Du tror ikke på et liv etter døden

Du tror ikke på liv etter døden, pappa. Du tror det blir svart og stille. Ingenting. Allikevel er du ikke redd for å dø. Vi kan prate om det som om det er det naturligste i verden. Det er det vel kanskje også. Men det forundrer meg at du ikke er redd.

Jeg tror at det er noe etter døden. Jeg tror ikke jeg blir gjenfødt, men heller at kroppen, skallet blir borte og at den udefinerbare sjelen lever videre. Hvor og hvordan den lever videre tror jeg ingenting om. Tror bare at den lever videre.

Men tenk om det er det vi tror om hva som skjer etter døden, mens vi lever, som bestemmer hva som faktisk skjer etter vi dør? Hvis du tror du kommer til å bli reinkarnert, så kommer du til å bli reinkarnert. Hvis du tror det er ingenting etterpå, så blir det ingenting. Og hvis det er tilfellet, blir du borte for alltid, pappa.

Da kommer jeg aldri til å møte igjen pappaen som er dypere enn man ville trodd ved første, andre og tredje øyekast. Da kommer jeg aldri til å få høre de kverulerende uttrykkene dine igjen. Aldri mer få teste tålmodighetsgrensen din (som forøvrig går ved skvising av litt majones i håret ditt). Aldri mer bli trøstet på den rare, fine pappamåten. Aldri mer høre deg si “virrum”. Aldri mer få tullelære deg at man skal spørre før man låner noe (du har forresten blitt veldig flink til det!). Aldri mer få høre om hotell Gjennomtrekk.

Aldri mer få oppleve de handlingene du gjør for å vise at du er glad i meg. Du sier ikke ordene “jeg er glad i deg” mer enn høyst nødvendig, men det trenger du ikke heller. Jeg vet det allikevel. Jeg vet det fordi du f.eks. ble med meg på sykehuset når jeg skulle operere ut en visdomstann. Jeg vet det fordi du husker å sende melding for å ønske lykke til og si at jeg klarer det lett som bare det når jeg har eksamen. Jeg vet det fordi du viser det.

Aldri mer få møte den godeste pappaen jeg valgte meg en gang før jeg ble født. Jeg valgte riktig også kjenner jeg, selv om vi har hatt våre disputter. Du vet nemlig hvor du setter grensene dine, du. Du vet hvordan du vil ha ting. Jeg vet også hva jeg vil, hvor jeg setter grensene (meget mulig det er mye din skyld). Det er ganske enkelt å forholde seg til deg på den måten, siden du er så tydelig og klar. Og det er godt. Trygt.

Du er tydelig og klar på hva du tror skjer etter at livet ditt er slutt også, allikevel kommer jeg nok ikke til å gi meg med å prøve å overbevise deg om at det er noe, et eller annet, etterpå… Kanskje du ikke er redd for å dø, men jeg er redd for å miste deg.

På kanten

Står på kanten nå, ser nedover, gjør meg klar til å hoppe. Hjertet slår raskt, hendene er klamme og stemmen skjelver, men usikkerheten får ikke tak i meg. Jeg har bestemt meg. Vind i håret og solstråler mot naken hud er med på å bekrefte det – det kan jo hende jeg kan hoppe langt.

Jeg har vært ved dette veiskillet tidligere.

Står på kanten nå, ser bakover, før jeg hopper. Ser på alt jeg har bak meg med deg, alt vi har vært gjennom. Alle de fantastiske stundene hvor vi har smilt, ledd og levd. Alle de triste stundene hvor vi har vært der for hverandre. Jeg vet at du ville stått der nede og tatt meg imot om du fikk muligheten. Men du kan ikke – ikke denne gangen. Nå må jeg få lande på mine egne to føtter. De føttene som skal bære meg resten av livet – de må forbli sterke så jeg kan stå støtt. Jeg må få hoppe selv. Du må få hoppe selv du også.

Står på kanten nå, ser framover. Utover, før jeg gjør meg klar til å hoppe. Du er der også. Der ligger uante muligheter, spennende mennesker og annerledes opplevelser. Der ligger sorg og gleder, opplevelser og erfaringer, problemer og løsninger. Der ute ligger livet mitt.

Om jeg aldri tar sats og hopper, vil jeg aldri få svar. Svar må jeg ha. Jeg vil heller kræsje, enn å aldri hoppe i frykt for å falle hardt. Kanskje lander jeg som katten – med beina først. Kanskje blir det skikkelig mageplask. Uansett hvordan jeg lander, lærer jeg noe, utvikler jeg meg. Uansett hvordan jeg lander, har jeg mine egne, sterke føtter å stå på. Det er bare når jeg har mine egne føtter å stå på jeg står ordentlig støtt.

Kanskje jeg kan hoppe langt…

.

Denne teksten skrev jeg i 2007, og det viser seg at jeg kunne hoppe langt, men at jeg måtte hoppe mange ganger.

Ved veiskille

Hadde akkurat gått tur med ei fantastisk jente, god venninne, men vi skiltes ved Utrusplassen. Hun skulle hjem til sin trygghet, jeg skulle hjem til min. For å komme meg hjem, måtte jeg gå gjennom den lille skogen som hadde blitt halvmørk i skumringen.

Selv om jeg kjente skogen som min egen lomme, hadde gått gjennom den tusen ganger før, ble jeg usikker. La merke til en forlokkende avstikker jeg aldri hade sett tidligere. En avstikker som gikk sin egen retning bort fra den kjente stien.

Jeg kunne gå den vante, trygge veien hjem. Den veien jeg alltid går, den stien jeg velger helt automatisk: Over noen røtter, et par grantrær på begge sider av stien før jeg når asfalten, gatelysene og ser det kjente huset. Den veien som er kjent, trygg, sikker, men samtidig kanskje for trygg. Status quo.

Jeg kunne velge den andre veien. Den som kanskje ikke fører meg hjem til det hjemmet jeg kjenner. Den som tilbyr frihet, nye sjanser. Og usikkerhet og omstilling. Mye jobb, men også muligheter jeg aldri har hatt før. Lidenskap.

Jeg stod en stund og betraktet den ukjente stien som snodde seg innover skogen i halvmørket. Overveide mulighetene og farene som kunne vente på meg der. Så den andre, der jeg kunne skimte gatelysene gjennom grantrærne. Der jeg visste hva som ventet på meg.

Denne gangen valgte jeg å gå den trygge, vante veien hjem. Hjem til varmen av det kjente. Hjem til en klem og en varm kopp te. Da jeg kom hjem fikk jeg en melding av den omsorgsfulle, varme venninna jeg hadde gått tur med. Hun lurte på om jeg var trygt hjemme. Det var jeg. Denne gangen.

Det man velger, bør man gjøre helhjertet.

.

Denne teksten skrev jeg i 2007, og noen måneder senere valgte jeg den andre veien. Det kommer en bloggpost om det i slutten av april; På kanten.

Mørket tok opp mer plass en det burde

Det var en sånn ettermiddag der mørket tok opp mer plass enn det burde. Regnet sildret ned utenfor mens mørket la seg stille, helt urørlig i kriker og kroker av rommet. I kriker og kroker av meg var mørket også rådende. Jeg kjente at det tok opp mer plass enn det burde. Mer og mer plass dess mer jeg kjente på det. Selv Eva Cassidys myke stemme kunne ikke lette stemningen. You’ll remember me when the west wind moves. Among the fields of barley…

Det føltes som dagene sneglet seg av sted inne på rommet. Dager og dager med gråt, pust, smerte. Død. Dager med tungt mørke. Det var ikke dager, det var timer. Tolv timer. Ingenting føltes virkelig lenger. Timer føltes som dager. Smil kjentes som gråt. Dag føltes som natt. Lys føltes som mørke. Mørke var lys.

Jeg visste det ikke da. Visste ikke at mørket passet på deg, svøpte deg mens du kjempet. Visste ikke at det som føltes som mørke egentlig var lys. Lys som tok opp mer og mer av deg. Det var vanskelig å se, men du viste det på slutten. Du viste det mens du pustet tungt. Før en enslig tåre trillet sakte nedover kinnet ditt og du så oss for siste gang…

 .

Opprinnelig skrevet i 2007.

Dreaming through the noise

Oktober, kaldt, tidlig morgen, onsdag. Jobb. På med jakka, knyte joggeskoene, kollektivkortet i jakkelommen. Mobilen i hånda, headphones på. Play.

It’s so beautiful here, she said. This moment now, in this moment now. Går gjennom gården. Åpner den røde porten, svinger til høyre, flanel and satin, vandrer gatelangs, gjennom parken, forbi butikken. Han står der i dag igjen. “Har du lighter?” Dessverre ikke. No room at all for any other thought.

Går videre, ned Tøyenbekken, tråkker hardt på asfalten. And I know I don’t want this, oh I swear I don’t want this. Alle går forbi, alltid forbi. There is a reason not to want this but I forgot.

Tung kropp, trege skritt, motvillig, vil ikke. Må, har lovd, skal, er forpliktet. Alltid forpliktet. (…) and she dreams through the noise. Tenker på året som har gått, månedene, ukene, dagene. Puster tregt, går tregt, tenker tregt. Alt er tregt når det er morgen og kaldt og alt er forpliktelser. Face pressed into the corduroy grooves.

Maybe it means nothing.

But I’m afraid to move. Trikken, trikken er treg, alltid treg, jeg er kald på nesa og har vondt i tærne. …who are you, taking coffee, no sugar?

Trikken kommer, den er varm og jeg setter meg på setet, setet der noen har sittet og varmet det opp, setet med noen andres varme. Who are you.

Oh words, like rain, how sweet the sound. Jeg sitter feil vei, trikken drar meg baklengs, oppover, bakover, jeg lukker øynene. I’ll see you around.


da jeg kom på lærerjobben denne dagen i oktober, leverte jeg oppsigelsen min, og nå går jeg inn i 2011 som gründer, så og si uten faste inntekter, men med mye frihet og få forpliktelser. Takket være en idé som kollegaen fikk da vi gikk fjelltur sammen med foreldrene mine på Synnfjell sommeren 2009, skal jeg nå stå stødig på egne bein, og det er arbeidsinnsatsen, ideene, kompetansen og strukturen som skal være inntektsbringende. Heldigvis har vi allerede gode case og bra resultater å vise til. I dag hører jeg på feelgood musikk mens jeg kjenner at avgjørelsen er riktig. Klikk deg gjerne inn på facebook og “lik” siden min, hvis du vil.

.

.

Tidligere skrevet om lærergjerningen:
–  Å være lærer eller å la være å være lærer
Følelsen av å ikke strekke til

Glimt

Jeg leter etter en fil på pc-en, et bilde fra lenge siden. Arkivet er ikke i orden og filene danner en lang liste på skjermen hvor alle har samme etternavn – .jpeg. Thumbnails med samme etternavn og forskjellige følelser, sinnstemninger og uttrykk.

Bak hvert ikon, hvert filnavn, befinner det seg en liten flik av et liv som en gang var. Glede, sorger, opplevelser og erfaringer. Gode minner, triste minner. Gode minner som er triste å tenke tilbake på, triste av flere grunner. Jeg vet ikke om menneskene på bildet kan finne dette livet igjen. Jeg åpner hver fil. Husker ikke lenger hva jeg lette etter så jeg bare ramler inn i minnene…

dscn11421