På kanten

Står på kanten nå, ser nedover, gjør meg klar til å hoppe. Hjertet slår raskt, hendene er klamme og stemmen skjelver, men usikkerheten får ikke tak i meg. Jeg har bestemt meg. Vind i håret og solstråler mot naken hud er med på å bekrefte det – det kan jo hende jeg kan hoppe langt.

Jeg har vært ved dette veiskillet tidligere.

Står på kanten nå, ser bakover, før jeg hopper. Ser på alt jeg har bak meg med deg, alt vi har vært gjennom. Alle de fantastiske stundene hvor vi har smilt, ledd og levd. Alle de triste stundene hvor vi har vært der for hverandre. Jeg vet at du ville stått der nede og tatt meg imot om du fikk muligheten. Men du kan ikke – ikke denne gangen. Nå må jeg få lande på mine egne to føtter. De føttene som skal bære meg resten av livet – de må forbli sterke så jeg kan stå støtt. Jeg må få hoppe selv. Du må få hoppe selv du også.

Står på kanten nå, ser framover. Utover, før jeg gjør meg klar til å hoppe. Du er der også. Der ligger uante muligheter, spennende mennesker og annerledes opplevelser. Der ligger sorg og gleder, opplevelser og erfaringer, problemer og løsninger. Der ute ligger livet mitt.

Om jeg aldri tar sats og hopper, vil jeg aldri få svar. Svar må jeg ha. Jeg vil heller kræsje, enn å aldri hoppe i frykt for å falle hardt. Kanskje lander jeg som katten – med beina først. Kanskje blir det skikkelig mageplask. Uansett hvordan jeg lander, lærer jeg noe, utvikler jeg meg. Uansett hvordan jeg lander, har jeg mine egne, sterke føtter å stå på. Det er bare når jeg har mine egne føtter å stå på jeg står ordentlig støtt.

Kanskje jeg kan hoppe langt…

.

Denne teksten skrev jeg i 2007, og det viser seg at jeg kunne hoppe langt, men at jeg måtte hoppe mange ganger.

“Hvorfor kan du ikke slutte i den andre jobben, da?”

Jeg var ikke så trygg på meg selv da jeg skulle fortelle foreldre og elever at jeg har sagt opp jobben min som lærer. Det var vanskelig å stå foran dem og forme setningene. Først på foreldremøtet, “jeg har noe trist å fortelle dere” – foreldrene reagerte fint, sa at de syntes det var trist, men at de var forståelsesfulle. Ønsket meg lykke til og sa at jeg har vært en god lærer. De reagerte slik jeg håpet at de skulle reagere. Noen har til og med sendt varme, flotte e-poster.

Dagen etter foreldremøtet skulle jeg fortelle det til elevene mine, det var vanskeligere. De er så logiske og “enkle”, så jeg øvde meg i speilet før jeg gikk inn i klasserommet. Mannet meg opp og fortalte at jeg har startet en bedrift og at jeg har veldig mye å gjøre, og at jeg skal slutte som lærer. “Hvorfor kan du ikke slutte i den andre jobben, da?”, sa en. Det var vanskelig å svare på hvorfor jeg skulle gi opp dem i stedenfor firmaet mitt. På skolen min har vi fag-grupper i tillegg til vår egen klasse, det innebærer at jeg har noen elever i norsk, andre i matte pluss kontaktelevene mine. Jeg sa det til mattegruppa og til norskgruppa, og selv om det var litt fint når ei jente sa “men, ikke nå da, nå som jeg har fåttden beste mattelæreren!”, føltes det rart.

Rart og riktig. Jeg er sikker på at jeg har tatt den riktige avgjørelsen. Foreldrene, elevene og kollegene fortjener en lærer som er 100% fokusert, og jeg fortjener noen timer fritid på en uke. Slik situasjonen er nå, jobber jeg på skolen fra 8-17, så drar jeg hjem/på kontoret og jobber til 23. I helgene er det stort sett kun jobbing, slik at jeg kommer i mål med alt jeg skal. Dette tempoet klarer jeg ikke fram til sommerferien, something’s gotta give.

I helga var jeg på Mediaforums Fagkonferanse, hyret inn for å være live-facebooker/tvitrer på vegne av konferansen. (Hvis du vil lese mer om hva vi gjorde, har jeg skrevet om event-facebook/twitter her.) Flotte mennesker, godt fagprogram og gode verter gjorde konferansen til en veldig god opplevelse. Hverdagen blir enklere når det blir færre papirer som skal flyttes fra den ene siden på pulten til den andre. Hverdagen blir enklere når jeg kan fokusere på en ting, og hverdagen blir enklere når jeg tar sats og hopper i det, med begge beina.

Snart er jeg min egen sjef.