Når man setter fast buksa i en rulletrapp…

…midt i London, midt i rushtiden bør man holde hodet kaldt og buksa på. Det kan jeg opplyse om at ikke er bare bare.

rulletrapp tegning For å begynne et sted. Jeg var i London på jentetur med mamma og lillesøster. Hadde litt lange bukser på, det er en av de uheldige sideeffektene ved å være kort.

Jeg var på vei opp en rulletrapp, sto som vanlig i min egen verden. Nådde toppen på rulletrappa trygt (skulle bare mangle, tenker du vel). Det var da jeg skulle gå av rulletrappa problemet begynte. Rulletrappa ville ikke ha noe av at jeg skulle gå av. Noen holdt igjen buksa mi. Rettere sagt, noe holdt igjen: rulletrappa…

“Mamma, je sitt fast!!” hylte jeg. Mamma var noen meter foran meg, hun snudde seg og så på meg med det snodigste blikket jeg noen gang har blitt sett på med. Jeg er litt usikker på hva slags tanker som for gjennom hodet hennes, men hun ble iallfall stående musestille mens hun så på meg og rulletrappa som prøvde å spise meg opp.

Det var stappfullt av folk over alt, og jeg blokkerte jo for alle som skulle av trappa. To heroiske, kjekke, muskuløse unge gutter kom til unnsetning – de reiv og sleit i beinet mitt mens jeg prøvde febrilsk å holde buksa fast rundt hoftene mine, så den ikke skulle stikke av og inn i den grådige rulletrappa. Gutta halte og dro, spurte om det gikk bra, og jeg fikk stortret fram “rip it off!”. Selv om jeg selvfølgelig mente “rip it out!”.

Mamma fomlet seg fram til den røde stoppknappen, slik at rulletrappa i det minste sluttet å glefse, men buksa satt like fordømt fast. Guttene reiv og sleit enda hardere (var nok rip it off-setningen som gjorde suset), og med et lite spjæl, hadde jeg plutselig fått lekker splitt i buksebeinet. Fra ankelen og opp til kneet. Men buksa var i det minste løs. Og den befant seg fortsatt på meg. Jeg var ikke naken midt i undergrunnen i London.

Jeg subbet med meg bukserestene og mitt sprutrøde tryne bort fra de kjekke guttene som skulle rive av meg buksa, prøvde å forsvinne inn i folkemengden, men ti minutter etterpå kom det fremdeles folk bort til meg på Oxford Street og lurte på om det gikk bra med meg, mens de fniste.

løfter jeg opp hva enn jeg har på meg fra livet og ned når jeg går opp rulletrapper. Alternativet er veldig skummelt.