hvis det er tilfellet, blir du borte for alltid, pappa.

Da kommer jeg aldri til å møte igjen pappaen som er dypere enn man ville trodd ved første, andre og tredje øyekast. Da kommer jeg aldri til å få høre de kverulerende uttrykkene dine igjen. Aldri mer få teste tålmodighetsgrensen din (som forøvrig går ved skvising av litt majones i håret ditt). Aldri mer bli trøstet på den rare, fine pappamåten. Aldri mer høre deg si “virrum”. Aldri mer få tullelære deg at man skal spørre før man låner noe (du har forresten blitt veldig flink til det!). Aldri mer få høre om hotell Gjennomtrekk.

Aldri mer få oppleve de handlingene du gjør for å vise at du er glad i meg. Du sier ikke ordene “jeg er glad i deg” mer enn høyst nødvendig, men det trenger du ikke heller. Jeg vet det allikevel. Jeg vet det fordi du f.eks. ble med meg på sykehuset når jeg skulle operere ut en visdomstann. Jeg vet det fordi du husker å sende melding for å ønske lykke til og si at jeg klarer det lett som bare det når jeg har eksamen. Jeg vet det fordi du viser det.

Aldri mer få møte den godeste pappaen jeg valgte meg en gang før jeg ble født. Jeg valgte riktig også kjenner jeg, selv om vi har hatt våre disputter. Du vet nemlig hvor du setter grensene dine, du. Du vet hvordan du vil ha ting. Jeg vet også hva jeg vil, hvor jeg setter grensene (meget mulig det er mye din skyld). Det er ganske enkelt å forholde seg til deg på den måten, siden du er så tydelig og klar. Og det er godt. Trygt.

Du er tydelig og klar på hva du tror skjer etter at livet ditt er slutt også, allikevel kommer jeg nok ikke til å gi meg med å prøve å overbevise deg om at det er noe, et eller annet, etterpå… Kanskje du ikke er redd for å dø, men jeg er redd for å miste deg.

Hvordan lære barn hverdagsøkonomi?

Jeg er ingen forelder, men jeg har vært barn, og jeg vet hvordan jeg lærte verdien av en krone. Mamma og pappa var flinke sånn.

buffalosko-moteDa jeg var i tenårene og Buffalosko var in (husker dere dét eller?), fikk jeg følgende beskjed av mamma: “Du kan få buffalosko av meg, eller du kan få 1200 kroner og kjøpe deg hva du vil.” Buffalosko var dyre og egentlig uviktige, så å få 1200 kroner til å kjøpe masse nye klær, var helt perfekt.

Pengene jeg sparte, samt penger jeg tjente av å vaske bestemors hus og selge vafler på nærbutikken, brukte jeg på språkreise som femtenåring. Jeg betalte hele reisa selv, og da jeg klarte det, fikk jeg lommepenger av mamma og pappa, selv om jeg ikke forventet det. Det var en overraskelse, en belønning.

Dyre klær, sko og ting glemmes lett, men en tre ukers språkreise, alene med ei venninne som femtenåring i Bournemouth, England glemmes aldri. Mamma og pappa lærte meg det. De var strenge, jeg fikk aldri alt det jeg hadde lyst på. Hvis jeg har sløst vekk pengene mine og  er blakk, får jeg ikke penger av mamma og pappa. Jeg kan alltid komme hjem, bo og spise der, men jeg får ikke penger.

De er strenge. Jeg elsker dem for det.