Du tror ikke på et liv etter døden

Du tror ikke på liv etter døden, pappa. Du tror det blir svart og stille. Ingenting. Allikevel er du ikke redd for å dø. Vi kan prate om det som om det er det naturligste i verden. Det er det vel kanskje også. Men det forundrer meg at du ikke er redd.

Jeg tror at det er noe etter døden. Jeg tror ikke jeg blir gjenfødt, men heller at kroppen, skallet blir borte og at den udefinerbare sjelen lever videre. Hvor og hvordan den lever videre tror jeg ingenting om. Tror bare at den lever videre.

Men tenk om det er det vi tror om hva som skjer etter døden, mens vi lever, som bestemmer hva som faktisk skjer etter vi dør? Hvis du tror du kommer til å bli reinkarnert, så kommer du til å bli reinkarnert. Hvis du tror det er ingenting etterpå, så blir det ingenting. Og hvis det er tilfellet, blir du borte for alltid, pappa.

Da kommer jeg aldri til å møte igjen pappaen som er dypere enn man ville trodd ved første, andre og tredje øyekast. Da kommer jeg aldri til å få høre de kverulerende uttrykkene dine igjen. Aldri mer få teste tålmodighetsgrensen din (som forøvrig går ved skvising av litt majones i håret ditt). Aldri mer bli trøstet på den rare, fine pappamåten. Aldri mer høre deg si “virrum”. Aldri mer få tullelære deg at man skal spørre før man låner noe (du har forresten blitt veldig flink til det!). Aldri mer få høre om hotell Gjennomtrekk.

Aldri mer få oppleve de handlingene du gjør for å vise at du er glad i meg. Du sier ikke ordene “jeg er glad i deg” mer enn høyst nødvendig, men det trenger du ikke heller. Jeg vet det allikevel. Jeg vet det fordi du f.eks. ble med meg på sykehuset når jeg skulle operere ut en visdomstann. Jeg vet det fordi du husker å sende melding for å ønske lykke til og si at jeg klarer det lett som bare det når jeg har eksamen. Jeg vet det fordi du viser det.

Aldri mer få møte den godeste pappaen jeg valgte meg en gang før jeg ble født. Jeg valgte riktig også kjenner jeg, selv om vi har hatt våre disputter. Du vet nemlig hvor du setter grensene dine, du. Du vet hvordan du vil ha ting. Jeg vet også hva jeg vil, hvor jeg setter grensene (meget mulig det er mye din skyld). Det er ganske enkelt å forholde seg til deg på den måten, siden du er så tydelig og klar. Og det er godt. Trygt.

Du er tydelig og klar på hva du tror skjer etter at livet ditt er slutt også, allikevel kommer jeg nok ikke til å gi meg med å prøve å overbevise deg om at det er noe, et eller annet, etterpå… Kanskje du ikke er redd for å dø, men jeg er redd for å miste deg.

Du vet du er din mors datter…

…når du tørker zalo av Zalo-flaska før du får besøk fordi du vil at det skal se rent og pent ut i hjemmet ditt.

Mamma er et fantastisk menneske. Hun har alltid gitt alt av seg selv til alle hun har møtt. Hun tok seg av meg og mine tre søsken, jobbet hardt som lærer, var engasjert i lokalmiljøet, lot oss alltid ha med venner hjem, lagde mat, tok seg av huset og vi var avlastingsfamilie for to handikappede barn en helg i ny og ne. Blant annet. Hun sto på og brukte så mye energi at det til slutt sa stopp.

skog Jeg tror jeg gikk i 7. klasse da det sa stopp. Plutselig var mamma stort sett sengeliggende, og ingen leger i den lille bygda vi bodde visste hva som var galt med henne. Jeg husker jeg var redd fordi mamma kunne sove i dagesvis. Jeg husker at jeg i blant snek meg ned på soverommet bare for å kjenne at hun levde og si hei og håpe hun ikke hadde det vondt. Hun sa aldri at hun hadde vondt, men jeg så det. Hun smilte litt og jeg fikk en femmer for å kose henne på ryggen, vi gjorde vårt og sånn gikk dagene.

Jeg tror det tok år før mamma fikk en diagnose. ME het det. Hun måtte kjempe for å få den, og da hun hadde kjempet nok var så sliten at hun ikke orket å si hele navnet en gang. Myalgisk encefalomyelitt tror jeg det heter. Mamma fortalte at det var en sykdom man dør med, ikke dør av. Jeg ble lettet av å høre det. Nå ønsker jeg at dere mammaer der ute kan lære noe av min mamma.

Gi litt faen. Hør litt på fr. martinsen. Hun skriver:
Jeg har ikke vasket gulvet siden jeg flyttet inn her for flere år siden. Jeg støvsuger og fukter en fille når det kommer en flekk. Det eneste jeg innvilger er vinduspuss og en blank vask. (…) Det er ikke nødvendig å vaske gulvet mer enn til jul hvis du ikke har en baby som kravler. Støvsug og vask sokker. Det eneste stedet noen blir svakt skitne hvis du slutter å vaske er under sokkene.” (resten finner du her – velskrevne ord, les de gjerne).

Gi litt faen i blant. Tenk litt for deg selv sånn at du varer lenger. Sånn at du varer lenger for deg selv og for de rundt deg.

Jeg tror det har gått rundt tolv år siden mamma ble dårlig. Hun er bedre nå. Hun prøvde seg som lærer igjen, men det fungerte ikke, yrket er for tungt. Hun arbeider frivillig nå. Krisetelefon og litt diverse. Hun trenger ting å gjøre, er ikke lat, sånn som noen trodde en stund da hun lå i senga i mange dager. Hun og pappa gikk Jotunheimstien (en sti som slynger seg fra Oslo til Jotunheimen) etappevis i løpet av de to siste sommerne. På beina. Dama som sov ørten timer om dagen noen år tidligere gikk på sine egne to ben fra Oslo til Jotunheimen, ca 320 km. Gåing har blitt hennes redning.

Hun er en fantastisk dame. Hun sier hun har lært å kjenne grensene sine bedre etter det hun har vært gjennom. Hun har lært meg hvordan jeg kan kjenne mine grenser også. Og jeg sier til dere: gi litt faen i blant. Ikke vask gulvet hver uke, ikke jobb deg ihjel. Gjør ting som gir deg energi så du har energi å gi til andre.

Min søster

Jeg har en lillesøster. Nevnte lillesøster sniker og snoker rundt her inne i blant. Lillesøster har uttrykt ønske om å bli nevnt på bloggen min.

Vi jobbet sammen her forleden, Lillesøster og jeg. Hun er målfotograf og jeg er måldommer, vi tar bilder av og disker hester som subber over målstreken på en travbane i nærheten her. Tre minutter til startbilen ruller. En av mine storebrødre jobber der også. Vi er egentlig ikke så interessert i hester, men vi klarer å se forskjell på trav og galopp, og på den måten fikk vi jobb som målfotograf og måldommer. Men du, ikke skyt oss hvis vi dømmer slik at du ikke vinner flere millioner på hest.

Jeg er litt usikker på om jeg får lov til å legge inn et bilde av Lillesøster, men siden hun er så nydelig, kan jeg ikke la være. I present to you, my beautiful sister:
søt søster smiler stort

Lillesøster fikk lappen da hun fylte 18, hun har en liten Golf som heter Vesleknirk, vi eide lille Beauty sammen, hun har tusen venner og tusen beilere (man forstår lett hvorfor når man ser bildet av henne, sant?). Lillesøster er klok og morsom, hun er kjærlig og omtenksom. Hun er sta og fnisete, og nå som jeg bor et par timer unna henne, savner jeg henne.

Jeg setter uendelig stor pris på Lillesøster. Hun er et fantastisk menneske. Håper hun vet det.

Hvordan lære barn hverdagsøkonomi?

Jeg er ingen forelder, men jeg har vært barn, og jeg vet hvordan jeg lærte verdien av en krone. Mamma og pappa var flinke sånn.

buffalosko-moteDa jeg var i tenårene og Buffalosko var in (husker dere dét eller?), fikk jeg følgende beskjed av mamma: “Du kan få buffalosko av meg, eller du kan få 1200 kroner og kjøpe deg hva du vil.” Buffalosko var dyre og egentlig uviktige, så å få 1200 kroner til å kjøpe masse nye klær, var helt perfekt.

Pengene jeg sparte, samt penger jeg tjente av å vaske bestemors hus og selge vafler på nærbutikken, brukte jeg på språkreise som femtenåring. Jeg betalte hele reisa selv, og da jeg klarte det, fikk jeg lommepenger av mamma og pappa, selv om jeg ikke forventet det. Det var en overraskelse, en belønning.

Dyre klær, sko og ting glemmes lett, men en tre ukers språkreise, alene med ei venninne som femtenåring i Bournemouth, England glemmes aldri. Mamma og pappa lærte meg det. De var strenge, jeg fikk aldri alt det jeg hadde lyst på. Hvis jeg har sløst vekk pengene mine og  er blakk, får jeg ikke penger av mamma og pappa. Jeg kan alltid komme hjem, bo og spise der, men jeg får ikke penger.

De er strenge. Jeg elsker dem for det.

Min helt: mamma

Jeg skulle ønske alle mennesker kunne hatt en mamma som jeg er så heldig å ha. En mor som ikke kontrollerer, men veileder en til å finne egne løsninger. En mor som ikke befaler, men anbefaler. En mor som bygger ytterligere opp og vedlikeholder den indre styrken vi alle har inni oss. En mor som skjønner mer enn en tror at hun skjønner. En mor som lar en være selvstendig og som samtidig har en støttende hånd om man trenger det. En mor som gir mye kjærlighet uten mange kjærlighetsfraser.

Når jeg er med mamma, er jeg kun meg selv. Lørdag kveld, satt mamma og jeg alene i tussmørket og skravlet om alt mellom himmel og jord. Fikk løst noen verdensproblemer, tøyset litt, slappet av i hverandres nærvær. Pratet om problemer, løsninger, verdier, styrke, opplevelser…religion, ungdom, voksne, grensesetting, kjærlighet, sorg, død, barn, ensomhet, følelser, lykke, språket… Og så videre. Ingen masker, ingen gjennomsiktige klær som keiseren hadde. Bare oss to. Mamma og meg.

Hun kilte de varme mammahendene på ryggen min mens vi pratet. Plutselig kom pappa kom tuslende opp trappa og lurte på om vi skulle sitte oppe hele natta, klokka hadde blitt 3. Vi så fornøyde, takknemlig på hverandre, og jeg tenkte at dette…dette vil jeg alltid huske. Det var en sånn stund i livet, der alt var riktig. Det var virkelig verdt å leve. Livet var sånn det skulle være. Sånn det skal være.

Når jeg er med mamma, vet jeg hvem jeg er. Og til tross for (eller på grunn av?) det, sier hun at jeg er klok. Moden. Reflektert. At jeg har gode verdier og holdninger. Det gjelder å finne mennesker i livet som kan gi deg den følelsen. Følelsen av at du er deg selv, og at det er nok. Mer enn nok. For det er det!

I midten av april 2007, skrev jeg dette innlegget om moren min. Jeg synes det var så fint at jeg ville blogge det igjen.