Noen ganger savner jeg å være lærer

Jeg savner elevene mine i blant. Jeg savner å få være kreativ sammen med dem, å utfordre og å bli utfordret. Da jeg så denne filmen, ble jeg veldig rørt. “Har du det i deg?” er helt fantastisk, og jobben som har blitt gjort med kampanjen inspirerer meg på mange måter. Det er blant annet dette læreryrket handler om, å utgjøre en forskjell i noens liv – faglig og personlig.

Tidligere denne uka møtte jeg en av foreldrene til elevene mine, og hun fortalte at sønnen hennes fremdeles snakker om meg, og at de savner å lære dialeketord (jeg kommer jo fra bygda og underviste i Oslo, og lærte elevene mine ett nytt dialektord hver uke – sånn som kvælve, hoso og åkle). Mammaen sa også at den nye læreren er flink. Det er jeg glad for. Men jeg savner dem, disse fantastiske barna. Noen ganger lurer jeg på om jeg rakk å utgjøre en forskjell, om de kommer til å huske meg om ett år, om tre år, om fem år eller om tjue år.

Jeg var kontaktlærer i et og et halvt år, og kanskje jeg ikke rakk å gjøre et stort nok inntrykk på den kortet tiden, kanskje de kommer til å vagt huske en eller annen ung jente som var læreren deres, som lærte dem mange rare dialektord. Forhåpentligvis kommer de til å huske litt om pluss og minus også, og kanskje, hvis jeg er heldig, husker de omsorgen jeg hadde for dem. Og som jeg faktisk fremdeles har for dem.

.
.

Jeg lagde forresten en film til mamma også, og delte den på Facebooken hennes. Hun har nemlig vært lærer (helt til hun ble syk av det), og jeg er helt sikker på at hun har vært en slik lærer, en lærer som betydde noe, og en person som fremdeles betyr noe mange år senere.

Å være lærer er toppen, som Liv Marie Schou skriver.

PS: En annen morsom detalj for meg, er at jeg har jobbet sammen med hun som er lærer i klassebildet som vises midt i filmen. Det eneste jeg savner er mulighet til å embedde filmen, f.eks. her på bloggen.