Et oppgjør med notifications

Jeg har begynt å skrive med penn og papir igjen.

Etter at vi solgte firmaet og etter at jeg ble singel, bestemte jeg meg bevisst for å bruke mer tid på meg selv. Egotid. Det var en god beslutning, men det har ikke gått helt som jeg hadde regnet med. Mye tid har gått med til ingenting, så nå tar jeg det til det neste nivået. Jeg har begynt å sjekke Facebook og mail sjeldnere og Twitter, Instagram, Pinterest, Thumb etc. enda sjeldnere. Et varsel plinget inn på telefonen eller desktopen min og jeg følte en trang til å sjekke hva det var.

Det var først da jeg slo av alle varslene jeg forsto hvor enormt stort tidssluk det var.

Det finnes så mange distraksjoner og så mye informasjon, over alt til enhver tid. Jeg husker stadig mindre av det jeg har gjort, lest og snakket med andre om fordi jeg stadig lar meg selv avbryte av ulike distraksjoner. Det føles som om jeg har mistet evnen til å fokusere på én ting mer enn 10 minutter fordi det til stadighet poppet opp et eller annet varsel jeg har en trang til å følge opp.

Tiden flyr, jeg multitasker stadig mer og mer og husker stadig mindre og mindre. Hva gjorde jeg forrige tirsdag? Husker ikke. Hva handlet det siste kapitlet av Good Omens jeg leste for 4 timer siden? Husker vagt. Hva er planene mine på søndag? Husker ikke, bare vet at det er noe. Jeg har lest flere forskningsartikler om multitasking den senere tida, og det er ingen tvil i at jeg må kutte ned. Jeg vil være til stede i min egen hverdag og det innebærer å multitaske mindre.

Jeg vil påstå at jeg er eksepsjonelt god på multitasking. Jeg får ting gjort, gjerne flere ting samtidig – dette var noe jeg har øvd inn over mange, magne år. Både da jeg hadde 5 jobber mens jeg studerte til å bli lærer, da jeg var lærer og startet opp bedriften og da bedriften tok av uten at vi hadde en god plan på hvordan vi skulle håndtere arbeidsmengden. Det har fungert frem til nå, men nå fungerer det ikke lengre.

Jeg klarer ikke å si nei. Nei, vent. Jeg har ikke klart å si nei tidligere.

CecilieTS har inspirert meg. Hun jobber med kommunikasjon og tidsbruk. En av tingene jeg bet meg ekstra merke i da jeg leste Dagbladet-artikkelen om henne, bedriften hennes og tidsbruk, var dette avsnittet:

– Ei venninne sa: «Du jobber med tidsbruk, men du har ikke tid til meg». Jeg har ikke flere timer i døgnet fordi jeg driver med tidsbruk, jeg er bare mer bevisst. For tre år siden ville jeg kastet alt jeg hadde i hendene og sagt beklager til henne. I stedet ventet jeg med å svare. Og jeg sa ikke unnskyld.

Her er det mye å lære, gitt.

 

“It seems only the old are able to sit next to one another and not say anything and still feel content. The young, brash and impatient, must always break the silence. It is a waste, for silence is pure. It draws people together because only those who are comfortable with each other can sit without speaking. This is the great paradox.” – Nicholas Sparks

 

Så jeg har tilpasset noen av Cecilies råd om tidsbruk (slik jeg har forstått dem) til min egen hverdag. Dette er da hverdagen etter jobb, altså etter at jeg har sittet på jobb med mail og sosiale medier gjennom arbeidsdagen. Jeg har dog blitt flinkere på å skille jobb og privat, og sjekker sjelden private ting gjennom jobbhverdagen. Dette har vært viktig for meg.

– Har slått av alle varsler på macen, iPhonen og iPaden. Nå må jeg aktivt åpne appene og mailene og sidene og profilene dersom jeg ønsker å sjekke dem. For en lettelse.

– Sjekker Twitter, Pinterest, Thumb, Instagram, RSS-feeden min, Google+, blogg, Tumblr, Path, Linkedin, Yelp, WhatsApp, Foursquare, Keek og hva de nå alle heter maks en gang om dagen. Ca. en gang i helga. Kanskje sjeldnere. Det betyr at om noen tar kontakt med meg via de kanalene, tar det lengre tid å få svar. Sånn er det.

– Ryddet opp i RSS-feeden og fjernet støy.

– Sjekker Facebook og mail noen ganger hver ettermiddag/kveld og i helgene. Har lyst til å kutte ned til en eller to ganger maksimalt etter jobb. Ikke helt kommet dit, men har det som mål.

– Når jeg skal fokusere, slår jeg av lyden på telefonen og legger den i et annet rom. (Ja, jeg må faktisk legge den i et annet rom for å ikke falle for fristelsen for å kikke på den). Jeg begynte med leseøkter på 15 minutter med fullt fokus, og jobber meg oppover.

Jeg vet at det kanskje høres rart ut å kun klare å lese 15 minutter før jeg fant en måte å avspore meg selv på, men sånn var det.

– Når jeg er sosial, er målet å ikke fikle med telefonen i det hele tatt. En kompis med samme problem lærte meg et bra triks: Alle legger telefonene sine samlet, og den første som ikke klarer å motstå fristelsen og ser på telefonen sin, må spandere en runde øl/kaffe/kokosboller.

– Si nei. Nei, jeg har dessverre ikke tid til å ta en kaffe akkurat nå. Nei, jeg kan dessverre ikke lære deg om promotion guidelines etter jobb. Nei, når du ikke tar tak i ditt eget liv kan jeg ikke være klagemuren din lengre. Jeg er veldig takknemlig for at de rundt meg har forståelse for denne prosessen.

Det har vært overraskende tøft å gjennomføre, men det sier vel bare noe om at ønsket om å stadig holde seg oppdatert hadde gått for langt. På tide å senke skuldrene, få vekk stresset, fokusere på færre ting og gjøre de godt.

Kanskje jeg sender deg et brev i posten en dag.

.

Hvis du vil høre mer fra meg enn det du gjør på denne bloggen om dagen, finnes det en Facebookside jeg oppdaterer oftere. Du kan også følge min private FB-profil her.