November tar snart over

grønland vakkert høstsol plosiv

 

Oktoberlufta biter ikke i nesa slik den pleier, men jeg har aldri vært begeistra for høsten. Mørket, kulden, vissheten om hvor lenge det skal vare.

Jeg sliter med å finne roen i høstmørket, det er som om jeg ikke klarer å puste dypt nok, som om ikke nok luft kommer ned i lungene mine. Jeg lager en spilleliste (lenke) som motgift, and the whole world is whistling, og jeg plystrer med når jeg tusler gatelangs. Det hjelper, visst søren hjelper det med munter musikk.

Smilende gatelangs i Oslo. Herslebsgate, Schous Plass, Thorvald Meyers gate, Sandakerveien. Med musikk på ørene legger jeg gate for gate bak meg, og uten at jeg har merket det, er det så dunkelt at gatelysene er på. Jeg lukker jakka.

Så kommer sang nummer fire, og du skjønner tegninga. Nummer fem snakker for seg selv, og enda høyere roper nummer seks. Så kommer nummer sju, og du kjenner at ingenting er tilfeldig. Du tenkte det kanskje tidligere, men nå kjenner du det dypt ned i magen – jeg kjenner det helt hit.

Det er på tide å snu og tusle nedover igjen. Hjem.

Det kan hende de andre sangene ikke henger på greip ennå, fordi det er jo muntert og melankolsk om hverandre og svømmer i følelser akkurat sånn oktober skal gjøre. Du lytter, men skjønner ikke så mye før du kommer til de to siste sangene. Kanskje du ikke får spilt av alle en gang. Jeg forstår heller ikke alle, men de maler oktober for meg. På de to siste smiler du fordi du vet jeg smiler. Du kjenner at det er greit at oktober straks er slutt og at november er i ferd med å ta over.

Du smiler og liker, og det gjør jeg også, så lukker jeg døra bak meg.

 

[instapress userid=”plosiv” piccount=”4″ size=”130″ effect=”0″]

 

Du tror ikke på et liv etter døden

Du tror ikke på liv etter døden, pappa. Du tror det blir svart og stille. Ingenting. Allikevel er du ikke redd for å dø. Vi kan prate om det som om det er det naturligste i verden. Det er det vel kanskje også. Men det forundrer meg at du ikke er redd.

Jeg tror at det er noe etter døden. Jeg tror ikke jeg blir gjenfødt, men heller at kroppen, skallet blir borte og at den udefinerbare sjelen lever videre. Hvor og hvordan den lever videre tror jeg ingenting om. Tror bare at den lever videre.

Men tenk om det er det vi tror om hva som skjer etter døden, mens vi lever, som bestemmer hva som faktisk skjer etter vi dør? Hvis du tror du kommer til å bli reinkarnert, så kommer du til å bli reinkarnert. Hvis du tror det er ingenting etterpå, så blir det ingenting. Og hvis det er tilfellet, blir du borte for alltid, pappa.

Da kommer jeg aldri til å møte igjen pappaen som er dypere enn man ville trodd ved første, andre og tredje øyekast. Da kommer jeg aldri til å få høre de kverulerende uttrykkene dine igjen. Aldri mer få teste tålmodighetsgrensen din (som forøvrig går ved skvising av litt majones i håret ditt). Aldri mer bli trøstet på den rare, fine pappamåten. Aldri mer høre deg si “virrum”. Aldri mer få tullelære deg at man skal spørre før man låner noe (du har forresten blitt veldig flink til det!). Aldri mer få høre om hotell Gjennomtrekk.

Aldri mer få oppleve de handlingene du gjør for å vise at du er glad i meg. Du sier ikke ordene “jeg er glad i deg” mer enn høyst nødvendig, men det trenger du ikke heller. Jeg vet det allikevel. Jeg vet det fordi du f.eks. ble med meg på sykehuset når jeg skulle operere ut en visdomstann. Jeg vet det fordi du husker å sende melding for å ønske lykke til og si at jeg klarer det lett som bare det når jeg har eksamen. Jeg vet det fordi du viser det.

Aldri mer få møte den godeste pappaen jeg valgte meg en gang før jeg ble født. Jeg valgte riktig også kjenner jeg, selv om vi har hatt våre disputter. Du vet nemlig hvor du setter grensene dine, du. Du vet hvordan du vil ha ting. Jeg vet også hva jeg vil, hvor jeg setter grensene (meget mulig det er mye din skyld). Det er ganske enkelt å forholde seg til deg på den måten, siden du er så tydelig og klar. Og det er godt. Trygt.

Du er tydelig og klar på hva du tror skjer etter at livet ditt er slutt også, allikevel kommer jeg nok ikke til å gi meg med å prøve å overbevise deg om at det er noe, et eller annet, etterpå… Kanskje du ikke er redd for å dø, men jeg er redd for å miste deg.

Et menneske mindre i verden

Plutselig er den der, Fields of gold. Jeg er ikke forberedt. Hver gang jeg hører den,tenker jeg på deg.

Jeg tenker på måten du levde på, og måten du døde på. Ender opp tilbake i den regntunge dagen i oktober, hvor sangen ble spilt på p4 i venterommet på sykehuset, utenfor rom 434. Eva Cassidy sang svakt, tårene hadde gjort kinnene mine våte og øynene hovne. Vi var der for å vente på at du skulle dø, det var virkeligheten vi måtte forholde oss til.

Tåka lå tykk på utsiden av vinduet. Vi hadde kjørt fort for å komme til sykehuset, vi ble fortalt at vi måtte kjøre fort dersom vi skulle rekke det. Vi måtte dra fra jobb, vi måtte dra fordi du skulle dø. Jeg hadde på meg rosa skjorte, og jeg tenkte at det var dumt å ha rosa skjorte den siste dagen i ditt liv.

Klokka nærmet seg tolv på natta. Vi satt der, på de harde stolene, vi ventet. Du pustet sakte. Klokka nærmet seg ett. Klokka nærmet seg to. Klokka nærmet seg tre. Fem over tre. Ti over tre. Kvart over tre. Jeg tenkte at du burde slippe å ha det vondt, og det var uansett ingenting vi kunne gjort. Vi ventet. Du ventet. Tiden gikk sakte, du pustet sakte. Halv fire.

Jeg var 19 år, jeg hadde akkurat begynt på lærerhøyskolen den høsten. Jeg holdt deg i hånda. Du pustet tungt. Jeg holdt deg i hånda. Du pustet tyngre. Jeg holdt deg i hånda. Hånda ble slapp. Du pustet ikke lengre. Just like that. Et menneske mindre i verden. Et viktig menneske mindre i verden.

Da vi kom ut av rommet og alt var over, spilte p4 Trains Drops of Jupiter, og jeg tenkte at verden aldri kom til å bli det samme igjen.

Skoledagbok

En gang i blant, skriver vi skoledagbok. Da får elevene ofte lov til å skrive om hva de vil, og noen ganger får de faste skriveoppgaver.

Etter inspirasjon fra Gunnza, fikk de oppgaven “Hva tror du læreren gjør når hun kommer hjem fra skolen?”

Elevene mine tror jeg retter lekser og gleder meg til å se dem igjen. De tror også at jeg leser aviser og ser på nyhetene. De tror ikke at jeg ser på Hotel Cæsar. Alle mener at jeg gir Aira mat og at jeg går tur med henne.

En mente at jeg liker å reise til London og at jeg liker aller best “Madam tuså”.

Ei jente skrev “Jeg synes at du er den beste læreren i verden. Jeg liker deg kjempemye”.

En mente jeg var nesten som supermann, men dame.

Ei sa at hun tror jeg sjelden spiser “diser” (altså dessert), men ofte middag og kakuskiver (de lærer dialektord, og kakuskiver er et av disse).

En million sjiraffer

Jeg har fått elevene mine til å tegne sjiraffer til onemilliongiraffes-prosjektet. Jeg forklarte dem at de skulle tegne fine tegninger som skulle havne på internett, og de syntes det var helt fantastisk. Barna lurte blant annet på om alle i hele verden kan se tegningene da, og ble i ekstase da jeg fortalte at alle med internett kan se de.

Siden elevene mine er så flinke, vil jeg vise dere sjiraffene også.

onemilliongiraffes1

onemilliongiraffes2