Noen ganger savner jeg å være lærer

Jeg savner elevene mine i blant. Jeg savner å få være kreativ sammen med dem, å utfordre og å bli utfordret. Da jeg så denne filmen, ble jeg veldig rørt. “Har du det i deg?” er helt fantastisk, og jobben som har blitt gjort med kampanjen inspirerer meg på mange måter. Det er blant annet dette læreryrket handler om, å utgjøre en forskjell i noens liv – faglig og personlig.

Tidligere denne uka møtte jeg en av foreldrene til elevene mine, og hun fortalte at sønnen hennes fremdeles snakker om meg, og at de savner å lære dialeketord (jeg kommer jo fra bygda og underviste i Oslo, og lærte elevene mine ett nytt dialektord hver uke – sånn som kvælve, hoso og åkle). Mammaen sa også at den nye læreren er flink. Det er jeg glad for. Men jeg savner dem, disse fantastiske barna. Noen ganger lurer jeg på om jeg rakk å utgjøre en forskjell, om de kommer til å huske meg om ett år, om tre år, om fem år eller om tjue år.

Jeg var kontaktlærer i et og et halvt år, og kanskje jeg ikke rakk å gjøre et stort nok inntrykk på den kortet tiden, kanskje de kommer til å vagt huske en eller annen ung jente som var læreren deres, som lærte dem mange rare dialektord. Forhåpentligvis kommer de til å huske litt om pluss og minus også, og kanskje, hvis jeg er heldig, husker de omsorgen jeg hadde for dem. Og som jeg faktisk fremdeles har for dem.

.
.

Jeg lagde forresten en film til mamma også, og delte den på Facebooken hennes. Hun har nemlig vært lærer (helt til hun ble syk av det), og jeg er helt sikker på at hun har vært en slik lærer, en lærer som betydde noe, og en person som fremdeles betyr noe mange år senere.

Å være lærer er toppen, som Liv Marie Schou skriver.

PS: En annen morsom detalj for meg, er at jeg har jobbet sammen med hun som er lærer i klassebildet som vises midt i filmen. Det eneste jeg savner er mulighet til å embedde filmen, f.eks. her på bloggen.

Google Alerts – du vet aldri når lokalavisa skriver om deg

Jeg har satt opp Google Alert på mitt eget navn (og plosiv-navnet). Det innebærer at jeg får mail når noen har skrevet om meg (iallfall stort sett, tjenesten er ikke 100%). I går ble jeg veldig overrasket da jeg fikk en mail om at jeg har blitt nevnt i en artikkel med overskriften:

…noe som overrasket meg stort, siden jeg ikke har snakket med avisa som har omtalt meg, Nordstrand Blad. (Artikkelen kan du lese her.) Jeg har blitt intervjuet av NRK, men den saken har jeg ikke sett på nett enda.

Jeg stusset litt da et par foreldre begynte å følge meg på Twitter for et par dager siden, men at jeg hadde blitt omtalt i lokalavisa var jeg ikke klar over. Så, jeg anbefaler deg å sette opp et Google Alert-søk, du vet aldri når det dukker opp artikler om deg.

“Hvorfor kan du ikke slutte i den andre jobben, da?”

Jeg var ikke så trygg på meg selv da jeg skulle fortelle foreldre og elever at jeg har sagt opp jobben min som lærer. Det var vanskelig å stå foran dem og forme setningene. Først på foreldremøtet, “jeg har noe trist å fortelle dere” – foreldrene reagerte fint, sa at de syntes det var trist, men at de var forståelsesfulle. Ønsket meg lykke til og sa at jeg har vært en god lærer. De reagerte slik jeg håpet at de skulle reagere. Noen har til og med sendt varme, flotte e-poster.

Dagen etter foreldremøtet skulle jeg fortelle det til elevene mine, det var vanskeligere. De er så logiske og “enkle”, så jeg øvde meg i speilet før jeg gikk inn i klasserommet. Mannet meg opp og fortalte at jeg har startet en bedrift og at jeg har veldig mye å gjøre, og at jeg skal slutte som lærer. “Hvorfor kan du ikke slutte i den andre jobben, da?”, sa en. Det var vanskelig å svare på hvorfor jeg skulle gi opp dem i stedenfor firmaet mitt. På skolen min har vi fag-grupper i tillegg til vår egen klasse, det innebærer at jeg har noen elever i norsk, andre i matte pluss kontaktelevene mine. Jeg sa det til mattegruppa og til norskgruppa, og selv om det var litt fint når ei jente sa “men, ikke nå da, nå som jeg har fåttden beste mattelæreren!”, føltes det rart.

Rart og riktig. Jeg er sikker på at jeg har tatt den riktige avgjørelsen. Foreldrene, elevene og kollegene fortjener en lærer som er 100% fokusert, og jeg fortjener noen timer fritid på en uke. Slik situasjonen er nå, jobber jeg på skolen fra 8-17, så drar jeg hjem/på kontoret og jobber til 23. I helgene er det stort sett kun jobbing, slik at jeg kommer i mål med alt jeg skal. Dette tempoet klarer jeg ikke fram til sommerferien, something’s gotta give.

I helga var jeg på Mediaforums Fagkonferanse, hyret inn for å være live-facebooker/tvitrer på vegne av konferansen. (Hvis du vil lese mer om hva vi gjorde, har jeg skrevet om event-facebook/twitter her.) Flotte mennesker, godt fagprogram og gode verter gjorde konferansen til en veldig god opplevelse. Hverdagen blir enklere når det blir færre papirer som skal flyttes fra den ene siden på pulten til den andre. Hverdagen blir enklere når jeg kan fokusere på en ting, og hverdagen blir enklere når jeg tar sats og hopper i det, med begge beina.

Snart er jeg min egen sjef.

Å være lærer, eller å la være å være lærer

Jeg vurderte å ikke ta et nytt vikariat som lærer etter mitt første arbeidsår. Jeg søkte på og var i finaleintervju til en helt annen jobb, en jobb der jeg ville sittet bak en pc-skjerm, hatt faste, stabile arbeidstider og fornuftige arbeidsoppgaver.

Til tross for at jeg har de flotteste elevene en kan ønske seg, til tross for at foreldrene har tillit til meg, behandler meg bra og synes jeg er dyktig og til tross for at teamet mitt samarbeider godt, vurderte jeg å slutte.

Rett før sommerferien hadde jeg storyline-prosjekt med elevene mine. Styringsfaget var matematikk – temaet geometri. Vi lagde kafé. Elevene var ufattelig kreative – lagde trekantstoler, sirkel-bord, kvadratisk kafédisk med peis inni og sirkelformet heis. De var fantastiske – og de var selvstendige. Jeg bare veiledet og smilte.

Likevel vurderte jeg å slutte.

Før vi tok ferie hadde vi sommeravslutning. Jeg fikk gaver, klemmer og rosende ord. Alle foreldrene takket varmt for alle timene jeg hadde lagt inn i løpet av skoleåret. De fortalte at elevene har respekt for meg, men at de også vet at jeg er glad i dem. De vet hvor grensene går, og de liker at det er klare grenser. Foreldrenes ros ga meg en følelse av at alle de ekstra timene jeg har lagt igjen ved pulten min har vært verdt det. Foreldrene var takknemlige.

Likevel vurderte jeg å slutte.

På sommeravslutningen framførte damene på teamet mitt og jeg “Vi er tre små fine damer” (revidert tekst fra vi er to små fine damer) for foreldre og elever. Vi lo så vi gråt da vi øvde, og vi smilte stolt etter vi hadde vært uhøytidelige. Vi samarbeider godt, de tar vare på meg, de veileder og hjelper meg. De er fantastiske.

Likevel vurderte jeg å slutte.

Jeg får slike hilsninger i skoledagbøkene:

Likevel vurderte jeg å slutte som lærer.

Papirhaugene vokser og vokser. Møtene tar mer og mer tid. Alt skal dokumenteres – dersom jeg har gitt muntlig tilbakemelding til en elev, bør det dokumenteres skriftlig i tilfelle eleven en dag finner ut at han skal saksøke skolen. Kopimaskina har papirstopp, og vi har bokløs matematikk, altså må alle matteoppgaver vi skal gjøre kopieres fra en bok. Man har ryddeuke på et kjøkken man slett ikke bruker. En del arbeidsoppgaver er fullstendig irrellevante. Lønna er forholdsvis lav (og ja, den er lavere for nyutdannede i Oslo enn utenfor Oslo).

Man bruker så mye tid på møter, papirer, vurdering, dokumentasjon, vasking, trøsting, kopiering, flytting, rydding og tull at jeg ikke rekker å planlegge timene mine. Når jeg har gjort alt det rare jeg skal gjøre, har jeg gjerne mindre enn en time på meg til å planlegge 4 klokketimers undervisning – og gjerne rette en del lekser.

Jeg rekker ikke gjøre alt jeg vil. Jeg rekker ikke lage det kjempekule engelskopplegget jeg lærte om på lærerhøgskolen. Jeg har ikke tid til å lage naturfagsoppgaver som jeg lærte om på kurset “Forsterket lærerutdanning”. Det er ingen tid til å finne opp nye metoder, det er ingen rom for å spørre kolleger om råd (selv om de garantert ville hjulpet meg om jeg hadde spurt).

Det er ingen tid til å gjøre det jeg virkelig ønsket meg da jeg utdannet meg – nemlig å undervise barn. Å se glede i øynene deres da de har lært noe nytt. Å høre dem resonnere rundt et emne, å diskutere med dem, å leke med dem slik at de lærer – slik at de kan møte fremtiden med god basiskunnskap.

Derfor vurderte jeg å takke for meg som lærer etter bare ett år.

Bloggprosjekt 3. trinn

Jeg har startet opp et lite bloggprosjekt for elevene mine. Annenhver mandag har jeg IKT-undervisning for elevene mine, og fram til sommerferien skal vi jobbe med bloggprosjektet jeg har planlagt siden før jul.

På forhånd lagde jeg en youtube-kanal til elevene. Dette fordi vi har en Creaza-plugin til fronter, så elevene lager selv tegneserier, videoer, photostory o.l. Hvis du er lærer og dere bruker fronter, anbefaler jeg denne. En kan gjøre veldig mye gøy, og de som står bak verktøyet er dyktige og hyggelige.

Jeg forsto på elevene at en del foreldre var skeptiske til bloggprosjektet. Etter at de fikk informasjon, både om at personvernet til barna deres blir ivaretatt, og om at prosjektet selvfølgelig knyttes opp mot lærerplanen, fikk jeg positive tilbakemeldinger.

For å rydde i mine egne tanker, brukte jeg mindmappingsverktøyet til Creaza, og lagde dette tankekartet (klikk for å få stort):

Jeg så for meg fire “avdelinger”, alle med ulikt ansvar. Disse ansvarsområdene kan rullere, bortsett fra de to som publiserer innholdet. Det er to elever som har fått et lite wordpress-kurs, slik at de kan publisere innhold på bloggen selv. Alle elevene i klassen skriver med andre ord tekster, lager filmer/tegneserier/photostories/andre ting, og sender dette til publiseringsavdelingen, som publiserer.

Elevene gjør alt selv, jeg veileder dem bare (om dette skal fungere, anbefaler jeg at introduksjonene/oppstart av timene er svært godt planlagt).

Brukte selvfølgelig Kunnskapsløftet som utgangspunkt for planene mine:
Mål fra LK06 (læreplanen – kompetansemål etter 4. årstrinn)
– finne fram i trykte og digitale medium, sortere innholdet i kategorier og produsere materiale som kan publiseres (samfunnsfag)
– følge enkle regler for personvern når en bruker internett (samfunnsfag)
– foreta informasjonssøk, skape, lagre og gjenhente tekster ved hjelp av digitale verktøy (norsk)
– finne stoff til egne skrive- og arbeidsoppgaver på biblioteket og internett (norsk)
– presentere historiske emner ved hjelp av skrift, tegninger, bilder, film, modeller og digitale verktøy (samfunnsfag)
– lage fortellinger ved å kombinere ord, lyd og bilde (norsk)
– plassere og beskrive posisjoner i rutenett, på kart og i koordinatsystem, både med og uten digitale verktøy (matte)
– innhente og systematisere data og presentere resultatene med og uten digitale hjelpemidler (naturfag)
– beherske et tilstrekkelig ordforråd til å uttrykke kunnskap, erfaring, opplevelser, følelser og egne meninger (norsk)
– elevene skal gi uttrykk for egne tanker og opplevelser om barnelitteratur, teater, filmer, dataspill, og TV-programmer (norsk).

Foreldrene fikk en egen side på fronter, hvor jeg forklarte hva en blogg er, hvorfor jeg vil lære bort om dette til barna deres (nevnte bl.a. at en av norges mest leste blogg har avsindig mange lesere daglig og skrives av en jente på 14 fra Hønefoss (ja, jeg tenker på Voe). Jeg forklarte at bloggen ikke er søkbar, samt at vi aldri legger ut hverken bilder eller navnene på elevene.

Kan godt skrive om hvordan jeg organiserte og introduserte timene, dersom det er ønske for det.

En million sjiraffer

Jeg har fått elevene mine til å tegne sjiraffer til onemilliongiraffes-prosjektet. Jeg forklarte dem at de skulle tegne fine tegninger som skulle havne på internett, og de syntes det var helt fantastisk. Barna lurte blant annet på om alle i hele verden kan se tegningene da, og ble i ekstase da jeg fortalte at alle med internett kan se de.

Siden elevene mine er så flinke, vil jeg vise dere sjiraffene også.

onemilliongiraffes1

onemilliongiraffes2

Følelsen av å ikke strekke til

I dag begynte jeg å gråte på kontoret. Jeg fikk ikke puste og tårene fylte øynene mine – jeg var veldig sliten.

I morgen skal jeg ha mine første utviklingssamtaler, fjorten skoledager etter skolestart. Jeg har gjennomført og rettet kartleggingsprøver, to i norsk og en i matte. Jeg har hatt glosetester og rettet lekser. Jeg har organisert og satt meg inn i tidligere utviklingsplaner og rapporter. Jeg har hatt elevsamtaler og undervisning som vanlig, samt skrevet fagplaner/årsplaner i 7 fag. Jeg har observert elevene i lek og arbeid. Jeg er både nyansatt og nyutdannet, så jeg har satt meg inn i planer for skolen, planer for gruppa og planer for de enkelte elevene. tidJeg er heldig, fordi jeg har flotte elever og en god tone med alle foreldrene så langt.

Allikevel ser det ikke nok. Jeg har blitt satt opp til å lage en språkdag for 1.-4 trinn om noen uker, et opplegg for en hel dag i midten av september. Opplegget skal leveres på fredag, og jeg har ikke begynt. Jeg burde gått på personalrommet for å spise og være sosial med kollegene mine i pausa, men jeg rekker det ikke – jeg må ofre pausa for å få unna litt jobb, for å slippe å sitte enda lenger på kvelden. Jeg må huske at det er min tur til å lage ukeplan og ukebrev for kommende uke. Jeg prøver å se alle elevene hver dag, huske alle beskjeder som må gis, lære elevene det de skal og ta vare på det sosiale miljøet i klassen. Jeg må skrive noen årsplaner til, og jeg må forberede meg til mestringsgrupper som starter rett etter høstferien.

Jeg gjør en god jobb, men det er ikke nok. Jeg arbeider gjerne 10-12 timer alle hverdager og minst 4 timer på lørdag/søndag for å komme ajour. Når jeg tror jeg har satt meg inn i alt, innser jeg at det er rapporter jeg burde lest, prøver/lekser jeg burde rettet, beskjeder jeg har glemt å gi, kolleger jeg ikke har hilst på hele dagen og elever jeg burde fulgt tettere opp.

Jeg ble ikke forberedt på denne jobben da jeg gikk på lærerhøgskolen. Lærerhøgskolen forberedte meg faglig på jobben, men ikke didaktisk eller pedagogisk. Jeg fikk god karakter i faget pedagogikk, men det er i teorien. I følge kolleger har jeg teft og er en dyktig lærer, men det lærte jeg heller ikke på lærerhøgskolen. Der lærte jeg store ord og fagre mål, samt fikk jeg en grei faglig ballast. Ingen fortalte meg at jeg kom til å jobbe rundt 60 timer i uka og allikevel ikke bli ferdig med alt jeg burde gjort.

Dette er egentlig bare et lite hjertesukk fra en ung lærer. Jeg skulle ønske at lærerhøgskolen forbredte meg på den jobben jeg har valgt. Jeg skulle ønske jeg kunne fått tid til å gjøre det jeg trenger å gjøre for å være en god lærer. Jobben er nemlig for viktig til å ignoreres, og dyktige lærere bør ikke være så slitne at de begynner å gråte av frustrasjon etter allerede 13 dager.