Det er januar…

Det er januar, og jeg setter opp trådløs router på egenhånd. Jeg klarer det ikke først, så jeg blir forbanna og går på trening. Svetter ut frustrasjonen over SSID og DHCP og IP og TKIP og AES og pre-shared key på 64 bokstaver/tall. Kommer hjem etter trening, klikker litt her, skriver litt der – og voila. Det funker!

Det er januar, så jeg går på tweetup og Girl geek dinner og snakker med mange kjente og noen ukjente, det klemmes og skåles, og latteren sitter løst.

Det er januar, og jeg drar til Gjøvik for å feire mammas bursdag. På vei hjem skal jeg innom ei venninne på en kort visitt. Klokka blir tre på natta før jeg får dratt derfra. Når jeg kjører hjem til Oslo på tomme veier midt på natta med høy musikk på, er jeg lykkelig.

Det er januar, og jeg drikker øl og vin og vann og te med folk jeg ikke kjenner, som jeg kjenner likevel.

Det er januar og jeg leser Ida Jacksons bloggpost Hva ingen fortalte meg om voksenlivet, og tenker at å rydde 5 minutter er bedre enn å ikke rydde i det hele tatt, så jeg rydder og tar oppvasken. Jeg grubler litt på dette voksenlivet, mens jeg tenker at folk velger de riktige tingene for seg selv, ut fra sin situasjon og sine forutsetninger, det er noe man må respektere. Og at kvinneguiden forum har svar på det aller meste.

Det er januar og jeg bor på Grünerløkka.

Det er januar, og vi får en anerkjennelse større enn vi kunne håpet på. Vi kommer også til å få en mulighet som kaster oss i rakettfart fram i tid, hvis vi velger riktig. Den muligheten skal jeg fortelle om senere, den kommer i februar.

Det er januar, og jeg går lange turer i Oslos gater. Finner roen med klassisk musikk på øret, kommer hjem med iskalde lår.

Det er januar, og det føles ut som om det er for mange store beslutninger som skal tas. Når man blir matt av de enorme beslutningene, er det enklere å fokusere på de små tingene. Trådløse routere, trening, oppvasken og kalde lår.

Det er januar, og jeg har lyst på en klem.

Det er januar og jeg har lært meg til å rette meg opp i ryggen når jeg går.