Et menneske mindre i verden

Plutselig er den der, Fields of gold. Jeg er ikke forberedt. Hver gang jeg hører den,tenker jeg på deg.

Jeg tenker på måten du levde på, og måten du døde på. Ender opp tilbake i den regntunge dagen i oktober, hvor sangen ble spilt på p4 i venterommet på sykehuset, utenfor rom 434. Eva Cassidy sang svakt, tårene hadde gjort kinnene mine våte og øynene hovne. Vi var der for å vente på at du skulle dø, det var virkeligheten vi måtte forholde oss til.

Tåka lå tykk på utsiden av vinduet. Vi hadde kjørt fort for å komme til sykehuset, vi ble fortalt at vi måtte kjøre fort dersom vi skulle rekke det. Vi måtte dra fra jobb, vi måtte dra fordi du skulle dø. Jeg hadde på meg rosa skjorte, og jeg tenkte at det var dumt å ha rosa skjorte den siste dagen i ditt liv.

Klokka nærmet seg tolv på natta. Vi satt der, på de harde stolene, vi ventet. Du pustet sakte. Klokka nærmet seg ett. Klokka nærmet seg to. Klokka nærmet seg tre. Fem over tre. Ti over tre. Kvart over tre. Jeg tenkte at du burde slippe å ha det vondt, og det var uansett ingenting vi kunne gjort. Vi ventet. Du ventet. Tiden gikk sakte, du pustet sakte. Halv fire.

Jeg var 19 år, jeg hadde akkurat begynt på lærerhøyskolen den høsten. Jeg holdt deg i hånda. Du pustet tungt. Jeg holdt deg i hånda. Du pustet tyngre. Jeg holdt deg i hånda. Hånda ble slapp. Du pustet ikke lengre. Just like that. Et menneske mindre i verden. Et viktig menneske mindre i verden.

Da vi kom ut av rommet og alt var over, spilte p4 Trains Drops of Jupiter, og jeg tenkte at verden aldri kom til å bli det samme igjen.