Tips til travle foreldre

Sett poden foran pc-en med biblioteksvar åpent i nettleseren (helst chatten, den er genial), så rekker du å sette på klesvasken før du skal hjelpe han med dagens lekser.

Eller dere kan prøve maxfri, british council-engelskopplæring, dammskolen, dubestemmer, tusenmillioner, abakus, multi, stairs, literacy center, starfall, Regnbuen, IKT (powerpoint), zeppelin, moava eller lesehulen. Sett i gang, lek og lær!

PS: Sidene kan bære preg av at jeg er lærer på småskolen.

Til alle foreldre med skolebarn

…fra en nyutdannet lærer.

I dag var jeg på vei til kopimaskina da jeg ble stoppet av mammaen til en i gruppa mi. Hun tok tak i meg for å gi meg ros. Hun ville bare fortelle meg at hun synes jeg skriver gode, motiverende tilbakemeldinger, og at de hjelper sønnen hennes med leksene.

Jeg er et uerfarent surrehue – glemmer ting og er litt vimsete. Mammaen er garantert klar over det, og kunne valgt å påpeke det. Istede ga hun meg ros som førte til at jeg, kjempemotivert, satte meg ved pulten min og jobbet 2 timer ekstra.

Jeg bare nevner det. Hvis du har en skolebarn, og en lærer som gjør en innsats, så skader det ikke med en positiv tilbakemelding. Jeg anser meg som veldig heldig, både barna og foreldrene “mine” er flinke på tilbakemeldinger.

Og en ting til, mens jeg har dere her: husk at lærere gjerne starter dagen med å lese mail. Starten på dagen påvirker resten av dagen, og dagen tilbringes med ditt barn. Tenk litt på det hvis du har noe å ta opp.

Hvis du er mer interessert i skole og nyutdannede lærere, kan du lese følelsen av å ikke strekke til.


Og to elefanter til daisiblue til slutt. Jeg lastet opp med telefon, og er for sliten til å snu det nederste. Bær over med meg.

Hvordan lære barn hverdagsøkonomi?

Jeg er ingen forelder, men jeg har vært barn, og jeg vet hvordan jeg lærte verdien av en krone. Mamma og pappa var flinke sånn.

buffalosko-moteDa jeg var i tenårene og Buffalosko var in (husker dere dét eller?), fikk jeg følgende beskjed av mamma: “Du kan få buffalosko av meg, eller du kan få 1200 kroner og kjøpe deg hva du vil.” Buffalosko var dyre og egentlig uviktige, så å få 1200 kroner til å kjøpe masse nye klær, var helt perfekt.

Pengene jeg sparte, samt penger jeg tjente av å vaske bestemors hus og selge vafler på nærbutikken, brukte jeg på språkreise som femtenåring. Jeg betalte hele reisa selv, og da jeg klarte det, fikk jeg lommepenger av mamma og pappa, selv om jeg ikke forventet det. Det var en overraskelse, en belønning.

Dyre klær, sko og ting glemmes lett, men en tre ukers språkreise, alene med ei venninne som femtenåring i Bournemouth, England glemmes aldri. Mamma og pappa lærte meg det. De var strenge, jeg fikk aldri alt det jeg hadde lyst på. Hvis jeg har sløst vekk pengene mine og  er blakk, får jeg ikke penger av mamma og pappa. Jeg kan alltid komme hjem, bo og spise der, men jeg får ikke penger.

De er strenge. Jeg elsker dem for det.

Min helt: mamma

Jeg skulle ønske alle mennesker kunne hatt en mamma som jeg er så heldig å ha. En mor som ikke kontrollerer, men veileder en til å finne egne løsninger. En mor som ikke befaler, men anbefaler. En mor som bygger ytterligere opp og vedlikeholder den indre styrken vi alle har inni oss. En mor som skjønner mer enn en tror at hun skjønner. En mor som lar en være selvstendig og som samtidig har en støttende hånd om man trenger det. En mor som gir mye kjærlighet uten mange kjærlighetsfraser.

Når jeg er med mamma, er jeg kun meg selv. Lørdag kveld, satt mamma og jeg alene i tussmørket og skravlet om alt mellom himmel og jord. Fikk løst noen verdensproblemer, tøyset litt, slappet av i hverandres nærvær. Pratet om problemer, løsninger, verdier, styrke, opplevelser…religion, ungdom, voksne, grensesetting, kjærlighet, sorg, død, barn, ensomhet, følelser, lykke, språket… Og så videre. Ingen masker, ingen gjennomsiktige klær som keiseren hadde. Bare oss to. Mamma og meg.

Hun kilte de varme mammahendene på ryggen min mens vi pratet. Plutselig kom pappa kom tuslende opp trappa og lurte på om vi skulle sitte oppe hele natta, klokka hadde blitt 3. Vi så fornøyde, takknemlig på hverandre, og jeg tenkte at dette…dette vil jeg alltid huske. Det var en sånn stund i livet, der alt var riktig. Det var virkelig verdt å leve. Livet var sånn det skulle være. Sånn det skal være.

Når jeg er med mamma, vet jeg hvem jeg er. Og til tross for (eller på grunn av?) det, sier hun at jeg er klok. Moden. Reflektert. At jeg har gode verdier og holdninger. Det gjelder å finne mennesker i livet som kan gi deg den følelsen. Følelsen av at du er deg selv, og at det er nok. Mer enn nok. For det er det!

I midten av april 2007, skrev jeg dette innlegget om moren min. Jeg synes det var så fint at jeg ville blogge det igjen.