Noen ganger savner jeg å være lærer

Jeg savner elevene mine i blant. Jeg savner å få være kreativ sammen med dem, å utfordre og å bli utfordret. Da jeg så denne filmen, ble jeg veldig rørt. “Har du det i deg?” er helt fantastisk, og jobben som har blitt gjort med kampanjen inspirerer meg på mange måter. Det er blant annet dette læreryrket handler om, å utgjøre en forskjell i noens liv – faglig og personlig.

Tidligere denne uka møtte jeg en av foreldrene til elevene mine, og hun fortalte at sønnen hennes fremdeles snakker om meg, og at de savner å lære dialeketord (jeg kommer jo fra bygda og underviste i Oslo, og lærte elevene mine ett nytt dialektord hver uke – sånn som kvælve, hoso og åkle). Mammaen sa også at den nye læreren er flink. Det er jeg glad for. Men jeg savner dem, disse fantastiske barna. Noen ganger lurer jeg på om jeg rakk å utgjøre en forskjell, om de kommer til å huske meg om ett år, om tre år, om fem år eller om tjue år.

Jeg var kontaktlærer i et og et halvt år, og kanskje jeg ikke rakk å gjøre et stort nok inntrykk på den kortet tiden, kanskje de kommer til å vagt huske en eller annen ung jente som var læreren deres, som lærte dem mange rare dialektord. Forhåpentligvis kommer de til å huske litt om pluss og minus også, og kanskje, hvis jeg er heldig, husker de omsorgen jeg hadde for dem. Og som jeg faktisk fremdeles har for dem.

.
.

Jeg lagde forresten en film til mamma også, og delte den på Facebooken hennes. Hun har nemlig vært lærer (helt til hun ble syk av det), og jeg er helt sikker på at hun har vært en slik lærer, en lærer som betydde noe, og en person som fremdeles betyr noe mange år senere.

Å være lærer er toppen, som Liv Marie Schou skriver.

PS: En annen morsom detalj for meg, er at jeg har jobbet sammen med hun som er lærer i klassebildet som vises midt i filmen. Det eneste jeg savner er mulighet til å embedde filmen, f.eks. her på bloggen.

Google Alerts – du vet aldri når lokalavisa skriver om deg

Jeg har satt opp Google Alert på mitt eget navn (og plosiv-navnet). Det innebærer at jeg får mail når noen har skrevet om meg (iallfall stort sett, tjenesten er ikke 100%). I går ble jeg veldig overrasket da jeg fikk en mail om at jeg har blitt nevnt i en artikkel med overskriften:

…noe som overrasket meg stort, siden jeg ikke har snakket med avisa som har omtalt meg, Nordstrand Blad. (Artikkelen kan du lese her.) Jeg har blitt intervjuet av NRK, men den saken har jeg ikke sett på nett enda.

Jeg stusset litt da et par foreldre begynte å følge meg på Twitter for et par dager siden, men at jeg hadde blitt omtalt i lokalavisa var jeg ikke klar over. Så, jeg anbefaler deg å sette opp et Google Alert-søk, du vet aldri når det dukker opp artikler om deg.

Om å ta sats, og stå på egne bein

Jeg har alltid likt å jobbe hardt. Mens jeg studerte, jobbet jeg ved siden av studiene. De første tre studieårene jobbet jeg som målfotograf/måldommer på travbane, i bokhandel og som telefonselger for lokalavisa, samtidig. Det siste studieåret flyttet jeg til Oslo og jobbet 80% som skole/sfoassistent og 10% som faglærer i norsk (på samme skole hvor jeg jobber fremdeles). Fikk ålreite karakterer på lærerhøyskolen selv om jeg jobbet så mye ved siden av. Jeg er glad i å jobbe hardt.

Det første året som lærer hadde jeg også jobb ved siden av, nemlig min egen bedrift. For ca. ett år siden startet en partner og jeg et medie- og produksjonsbyrå, som primært jobber med sosiale media. Det begynte som en hobbybedrift, men det har ballet på seg, og nå ser jeg på muligheten for å kunne jobbe fulltid med firmaet vårt. Tenk så gøy det ville vært å være sin egen sjef, og å ha arbeidskapasiteten jeg har til å gjøre det!

Det er så gøy å jobbe med kundene våre. Vi koser oss stort når vi får lov til å kurse kundene våre i sosiale media – når vi får vise dem hvor mye man kan gjøre og hvordan man kan benytte seg av verktøyene som finnes på en god måte. Det er gøy å se entusiasmen hos kundene når de ser mulighetene de ulike verktøyene gir. Vi koser oss også når vi får være tekstforfattere for ulike bedrifter/kampanjer, der vi gjerne briefes av reklamebyråene før vi setter i gang arbeidet vårt.

I sommerferien har jeg stort sett jobbet fulltid med firmaet, bortsett fra da vi var ute og reiste. Da tok freelancerne våre seg av jobben, slik at vi kunne ta en pause. Men når jeg jobber firmaet, trenger jeg ikke noen pause. Å drive bedriften framover – det er avstressende i seg selv. Å holde seg selv oppdatert, å blogge/tvitre/facebooke/tubmle/gowallaere/osv, er interessant. Læringskurven er bratt, møtene er interessante og kundene vi har hatt til nå har vært fornøyde.

Det er vanskelig å vite når, og hvordan, vi skal ta sats for å virkelig gå etter de høye målene vi har satt oss. En ting er i hvertfall sikkert: vi skal videre opp, videre frem!

Har skrevet en del om sosiale medier opp gjennom:
Plosivs topp elleve wordpress-plugins
Helt ny på twitter
Mitt første møte med sosiale medier
Hva synes leserne mine om å sende samme oppdateringer til linkedin, twitter og facebook
Hvordan deaktivere facebook-chat for noen, og ikke andre
Hvordan få begrenset profil på facebook
Ikke vis facebookprofil på google-søk
Det beste med sosiale medier
Twitter – må man følge tilbake?
Blogging – hvordan få flere lesere
Ressurser til å bruke sammen med twitter (skrevet i juli 2009, så litt utdatert)

Ukas dialektord

Gjennom hele 3. klasse har elevene mine fått servert “ukas dalaord”, et dialektord fra dalen min. De har hørt over 45 dalaord. Noen husker nesten alle, og bruker de hjemme for å tøyse med familie og venner. Huggugælin er et populært ord (betyr svimmel).

Jeg begynner å gå tom for fornuftige dalaord, og jeg skal jo være læreren deres i 4. klasse også. Elevene elsker den lille mandagsrutinen, så jeg vil fortsette, egentlig utvide. Kanskje ukas dialektord? Der de får presentert et ord, og de skal gjette hvor det er fra og hva det betyr?

Det er nå jeg trenger deres kloke hoder. Gi meg dine beste dialektord, og skriv hvor de er fra. Vi kan jammen lære geografi og norsk mens vi leker! Gøy, gøy!

Så: gi meg dine beste dialektord. Skriv hvor du kommer fra (og gjerne noe som kjennetegner akkurat din dialekt). Og hvis du kjenner noen med interessant dialekt, må du sende de innom meg, så elevene mine kan bli enda klokere.

Huh? Sommerferie? Hva er det igjen?

Å være lærer, eller å la være å være lærer

Jeg vurderte å ikke ta et nytt vikariat som lærer etter mitt første arbeidsår. Jeg søkte på og var i finaleintervju til en helt annen jobb, en jobb der jeg ville sittet bak en pc-skjerm, hatt faste, stabile arbeidstider og fornuftige arbeidsoppgaver.

Til tross for at jeg har de flotteste elevene en kan ønske seg, til tross for at foreldrene har tillit til meg, behandler meg bra og synes jeg er dyktig og til tross for at teamet mitt samarbeider godt, vurderte jeg å slutte.

Rett før sommerferien hadde jeg storyline-prosjekt med elevene mine. Styringsfaget var matematikk – temaet geometri. Vi lagde kafé. Elevene var ufattelig kreative – lagde trekantstoler, sirkel-bord, kvadratisk kafédisk med peis inni og sirkelformet heis. De var fantastiske – og de var selvstendige. Jeg bare veiledet og smilte.

Likevel vurderte jeg å slutte.

Før vi tok ferie hadde vi sommeravslutning. Jeg fikk gaver, klemmer og rosende ord. Alle foreldrene takket varmt for alle timene jeg hadde lagt inn i løpet av skoleåret. De fortalte at elevene har respekt for meg, men at de også vet at jeg er glad i dem. De vet hvor grensene går, og de liker at det er klare grenser. Foreldrenes ros ga meg en følelse av at alle de ekstra timene jeg har lagt igjen ved pulten min har vært verdt det. Foreldrene var takknemlige.

Likevel vurderte jeg å slutte.

På sommeravslutningen framførte damene på teamet mitt og jeg “Vi er tre små fine damer” (revidert tekst fra vi er to små fine damer) for foreldre og elever. Vi lo så vi gråt da vi øvde, og vi smilte stolt etter vi hadde vært uhøytidelige. Vi samarbeider godt, de tar vare på meg, de veileder og hjelper meg. De er fantastiske.

Likevel vurderte jeg å slutte.

Jeg får slike hilsninger i skoledagbøkene:

Likevel vurderte jeg å slutte som lærer.

Papirhaugene vokser og vokser. Møtene tar mer og mer tid. Alt skal dokumenteres – dersom jeg har gitt muntlig tilbakemelding til en elev, bør det dokumenteres skriftlig i tilfelle eleven en dag finner ut at han skal saksøke skolen. Kopimaskina har papirstopp, og vi har bokløs matematikk, altså må alle matteoppgaver vi skal gjøre kopieres fra en bok. Man har ryddeuke på et kjøkken man slett ikke bruker. En del arbeidsoppgaver er fullstendig irrellevante. Lønna er forholdsvis lav (og ja, den er lavere for nyutdannede i Oslo enn utenfor Oslo).

Man bruker så mye tid på møter, papirer, vurdering, dokumentasjon, vasking, trøsting, kopiering, flytting, rydding og tull at jeg ikke rekker å planlegge timene mine. Når jeg har gjort alt det rare jeg skal gjøre, har jeg gjerne mindre enn en time på meg til å planlegge 4 klokketimers undervisning – og gjerne rette en del lekser.

Jeg rekker ikke gjøre alt jeg vil. Jeg rekker ikke lage det kjempekule engelskopplegget jeg lærte om på lærerhøgskolen. Jeg har ikke tid til å lage naturfagsoppgaver som jeg lærte om på kurset “Forsterket lærerutdanning”. Det er ingen tid til å finne opp nye metoder, det er ingen rom for å spørre kolleger om råd (selv om de garantert ville hjulpet meg om jeg hadde spurt).

Det er ingen tid til å gjøre det jeg virkelig ønsket meg da jeg utdannet meg – nemlig å undervise barn. Å se glede i øynene deres da de har lært noe nytt. Å høre dem resonnere rundt et emne, å diskutere med dem, å leke med dem slik at de lærer – slik at de kan møte fremtiden med god basiskunnskap.

Derfor vurderte jeg å takke for meg som lærer etter bare ett år.

Følelsen av å ikke strekke til

I dag begynte jeg å gråte på kontoret. Jeg fikk ikke puste og tårene fylte øynene mine – jeg var veldig sliten.

I morgen skal jeg ha mine første utviklingssamtaler, fjorten skoledager etter skolestart. Jeg har gjennomført og rettet kartleggingsprøver, to i norsk og en i matte. Jeg har hatt glosetester og rettet lekser. Jeg har organisert og satt meg inn i tidligere utviklingsplaner og rapporter. Jeg har hatt elevsamtaler og undervisning som vanlig, samt skrevet fagplaner/årsplaner i 7 fag. Jeg har observert elevene i lek og arbeid. Jeg er både nyansatt og nyutdannet, så jeg har satt meg inn i planer for skolen, planer for gruppa og planer for de enkelte elevene. tidJeg er heldig, fordi jeg har flotte elever og en god tone med alle foreldrene så langt.

Allikevel ser det ikke nok. Jeg har blitt satt opp til å lage en språkdag for 1.-4 trinn om noen uker, et opplegg for en hel dag i midten av september. Opplegget skal leveres på fredag, og jeg har ikke begynt. Jeg burde gått på personalrommet for å spise og være sosial med kollegene mine i pausa, men jeg rekker det ikke – jeg må ofre pausa for å få unna litt jobb, for å slippe å sitte enda lenger på kvelden. Jeg må huske at det er min tur til å lage ukeplan og ukebrev for kommende uke. Jeg prøver å se alle elevene hver dag, huske alle beskjeder som må gis, lære elevene det de skal og ta vare på det sosiale miljøet i klassen. Jeg må skrive noen årsplaner til, og jeg må forberede meg til mestringsgrupper som starter rett etter høstferien.

Jeg gjør en god jobb, men det er ikke nok. Jeg arbeider gjerne 10-12 timer alle hverdager og minst 4 timer på lørdag/søndag for å komme ajour. Når jeg tror jeg har satt meg inn i alt, innser jeg at det er rapporter jeg burde lest, prøver/lekser jeg burde rettet, beskjeder jeg har glemt å gi, kolleger jeg ikke har hilst på hele dagen og elever jeg burde fulgt tettere opp.

Jeg ble ikke forberedt på denne jobben da jeg gikk på lærerhøgskolen. Lærerhøgskolen forberedte meg faglig på jobben, men ikke didaktisk eller pedagogisk. Jeg fikk god karakter i faget pedagogikk, men det er i teorien. I følge kolleger har jeg teft og er en dyktig lærer, men det lærte jeg heller ikke på lærerhøgskolen. Der lærte jeg store ord og fagre mål, samt fikk jeg en grei faglig ballast. Ingen fortalte meg at jeg kom til å jobbe rundt 60 timer i uka og allikevel ikke bli ferdig med alt jeg burde gjort.

Dette er egentlig bare et lite hjertesukk fra en ung lærer. Jeg skulle ønske at lærerhøgskolen forbredte meg på den jobben jeg har valgt. Jeg skulle ønske jeg kunne fått tid til å gjøre det jeg trenger å gjøre for å være en god lærer. Jobben er nemlig for viktig til å ignoreres, og dyktige lærere bør ikke være så slitne at de begynner å gråte av frustrasjon etter allerede 13 dager.