En liten oppfordring

I dag er det fredag, endelig er det snart helg. Det er mørkt tidlig om morgenen, og kanskje til og med mørkt når man går hjem fra jobb, og man føler kanskje at man jobber ekstra mye i denne perioden. Allikevel kommer jeg med en liten oppfordring til (hovedsakelig) dere lærere som leser bloggen min.

Send en e-post (eller ta en telefon) til en forelder i dag, kun for å gi ros. Gi ros fordi barnet deres jobber bedre med lekser, eller fordi foreldrene gjør en innsats i forhold til matematikken, akkurat slik du på utviklingssamtalen sa at de burde gjøre. Kanskje eleven har vist stor omsorg for noen? Kanskje eleven har hjulpet andre? Jeg er helt sikker på at elevene i din klasse som kan ha godt av litt ros, og foreldrene det samme.

Ta deg tid til å skrive den mailen. Ingen praktiske opplysninger, ingenting negativt, bare “Hei! Jeg har lagt merke til at … jobber mye bedre i timene i det siste, spesielt i matte. Takk for at dere har tatt tak i leksejobbingen hjemme, nå er … mye mer aktiv i timene, og dette påvirker både det faglige og sosiale her på skolen. Dere er flinke, fortsett slik!” – eller noe liknende.

Jeg gjorde dette i dag, og noen minutter senere fikk jeg svar fra pappaen, som roste tilbake. Og vips, fikk jeg mer energi også, noe som hjelper på når dagene blir mørkere og mørkere.

Jeg har planer om å sende mail til alle foreldrene med ros før jeg slutter i slutten av desember. De fortjener det, de gjør faktisk en veldig god jobb med disse barna.

Er du ikke lærer, kan du sende en mail til en samarbeidspartner, en kollega, en sjef eller en ansatt. Ros godt arbeid. Gjør hverandre bedre.

Hvor ofte får du mailer med bare ros – og hvor ofte sender du?
Tok du utfordringen?   

 

 

 

Følg med: 
Facebook
 – Twitter – Instagram – Google+ – RSS – Bloglovin

“Hvorfor kan du ikke slutte i den andre jobben, da?”

Jeg var ikke så trygg på meg selv da jeg skulle fortelle foreldre og elever at jeg har sagt opp jobben min som lærer. Det var vanskelig å stå foran dem og forme setningene. Først på foreldremøtet, “jeg har noe trist å fortelle dere” – foreldrene reagerte fint, sa at de syntes det var trist, men at de var forståelsesfulle. Ønsket meg lykke til og sa at jeg har vært en god lærer. De reagerte slik jeg håpet at de skulle reagere. Noen har til og med sendt varme, flotte e-poster.

Dagen etter foreldremøtet skulle jeg fortelle det til elevene mine, det var vanskeligere. De er så logiske og “enkle”, så jeg øvde meg i speilet før jeg gikk inn i klasserommet. Mannet meg opp og fortalte at jeg har startet en bedrift og at jeg har veldig mye å gjøre, og at jeg skal slutte som lærer. “Hvorfor kan du ikke slutte i den andre jobben, da?”, sa en. Det var vanskelig å svare på hvorfor jeg skulle gi opp dem i stedenfor firmaet mitt. På skolen min har vi fag-grupper i tillegg til vår egen klasse, det innebærer at jeg har noen elever i norsk, andre i matte pluss kontaktelevene mine. Jeg sa det til mattegruppa og til norskgruppa, og selv om det var litt fint når ei jente sa “men, ikke nå da, nå som jeg har fåttden beste mattelæreren!”, føltes det rart.

Rart og riktig. Jeg er sikker på at jeg har tatt den riktige avgjørelsen. Foreldrene, elevene og kollegene fortjener en lærer som er 100% fokusert, og jeg fortjener noen timer fritid på en uke. Slik situasjonen er nå, jobber jeg på skolen fra 8-17, så drar jeg hjem/på kontoret og jobber til 23. I helgene er det stort sett kun jobbing, slik at jeg kommer i mål med alt jeg skal. Dette tempoet klarer jeg ikke fram til sommerferien, something’s gotta give.

I helga var jeg på Mediaforums Fagkonferanse, hyret inn for å være live-facebooker/tvitrer på vegne av konferansen. (Hvis du vil lese mer om hva vi gjorde, har jeg skrevet om event-facebook/twitter her.) Flotte mennesker, godt fagprogram og gode verter gjorde konferansen til en veldig god opplevelse. Hverdagen blir enklere når det blir færre papirer som skal flyttes fra den ene siden på pulten til den andre. Hverdagen blir enklere når jeg kan fokusere på en ting, og hverdagen blir enklere når jeg tar sats og hopper i det, med begge beina.

Snart er jeg min egen sjef.

Forskjellen på en nyutdannet og en erfaren lærer

I fjor var jeg en frustrert, sliten og lei nyutdannet lærer.  I år har jeg erfaring, og er en sliten og erfaren lærer. Og hva er forskjellen på en ny og en erfaren lærer? Jo, nå skal du se notatene mine fra et møte, begge varighet 1 time.

En nyutdannet lærer (i hvert fall om den er meg) noterer så mye på et møte (er det noe rart jeg var sliten?):

Jeg noterte og noterte – det var jo så sinnsykt mange beskjeder, og jeg kunne ikke stole å at jeg skulle klare å huske alle disse tingene. Ingen rutiner var inne, ingen erfaring, ingen rominndeling, ingen elevgrupper, ingen kolleger. Derav alle bokstavene og ordene. Bildet øverst med alle notatene er fra august 2009.

En erfaren lærer (i hvert fall om den er meg) noterer så mye på et møte:

Bildet er fra 2. mars 2010. Om det er apati fordi jeg vet at jeg ikke kommer til å klare å huske å gjøre alt jeg noterer, om det er overlevelsesstrategi fordi jeg tenker at jeg kan si at jeg ikke husket det og ikke noterte det, om det er at rutinene sitter, kollegene er på nabokontoret, elevene er snille, foreldrene er blide, eller om det er latskap eller utslitthet kan jeg ikke si sikkert.

Noe har i hvert fall skjedd. Hva tror du har skjedd?

Om å ta sats, og stå på egne bein

Jeg har alltid likt å jobbe hardt. Mens jeg studerte, jobbet jeg ved siden av studiene. De første tre studieårene jobbet jeg som målfotograf/måldommer på travbane, i bokhandel og som telefonselger for lokalavisa, samtidig. Det siste studieåret flyttet jeg til Oslo og jobbet 80% som skole/sfoassistent og 10% som faglærer i norsk (på samme skole hvor jeg jobber fremdeles). Fikk ålreite karakterer på lærerhøyskolen selv om jeg jobbet så mye ved siden av. Jeg er glad i å jobbe hardt.

Det første året som lærer hadde jeg også jobb ved siden av, nemlig min egen bedrift. For ca. ett år siden startet en partner og jeg et medie- og produksjonsbyrå, som primært jobber med sosiale media. Det begynte som en hobbybedrift, men det har ballet på seg, og nå ser jeg på muligheten for å kunne jobbe fulltid med firmaet vårt. Tenk så gøy det ville vært å være sin egen sjef, og å ha arbeidskapasiteten jeg har til å gjøre det!

Det er så gøy å jobbe med kundene våre. Vi koser oss stort når vi får lov til å kurse kundene våre i sosiale media – når vi får vise dem hvor mye man kan gjøre og hvordan man kan benytte seg av verktøyene som finnes på en god måte. Det er gøy å se entusiasmen hos kundene når de ser mulighetene de ulike verktøyene gir. Vi koser oss også når vi får være tekstforfattere for ulike bedrifter/kampanjer, der vi gjerne briefes av reklamebyråene før vi setter i gang arbeidet vårt.

I sommerferien har jeg stort sett jobbet fulltid med firmaet, bortsett fra da vi var ute og reiste. Da tok freelancerne våre seg av jobben, slik at vi kunne ta en pause. Men når jeg jobber firmaet, trenger jeg ikke noen pause. Å drive bedriften framover – det er avstressende i seg selv. Å holde seg selv oppdatert, å blogge/tvitre/facebooke/tubmle/gowallaere/osv, er interessant. Læringskurven er bratt, møtene er interessante og kundene vi har hatt til nå har vært fornøyde.

Det er vanskelig å vite når, og hvordan, vi skal ta sats for å virkelig gå etter de høye målene vi har satt oss. En ting er i hvertfall sikkert: vi skal videre opp, videre frem!

Har skrevet en del om sosiale medier opp gjennom:
Plosivs topp elleve wordpress-plugins
Helt ny på twitter
Mitt første møte med sosiale medier
Hva synes leserne mine om å sende samme oppdateringer til linkedin, twitter og facebook
Hvordan deaktivere facebook-chat for noen, og ikke andre
Hvordan få begrenset profil på facebook
Ikke vis facebookprofil på google-søk
Det beste med sosiale medier
Twitter – må man følge tilbake?
Blogging – hvordan få flere lesere
Ressurser til å bruke sammen med twitter (skrevet i juli 2009, så litt utdatert)

Hvordan var din favorittlærer?

Sommerferien er over, og jeg har bare noen uker med avspasering igjen før skolestart. Har smått begynt å planlegge det kommende skoleåret. Nå som jeg har et år på baken, tenker jeg at jeg kan bli en enda bedre lærer det kommende året. Nå kjenner jeg rutinene, elevene, kollegene, bygget, ledelsen, foreldrene og forventningene – nå kan jeg prøve å bli noens favorittlærer.

Husker du favorittlæreren din? Hvordan vedkommende snakket til deg/dere, hvordan vedkommede underviste, hva som gjorde at du syntes vedkommende var dyktig?

Kan du hjelpe meg med å bli en bedre lærer? Alt du trenger å gjøre er å dele din erfaring og fortelle meg om din favorittlærer. Eller kanskje din sønn eller datter har en favorittlærer? Hva gjør vedkommende bra? Kanskje du har et godt samarbeid med læreren til barnet ditt? Hva er vedkommende flink til?

Gleder meg til å høre deres refleksjoner om dyktige lærere!

Tanker om mobbing og avisskriverier

Mobbing. Alle oppegående mennesker ønsker mobbing vekk – vekk fra skoler, arbeidsplasser, fritidsaktiviteter, ja, alle slags aktiviteter. Hvis jeg finner ut av mobbing i min klasse eller på min skole, slår jeg hardt ned på det, og det samme gjør alle andre lærere jeg kjenner.

Den dyktige læreren som går under bloggenavnet Størstepia la igjen en kommentar på bloggposten min “Å være lærer eller å la være å være lærer“, kommentaren finner du her.

Jeg siterer fra hennes kommentar:
“Dessverre har skolen jeg jobber på vært utsatt for mye avisskriverier (lokalpressen) i det siste, mange mobbesaker. Foreldre går ut og sverter skolen og lærerne og forteller usannheter og løgn… Det er ikke noen av mine elever det er snakk om her heldigvis, men jeg ser hvor lett det er å bli stemplet som “udugelig” lærer av enkelte foreldre… Disse lærerne har jobbet r… av seg for at disse barna skal ha det bra på skolen, men allikevel går foreldre ut i pressen. Det gagner verken elevene eller lærerne…”

Dette har jeg prøvd å diskutere med en facebookbekjent på facebook. Det har vært en del avisartikler i lokalavisa der denne fb-bekjente bor, hvor det står om at en skole har blitt anmeldt etter mobbesak, og facebook har blitt brukt til å skrive om hvor forferdelig man mener at dette er.

Da jeg så at denne bekjente brukte facebook for å fortelle hvor forferdelig skolen, lærerne og ledelsen på skolen var, bestemte jeg meg for å si at jeg ikke synes hetsingen var ok. Jeg skrev “Er ikke meninga å være den kjipe her, men vet du alle fakta? Har du hørt begge sider av saken? (…)” og “Forsvarer ingen, men det finnes alltid flere sider av en sak. Vær forsiktige med å dømme noen/noe.”. Dette utviklet seg til å bli en stor diskusjon.

Jeg presiserte at jeg ikke visste noe om den saken som ble diskutert, men jeg mente at lærere også har et liv – og at lærere ikke kan klare å se alt, alltid, men da fikk jeg beskjed om at jeg bare kunne slutte som lærer. Da jeg sa at arbeidsmengde påvirker skolehverdagen, fikk jeg beskjed om at lærere alltid klager på lønn og arbeidsmengde, og at når man tar en slik jobb må man yte 100%. Jeg fikk også beskjed om at jeg har valgt feil yrke. Fra folk jeg overhode ikke kjenner, som ikke kjenner meg eller den jobben jeg gjør. Jeg var bare hun dumme, unge, blonde læreren som valgte å forsvare skolen og lærerne som ikke gjorde noe med mobbingen – og derfor snakket de svært nedlatende til meg. Det mente de var helt ok. Antageligvis snakket de om meg rundt stuebordet, slik man gjerne gjør i små lokalsamfunn.

Var de noe bedre? Hvordan kan man forvente at skolen gir 100 % når det man får vite av folk som ikke en gang har fakta på bordet, at man er udugelig som lærer fordi man ikke ser alt, alltid? Hvordan kan foreldre mene at de kan behandle lærere, skole og administrasjon på den måten, og så skal skolen være perfekte? Hvordan kan de tro at skolen skal bli bedre av at de sitter og snakker dritt om den enten på facebook eller hjemme i stua?

Jeg ser ikke alt, jeg får ikke vite alt som skjer. Det er en ærlig sak. Jeg er ikke perfekt. Heldigvis er foreldrene til elevene mine flinke til å si ifra til meg når noe skjer. Heldigvis mener de at jeg kan få ha et liv ved siden av jobben min. Heldigvis sitter de ikke på facebook og snakker dritt om meg bak ryggen min, ei heller hjemme i stua. Heldigvis kan jeg stole på dem, og det fører til at jeg yter litt ekstra.

Ingen er tjent med at noen sverter andre og ingen er tjent med mistilliten som følger.

Mitt beste råd dersom ditt barn opplever mobbing, er at du tar kontakt med kontaktlærer. Hjelper ikke det, tar du kontakt med sosiallærer. Hjelper ikke det, tar du kontakt med ledelsen. Krev møter, og krev at det blir tatt tak i – og gjør ditt for at det blir funnet en god løsning. Det er mye du som forelder kan gjøre: Inviter med barn hjem, bli med på aktiviteter og oppsøk sosiale miljø, gjerne sammen med barnet. Snakk med foreldrene til den som mobber. På skolen min tok faktisk en forelder en ufarlig prat med en elev som ertet sønnen hans, og det førte til at eleven lot sønnen hans være i fred.

Jeg mener at ingen er tjent med at man tar kontakt med lokalavisa i en sånn situasjon – i små samfunn vet alle hvem alle er, og alle vet med ett hvem som har blitt mobbet, i hvilken klasse, hvem som er læreren, hvem som er foreldrene – og alle får en mening om hvor skylden skal plasseres. Og når man har kommet dit hen at man skal plassere skyld, glemmer man å fokusere på det viktige, nemlig en løsning på problemet. Hva kan man gjøre for å fjerne problemet?

Snakk sammen, snakk til hverandre – ikke om hverandre. Lærere og foreldre har nemlig det samme målet: At barna skal trives på skolen, og at de skal lære. Det er et bedre utgangspunkt enn mange har.

Ukas dialektord

Gjennom hele 3. klasse har elevene mine fått servert “ukas dalaord”, et dialektord fra dalen min. De har hørt over 45 dalaord. Noen husker nesten alle, og bruker de hjemme for å tøyse med familie og venner. Huggugælin er et populært ord (betyr svimmel).

Jeg begynner å gå tom for fornuftige dalaord, og jeg skal jo være læreren deres i 4. klasse også. Elevene elsker den lille mandagsrutinen, så jeg vil fortsette, egentlig utvide. Kanskje ukas dialektord? Der de får presentert et ord, og de skal gjette hvor det er fra og hva det betyr?

Det er nå jeg trenger deres kloke hoder. Gi meg dine beste dialektord, og skriv hvor de er fra. Vi kan jammen lære geografi og norsk mens vi leker! Gøy, gøy!

Så: gi meg dine beste dialektord. Skriv hvor du kommer fra (og gjerne noe som kjennetegner akkurat din dialekt). Og hvis du kjenner noen med interessant dialekt, må du sende de innom meg, så elevene mine kan bli enda klokere.

Huh? Sommerferie? Hva er det igjen?

Å være lærer, eller å la være å være lærer

Jeg vurderte å ikke ta et nytt vikariat som lærer etter mitt første arbeidsår. Jeg søkte på og var i finaleintervju til en helt annen jobb, en jobb der jeg ville sittet bak en pc-skjerm, hatt faste, stabile arbeidstider og fornuftige arbeidsoppgaver.

Til tross for at jeg har de flotteste elevene en kan ønske seg, til tross for at foreldrene har tillit til meg, behandler meg bra og synes jeg er dyktig og til tross for at teamet mitt samarbeider godt, vurderte jeg å slutte.

Rett før sommerferien hadde jeg storyline-prosjekt med elevene mine. Styringsfaget var matematikk – temaet geometri. Vi lagde kafé. Elevene var ufattelig kreative – lagde trekantstoler, sirkel-bord, kvadratisk kafédisk med peis inni og sirkelformet heis. De var fantastiske – og de var selvstendige. Jeg bare veiledet og smilte.

Likevel vurderte jeg å slutte.

Før vi tok ferie hadde vi sommeravslutning. Jeg fikk gaver, klemmer og rosende ord. Alle foreldrene takket varmt for alle timene jeg hadde lagt inn i løpet av skoleåret. De fortalte at elevene har respekt for meg, men at de også vet at jeg er glad i dem. De vet hvor grensene går, og de liker at det er klare grenser. Foreldrenes ros ga meg en følelse av at alle de ekstra timene jeg har lagt igjen ved pulten min har vært verdt det. Foreldrene var takknemlige.

Likevel vurderte jeg å slutte.

På sommeravslutningen framførte damene på teamet mitt og jeg “Vi er tre små fine damer” (revidert tekst fra vi er to små fine damer) for foreldre og elever. Vi lo så vi gråt da vi øvde, og vi smilte stolt etter vi hadde vært uhøytidelige. Vi samarbeider godt, de tar vare på meg, de veileder og hjelper meg. De er fantastiske.

Likevel vurderte jeg å slutte.

Jeg får slike hilsninger i skoledagbøkene:

Likevel vurderte jeg å slutte som lærer.

Papirhaugene vokser og vokser. Møtene tar mer og mer tid. Alt skal dokumenteres – dersom jeg har gitt muntlig tilbakemelding til en elev, bør det dokumenteres skriftlig i tilfelle eleven en dag finner ut at han skal saksøke skolen. Kopimaskina har papirstopp, og vi har bokløs matematikk, altså må alle matteoppgaver vi skal gjøre kopieres fra en bok. Man har ryddeuke på et kjøkken man slett ikke bruker. En del arbeidsoppgaver er fullstendig irrellevante. Lønna er forholdsvis lav (og ja, den er lavere for nyutdannede i Oslo enn utenfor Oslo).

Man bruker så mye tid på møter, papirer, vurdering, dokumentasjon, vasking, trøsting, kopiering, flytting, rydding og tull at jeg ikke rekker å planlegge timene mine. Når jeg har gjort alt det rare jeg skal gjøre, har jeg gjerne mindre enn en time på meg til å planlegge 4 klokketimers undervisning – og gjerne rette en del lekser.

Jeg rekker ikke gjøre alt jeg vil. Jeg rekker ikke lage det kjempekule engelskopplegget jeg lærte om på lærerhøgskolen. Jeg har ikke tid til å lage naturfagsoppgaver som jeg lærte om på kurset “Forsterket lærerutdanning”. Det er ingen tid til å finne opp nye metoder, det er ingen rom for å spørre kolleger om råd (selv om de garantert ville hjulpet meg om jeg hadde spurt).

Det er ingen tid til å gjøre det jeg virkelig ønsket meg da jeg utdannet meg – nemlig å undervise barn. Å se glede i øynene deres da de har lært noe nytt. Å høre dem resonnere rundt et emne, å diskutere med dem, å leke med dem slik at de lærer – slik at de kan møte fremtiden med god basiskunnskap.

Derfor vurderte jeg å takke for meg som lærer etter bare ett år.

Knyttneveprøven – bra når barn skal velge bøker

Knyttneveprøven er en flott måte å finne ut om en bok er for vanskelig for barnet ditt å lese.

1. Velg en bok og slå opp på en vilkårlig side.
2. Legg den ene hånda flatt ved siden av boka.
3. Les sida.
4. Hver gang du finner et ord du ikke forstår, bøyer du en finger.
5. Dersom den flate hånda blir til en knyteneve, er boka kanskje litt vanskelig.
6. Prøv 2 – 3 sider til.
7. Hvis du også her finner 5 vanskelig ord, bør du vurdere å finne ei ny bok.

Oppsummeringen er fritt etter Susan M. Glazer.

Bloggprosjekt 3. trinn

Jeg har startet opp et lite bloggprosjekt for elevene mine. Annenhver mandag har jeg IKT-undervisning for elevene mine, og fram til sommerferien skal vi jobbe med bloggprosjektet jeg har planlagt siden før jul.

På forhånd lagde jeg en youtube-kanal til elevene. Dette fordi vi har en Creaza-plugin til fronter, så elevene lager selv tegneserier, videoer, photostory o.l. Hvis du er lærer og dere bruker fronter, anbefaler jeg denne. En kan gjøre veldig mye gøy, og de som står bak verktøyet er dyktige og hyggelige.

Jeg forsto på elevene at en del foreldre var skeptiske til bloggprosjektet. Etter at de fikk informasjon, både om at personvernet til barna deres blir ivaretatt, og om at prosjektet selvfølgelig knyttes opp mot lærerplanen, fikk jeg positive tilbakemeldinger.

For å rydde i mine egne tanker, brukte jeg mindmappingsverktøyet til Creaza, og lagde dette tankekartet (klikk for å få stort):

Jeg så for meg fire “avdelinger”, alle med ulikt ansvar. Disse ansvarsområdene kan rullere, bortsett fra de to som publiserer innholdet. Det er to elever som har fått et lite wordpress-kurs, slik at de kan publisere innhold på bloggen selv. Alle elevene i klassen skriver med andre ord tekster, lager filmer/tegneserier/photostories/andre ting, og sender dette til publiseringsavdelingen, som publiserer.

Elevene gjør alt selv, jeg veileder dem bare (om dette skal fungere, anbefaler jeg at introduksjonene/oppstart av timene er svært godt planlagt).

Brukte selvfølgelig Kunnskapsløftet som utgangspunkt for planene mine:
Mål fra LK06 (læreplanen – kompetansemål etter 4. årstrinn)
– finne fram i trykte og digitale medium, sortere innholdet i kategorier og produsere materiale som kan publiseres (samfunnsfag)
– følge enkle regler for personvern når en bruker internett (samfunnsfag)
– foreta informasjonssøk, skape, lagre og gjenhente tekster ved hjelp av digitale verktøy (norsk)
– finne stoff til egne skrive- og arbeidsoppgaver på biblioteket og internett (norsk)
– presentere historiske emner ved hjelp av skrift, tegninger, bilder, film, modeller og digitale verktøy (samfunnsfag)
– lage fortellinger ved å kombinere ord, lyd og bilde (norsk)
– plassere og beskrive posisjoner i rutenett, på kart og i koordinatsystem, både med og uten digitale verktøy (matte)
– innhente og systematisere data og presentere resultatene med og uten digitale hjelpemidler (naturfag)
– beherske et tilstrekkelig ordforråd til å uttrykke kunnskap, erfaring, opplevelser, følelser og egne meninger (norsk)
– elevene skal gi uttrykk for egne tanker og opplevelser om barnelitteratur, teater, filmer, dataspill, og TV-programmer (norsk).

Foreldrene fikk en egen side på fronter, hvor jeg forklarte hva en blogg er, hvorfor jeg vil lære bort om dette til barna deres (nevnte bl.a. at en av norges mest leste blogg har avsindig mange lesere daglig og skrives av en jente på 14 fra Hønefoss (ja, jeg tenker på Voe). Jeg forklarte at bloggen ikke er søkbar, samt at vi aldri legger ut hverken bilder eller navnene på elevene.

Kan godt skrive om hvordan jeg organiserte og introduserte timene, dersom det er ønske for det.