Om å ta sats, og stå på egne bein

Jeg har alltid likt å jobbe hardt. Mens jeg studerte, jobbet jeg ved siden av studiene. De første tre studieårene jobbet jeg som målfotograf/måldommer på travbane, i bokhandel og som telefonselger for lokalavisa, samtidig. Det siste studieåret flyttet jeg til Oslo og jobbet 80% som skole/sfoassistent og 10% som faglærer i norsk (på samme skole hvor jeg jobber fremdeles). Fikk ålreite karakterer på lærerhøyskolen selv om jeg jobbet så mye ved siden av. Jeg er glad i å jobbe hardt.

Det første året som lærer hadde jeg også jobb ved siden av, nemlig min egen bedrift. For ca. ett år siden startet en partner og jeg et medie- og produksjonsbyrå, som primært jobber med sosiale media. Det begynte som en hobbybedrift, men det har ballet på seg, og nå ser jeg på muligheten for å kunne jobbe fulltid med firmaet vårt. Tenk så gøy det ville vært å være sin egen sjef, og å ha arbeidskapasiteten jeg har til å gjøre det!

Det er så gøy å jobbe med kundene våre. Vi koser oss stort når vi får lov til å kurse kundene våre i sosiale media – når vi får vise dem hvor mye man kan gjøre og hvordan man kan benytte seg av verktøyene som finnes på en god måte. Det er gøy å se entusiasmen hos kundene når de ser mulighetene de ulike verktøyene gir. Vi koser oss også når vi får være tekstforfattere for ulike bedrifter/kampanjer, der vi gjerne briefes av reklamebyråene før vi setter i gang arbeidet vårt.

I sommerferien har jeg stort sett jobbet fulltid med firmaet, bortsett fra da vi var ute og reiste. Da tok freelancerne våre seg av jobben, slik at vi kunne ta en pause. Men når jeg jobber firmaet, trenger jeg ikke noen pause. Å drive bedriften framover – det er avstressende i seg selv. Å holde seg selv oppdatert, å blogge/tvitre/facebooke/tubmle/gowallaere/osv, er interessant. Læringskurven er bratt, møtene er interessante og kundene vi har hatt til nå har vært fornøyde.

Det er vanskelig å vite når, og hvordan, vi skal ta sats for å virkelig gå etter de høye målene vi har satt oss. En ting er i hvertfall sikkert: vi skal videre opp, videre frem!

Har skrevet en del om sosiale medier opp gjennom:
Plosivs topp elleve wordpress-plugins
Helt ny på twitter
Mitt første møte med sosiale medier
Hva synes leserne mine om å sende samme oppdateringer til linkedin, twitter og facebook
Hvordan deaktivere facebook-chat for noen, og ikke andre
Hvordan få begrenset profil på facebook
Ikke vis facebookprofil på google-søk
Det beste med sosiale medier
Twitter – må man følge tilbake?
Blogging – hvordan få flere lesere
Ressurser til å bruke sammen med twitter (skrevet i juli 2009, så litt utdatert)

Tanker om mobbing og avisskriverier

Mobbing. Alle oppegående mennesker ønsker mobbing vekk – vekk fra skoler, arbeidsplasser, fritidsaktiviteter, ja, alle slags aktiviteter. Hvis jeg finner ut av mobbing i min klasse eller på min skole, slår jeg hardt ned på det, og det samme gjør alle andre lærere jeg kjenner.

Den dyktige læreren som går under bloggenavnet Størstepia la igjen en kommentar på bloggposten min “Å være lærer eller å la være å være lærer“, kommentaren finner du her.

Jeg siterer fra hennes kommentar:
“Dessverre har skolen jeg jobber på vært utsatt for mye avisskriverier (lokalpressen) i det siste, mange mobbesaker. Foreldre går ut og sverter skolen og lærerne og forteller usannheter og løgn… Det er ikke noen av mine elever det er snakk om her heldigvis, men jeg ser hvor lett det er å bli stemplet som “udugelig” lærer av enkelte foreldre… Disse lærerne har jobbet r… av seg for at disse barna skal ha det bra på skolen, men allikevel går foreldre ut i pressen. Det gagner verken elevene eller lærerne…”

Dette har jeg prøvd å diskutere med en facebookbekjent på facebook. Det har vært en del avisartikler i lokalavisa der denne fb-bekjente bor, hvor det står om at en skole har blitt anmeldt etter mobbesak, og facebook har blitt brukt til å skrive om hvor forferdelig man mener at dette er.

Da jeg så at denne bekjente brukte facebook for å fortelle hvor forferdelig skolen, lærerne og ledelsen på skolen var, bestemte jeg meg for å si at jeg ikke synes hetsingen var ok. Jeg skrev “Er ikke meninga å være den kjipe her, men vet du alle fakta? Har du hørt begge sider av saken? (…)” og “Forsvarer ingen, men det finnes alltid flere sider av en sak. Vær forsiktige med å dømme noen/noe.”. Dette utviklet seg til å bli en stor diskusjon.

Jeg presiserte at jeg ikke visste noe om den saken som ble diskutert, men jeg mente at lærere også har et liv – og at lærere ikke kan klare å se alt, alltid, men da fikk jeg beskjed om at jeg bare kunne slutte som lærer. Da jeg sa at arbeidsmengde påvirker skolehverdagen, fikk jeg beskjed om at lærere alltid klager på lønn og arbeidsmengde, og at når man tar en slik jobb må man yte 100%. Jeg fikk også beskjed om at jeg har valgt feil yrke. Fra folk jeg overhode ikke kjenner, som ikke kjenner meg eller den jobben jeg gjør. Jeg var bare hun dumme, unge, blonde læreren som valgte å forsvare skolen og lærerne som ikke gjorde noe med mobbingen – og derfor snakket de svært nedlatende til meg. Det mente de var helt ok. Antageligvis snakket de om meg rundt stuebordet, slik man gjerne gjør i små lokalsamfunn.

Var de noe bedre? Hvordan kan man forvente at skolen gir 100 % når det man får vite av folk som ikke en gang har fakta på bordet, at man er udugelig som lærer fordi man ikke ser alt, alltid? Hvordan kan foreldre mene at de kan behandle lærere, skole og administrasjon på den måten, og så skal skolen være perfekte? Hvordan kan de tro at skolen skal bli bedre av at de sitter og snakker dritt om den enten på facebook eller hjemme i stua?

Jeg ser ikke alt, jeg får ikke vite alt som skjer. Det er en ærlig sak. Jeg er ikke perfekt. Heldigvis er foreldrene til elevene mine flinke til å si ifra til meg når noe skjer. Heldigvis mener de at jeg kan få ha et liv ved siden av jobben min. Heldigvis sitter de ikke på facebook og snakker dritt om meg bak ryggen min, ei heller hjemme i stua. Heldigvis kan jeg stole på dem, og det fører til at jeg yter litt ekstra.

Ingen er tjent med at noen sverter andre og ingen er tjent med mistilliten som følger.

Mitt beste råd dersom ditt barn opplever mobbing, er at du tar kontakt med kontaktlærer. Hjelper ikke det, tar du kontakt med sosiallærer. Hjelper ikke det, tar du kontakt med ledelsen. Krev møter, og krev at det blir tatt tak i – og gjør ditt for at det blir funnet en god løsning. Det er mye du som forelder kan gjøre: Inviter med barn hjem, bli med på aktiviteter og oppsøk sosiale miljø, gjerne sammen med barnet. Snakk med foreldrene til den som mobber. På skolen min tok faktisk en forelder en ufarlig prat med en elev som ertet sønnen hans, og det førte til at eleven lot sønnen hans være i fred.

Jeg mener at ingen er tjent med at man tar kontakt med lokalavisa i en sånn situasjon – i små samfunn vet alle hvem alle er, og alle vet med ett hvem som har blitt mobbet, i hvilken klasse, hvem som er læreren, hvem som er foreldrene – og alle får en mening om hvor skylden skal plasseres. Og når man har kommet dit hen at man skal plassere skyld, glemmer man å fokusere på det viktige, nemlig en løsning på problemet. Hva kan man gjøre for å fjerne problemet?

Snakk sammen, snakk til hverandre – ikke om hverandre. Lærere og foreldre har nemlig det samme målet: At barna skal trives på skolen, og at de skal lære. Det er et bedre utgangspunkt enn mange har.