På kanten

Står på kanten nå, ser nedover, gjør meg klar til å hoppe. Hjertet slår raskt, hendene er klamme og stemmen skjelver, men usikkerheten får ikke tak i meg. Jeg har bestemt meg. Vind i håret og solstråler mot naken hud er med på å bekrefte det – det kan jo hende jeg kan hoppe langt.

Jeg har vært ved dette veiskillet tidligere.

Står på kanten nå, ser bakover, før jeg hopper. Ser på alt jeg har bak meg med deg, alt vi har vært gjennom. Alle de fantastiske stundene hvor vi har smilt, ledd og levd. Alle de triste stundene hvor vi har vært der for hverandre. Jeg vet at du ville stått der nede og tatt meg imot om du fikk muligheten. Men du kan ikke – ikke denne gangen. Nå må jeg få lande på mine egne to føtter. De føttene som skal bære meg resten av livet – de må forbli sterke så jeg kan stå støtt. Jeg må få hoppe selv. Du må få hoppe selv du også.

Står på kanten nå, ser framover. Utover, før jeg gjør meg klar til å hoppe. Du er der også. Der ligger uante muligheter, spennende mennesker og annerledes opplevelser. Der ligger sorg og gleder, opplevelser og erfaringer, problemer og løsninger. Der ute ligger livet mitt.

Om jeg aldri tar sats og hopper, vil jeg aldri få svar. Svar må jeg ha. Jeg vil heller kræsje, enn å aldri hoppe i frykt for å falle hardt. Kanskje lander jeg som katten – med beina først. Kanskje blir det skikkelig mageplask. Uansett hvordan jeg lander, lærer jeg noe, utvikler jeg meg. Uansett hvordan jeg lander, har jeg mine egne, sterke føtter å stå på. Det er bare når jeg har mine egne føtter å stå på jeg står ordentlig støtt.

Kanskje jeg kan hoppe langt…

.

Denne teksten skrev jeg i 2007, og det viser seg at jeg kunne hoppe langt, men at jeg måtte hoppe mange ganger.

Ved veiskille

Hadde akkurat gått tur med ei fantastisk jente, god venninne, men vi skiltes ved Utrusplassen. Hun skulle hjem til sin trygghet, jeg skulle hjem til min. For å komme meg hjem, måtte jeg gå gjennom den lille skogen som hadde blitt halvmørk i skumringen.

Selv om jeg kjente skogen som min egen lomme, hadde gått gjennom den tusen ganger før, ble jeg usikker. La merke til en forlokkende avstikker jeg aldri hade sett tidligere. En avstikker som gikk sin egen retning bort fra den kjente stien.

Jeg kunne gå den vante, trygge veien hjem. Den veien jeg alltid går, den stien jeg velger helt automatisk: Over noen røtter, et par grantrær på begge sider av stien før jeg når asfalten, gatelysene og ser det kjente huset. Den veien som er kjent, trygg, sikker, men samtidig kanskje for trygg. Status quo.

Jeg kunne velge den andre veien. Den som kanskje ikke fører meg hjem til det hjemmet jeg kjenner. Den som tilbyr frihet, nye sjanser. Og usikkerhet og omstilling. Mye jobb, men også muligheter jeg aldri har hatt før. Lidenskap.

Jeg stod en stund og betraktet den ukjente stien som snodde seg innover skogen i halvmørket. Overveide mulighetene og farene som kunne vente på meg der. Så den andre, der jeg kunne skimte gatelysene gjennom grantrærne. Der jeg visste hva som ventet på meg.

Denne gangen valgte jeg å gå den trygge, vante veien hjem. Hjem til varmen av det kjente. Hjem til en klem og en varm kopp te. Da jeg kom hjem fikk jeg en melding av den omsorgsfulle, varme venninna jeg hadde gått tur med. Hun lurte på om jeg var trygt hjemme. Det var jeg. Denne gangen.

Det man velger, bør man gjøre helhjertet.

.

Denne teksten skrev jeg i 2007, og noen måneder senere valgte jeg den andre veien. Det kommer en bloggpost om det i slutten av april; På kanten.